Tre ganger hurra

Når vår eldste skulle begynne i barnehagen var vi så forberedt som vi kunne bli, selv om det ikke føltes sånn da. Vi hadde lest tester på beste dress, beste regntøy, vi forsikret oss om at han hadde alt han trengte i hylla si, vi tok det hjem og vasket det når det kom flekker, vi var forberedt på værskifte, det var ganske på stell.
Det har gått litt nedover siden da.

I forrige uke var det et par kalde dager. Da oppdaget vi at minsta ikke har vinterdress, siden hun har hoppet i størrelse og nå matcher storesøss. Så fant vi ut at alle tre hadde for små cherroxer, og to av dem hadde for små og/eller utslitte vintersko. Tidligere har jeg gjort tabben og tatt med meg alle tre ut for å handle inn sånt etter barnehagetid. T-A-B-B-E. Tre trøtte unger på butikken, av med sko, på med sko, prøv en ny sko, passer den? Ja den var fin, men passer den? Mamma tror at den er litt liten. Ja den var veldig fin men den må passe og. Nei når tærne støter fremmi så er den for liten. Jammen vi kan finne en annen fin. Se på denne, kan du prøve den? Nei de hadde ikke større i den andre typen. Jo prøv denne. Jo vær så snill. Jo vær så snill. PRØV! Jo den var fin de og. JO!
Så denne gangen tegnet jeg omrisset av føttene deres, klippet ut, og suste på butikken. Ut med sålene, legge utklippene på, jaaa sånn cirka det ja.

Denne uka satte regntiden inn. Vestlandsmonsunen. Selv om den lå etter skjema, lå jeg enda lenger etter. For selvfølgelig oppdaget jeg når jeg hentet i barnehagen den hittil våteste dagen i år at regndressen til minsta var for liten. Pudding som jeg er synes jeg at det er vemodig, for hun er veldig søt i den dressen. Etter sengetid kjørte jeg mot sentrum for å skaffe nytt, og de tidligere listene av hvordan regntøy kom ut i test er nå erstattet med: Var vi fornøyd med det hun hadde? Ja. Er det lett å få parkering der det selges? Ja. Er det tidkrevende å komme dit? Hmm nei men tre minutter lenger enn alternativ 2. Lett match. Jeg stormet inn på butikken og synes det var som å vinne i lotto når de både hadde rett størrelse OG det var på tilbud. Ikke på tilbud uka etter at jeg hadde handla slik det pleier å være, men når jeg faktisk trengte det. Lurer på om Murphy hadde sovna et øyeblikk der.
Morningen etter var det ei strålende blid frøken som fikk de nye klærne sine, og to andre som synes det var veldig urettferdig at ikke de og fikk. Jammen kjære deg, du har jo klær som passer! Joda. JO det har du. Bare se! Oi.....for lite det og ja. Blæh. Klaske panne. Ja du skal få du og. Mamma skal fikse. Nei vi må vente til i ettermiddag, for mamma må på jobb. Ja mamma er faktisk litt dum nå.  Men du min kjære gutt: Du har TO sett med regntøy, og BEGGE passer. Mamma har sjekka.

Torsdag: Innom butikken igjen, og de hadde FREMDELES rett størrelse OG salg. Murphy hva er det du styrer med da? Enda en velkledd frøken i barnehagen.

Fredag: Alle klærne hjem fra barnehagen. Jeg er tilhenger av å hoppe i dammer. Jeg er foreløpig flinkere enn ungene mine til å lage gigasplæsj, og er veldig fornøyd med det. Ungene mine er ganske stolt av meg og, og det skal jeg jammen nyte, spesielt med tanke på at jeg får tre tenåringer på likt. Regner med at den stoltheten da er rimelig fraværende i noen år.  Jeg synes det er kjekt når de har kommet hjem med sand i bleia, for da må det ha vært en rimelig god dag i sandkassa.
Men de gruser meg når det gjelder gjørmebading. Det er helt facinerende så mye gjørme de greier å feste til seg selv og klærne sine. Det er liksom ikke sånn som det var når vi hadde en liten pjokk som satt i sandkassa: Skylle utsiden av klærne og henge dem opp til tørk til dagen etterpå. Nei, nå er det full vask hver eneste dag, henge dem opp på bad og i kjellerstua, varmekabler på fullt og sprengfyring for å få det tørt til neste dags gjørmebad, tørkepapir i cherroxer og støvler for ekstra effekt. Den følelsen når du skal springe ut døra om morningen, og oppdager at alt ligger i en våt haug på gulvet enda...? Den er på lik linje som når du kommer på jobb og skal ta veska og gå inn, og oppdager at cherroxene fremdeles ligger i passasjersetet. Argh.

Neste uke har jeg som mål å huske: Regntøy, dress, støver og cherroxer hver dag når vi skal i barnehagen. Skylle OG henge opp klærne hver ettermiddag, så jeg slepper å rive av meg håret annenhver morning.

I morgen har jeg som mål å - kjøpe nytt regntøy til eldstepiraya. Når jeg skulle ta bilde av gjørmehaugen i ettermiddag såg jeg nemlig at han hadde spjæra hull på regnbuksa. Kvantumsrabatt anyone?

Når logikk ikke lenger holder

En gang i tiden hadde jeg en viss logisk sans. Nå er det mange år siden, og to ting har skjedd:
1) Tre svangerskap, tre barselsperioder og etter hvert livet som fulltidsjobbende overengasjert kan-ikke-si-nei-til-tenk-om-jeg-går-glipp-av-noe har nok i beste fall lamma brorparten av hjerneceller. I verste fall er de gone forever. RIP.
2) Når vi er mange kokker blir det mye...rot. Og andre sin logikk er ikke alltid like lett å få øye på. Jaffal ikke når vi er fem personer med like kreative (eller lettvinte) løsninger.

Jeg har fem klokker, men finner bare en. Og den er tom for batteri. Resten har sporløst forsvunnet etter at pirayaene fant ut hvor de lå. Klokker er nemlig skikkelig yay, rydding er helt nay (noe har de altså forstått). På min jakt etter ei fungerende klokke fant jeg i dag:

Vatn i toalettveska. Takk Mathea. I tilfelle vi skulle til Gili Trawangan igjen liksom. Men joda, det er jo lovende at minsta ikke tar vann som en selvfølge. Det er viktig  ta vare på ressursene våre. Om enn ikke i toalettveska.

 

En "ferdig perlet" dinosaur. Veldig vakker. Nei mamma kan ikke stryke den, da må alle stå på rett plass først. Jaa så fint at du er fornøyd og synes at alle er på sin plass, men mamma kan ikke stryke dem. Jaa stå på krava og hold på din kunstneriske frihet og integritet du vennen. Ja bare ønsk deg strykejern til jul. Mamma tenkte på discokule, men strykejern er jo og kult. 

Hagesaks oppå regningene på kjøkkenet. Håper jeg kan skylde på mannen. Men tviler.

 

Ei dykkermaske i oppvaskekummen sammen med glass og bestikk. Jeg spurte ikke engang. Mannen rister kanskje like oppgitt på hodet når han tar den utav oppvaskemaskina seinere.  

Men ingen klokke. Noen som har forslag til steder jeg kan leite?

Hvordan vi fremstår for andre

Fasade er noe jeg har tenkt mye på. Ordet er litt negativt ladet for meg kjenner jeg, når jeg irriterer meg over hvilke fasader enkelte prøver å sette opp. Når alt liksom skal være så inderlig perfekt, med den perfekte familien med de perfekte klærne og det perfekte hjemmet og de perfekte aktivitetene og de perfekte køppkæiksa (som forresten nå skal være makroner i stedet har jeg lest), samtidig som du vet at det er en familie eller en person i dyp krise. Hvor gode kan de fantastiske køppkæiksa egentlig være når de rosabloggende bakerne er like slanke og uten kakedeigrester eller smuler på haka eller buksa selv om de tydeligvis baker hver dag? Jeg bare spør.

Det er mange som velger å melde seg ut av facebook og andre sosiale medier i perioder fordi de blir litt deppa av alle de suuuuperperfektenergisklykkelige overskuddsstatusoppdateringene og bildene fra den ene aktiviteten mer spennende/koselig/idyllisk/fantastisk enn den andre. Jeg synes det så absolutt er sunt å skjerme seg av og til, samtidig som jeg som oftest ikke lar meg affisere av det, for jeg liker å bli fora med positive innspill. Jeg liker å se bilder av fjorten forskjellige bålturer rundt om i landet hver søndag, jeg liker å lese hvor herlig livet er hjerte hjerte smilefjes, og jeg liker å se bilder av hver eneste unge som har bursdag. Laik laik laik. Jeg har faktisk sletta noen fordi de var så negative. Ikke så empatisk gjort, men nødvendig. Og godt.
I sosiale medier handler det jo virkelig ikke om hvordan livet i sin helhet er, men om det lille stikkordet fra livene våre vi vil dele med andre. Og de færreste har bare sine aller nærmeste som "venner". Selv har jeg fått beskjed fra en frekk kollega om at jeg er "ukritisk" til hvem jeg adder, men det er ikke sant. De fleste har jeg jo møtt til og med før jeg adder dem.

Men jaffal. Det som irriterer meg er altså ikke at mange greier å se noe positivt eller koselig eller fint uansett hvordan dagen ellers er, men de som bevisst går inn for å virke bedre enn de er. Det er veldig irriterende.

Når man har en real-live-relasjon med noen så er det jo ikke bare stikkord en deler, men historier.
Så kom sjokket for meg. Jeg oppdaget at noen trodde jeg hadde en sånn en blank glitrende fasade. At jeg var sånn som fikk alt til. Først trodde jeg at det var bare tull, for det er mennesker som ikke bare leser stikkordene mine, men og hører på historiene. Så var det noen andre som bekreftet det, og derfor måtte jeg tenke litt. 

Altså - la meg slå fast: Jeg liker å være positiv. Jeg liker å ha fokus på det positive. Det betyr IKKE at jeg prøver å snekre sammen noen perfekt fasade. Jeg har ingen intensjoner om å fremstå som perfekt, og egentlig så tenker jeg at jeg snubler rundt VEL så klønete som alle andre. For meg er det helt ubegripelig at ikke alle ser det. Men for å tydeliggjøre.

Jeg skrivet ikke på facebook at mannen er en dust og ungene har hylt siden de kom hjem fra barnehagen, så det blør i øra og koker i blodet. Da har jeg i stedet nedtelling til leggetid, også går jeg tur med ei veninne og får frest fra meg og luftet den dårlige samvittigheten for at jeg ikke greide å beholde tålmodigheten, også er det så mye bedre. Noen ganger er det til og med jeg som var dust, men det forteller jeg ikke så mange. I morgen er en ny dag.
Jeg skriver heller ikke på face at jeg har en møkkadag. Jeg har heldigvis ikke mange dårlige dager i løpet av et år, men alle har dem. Klart det. Ingen trenger å se bilder av et utgrått mascaraunderøyavaskebjørnfjes med så hovne øyner at det er så vidt en kan skimte noen mørke pupiller inni der. Men ei god veninnne med vin og ører kan plastre mange sår. Eller en mann med blomster og en klem. Eller en unge som er glad i deg uansett og kommer på å oppføre seg akkurat når du trengte det mest.
Alle vet at huset vårt er kaotisk og svært lite up to date, men heller preget av at alle fem har diverse prosjekter på gang. Selv har jeg stablet strikkepinner og nøster og filt og ull og filtnål og heklepinner og syltetøyglass i den ene enden av sofaen. Minn meg på å gjemme filtnålene før ungene står opp i morgen. De er tross alt sylskarpe og med mothaker. Det er ikke fordi jeg skjemmes av huset at jeg ikke legger ut bilder. Men det er jo gøyere å legge ut av den halvskakke ugletelysstrømpa jeg har laga, etter å ha lært meg å hekle på jutjub, enn av stabelen av rot i sofaen. Og det er kjekkere å legge ut bilde av en kjempestolt unge på tur enn av en hylskrikende sinnalama som ikke vil ha middag og ikke vil legge seg og ikke vil bade og du er dum mamma.

Jeg luka sist i bedet i sommer en gang, og det vokser der enda. Hvilke typer planter som lever der nå er høyst usikkert, men det er ikke noe som er kjøpt på hagesenter jaffal.
Jeg er så trøtt av og til at jeg kjøper meg smertefulle løsninger, som å la jentene mine være frisør (til nå har jeg ikke vært hårsår. Men de er HARDHENDTE!),

eller jeg lar alle tre bade mens jeg gjør noe annet. Sist hadde de fått tak i hostesaft og ei bleie. De var dermed marinerte i både hostesaft og den geleguffa som er inni gjennomvåte bleia. Hurra. Skjønner godt de som tisser på seg for å holde varmen. Jeg kommer i barnehagen og får hadetkos og lukter at vi glemte å pusse tenna denne morningen, jeg ser i speilet i bilen at jeg fremdeles har fjeset fullt av kviser (skulle ikke det forsvinne når vi endelig hadde overlevde tenårene forresten???), jeg har Ikeaposer under øynene og unger som har en fantastisk evne til å gå i bro når jeg skal ta beltet på dem i bilen i barnehagen, jeg har brukt opp lønna mi fire dager etter den kom og jeg har alltid tusen baller i lufta. Selvfølgelig hender det at noen av dem detter og slår meg hardt i hodet.
Og ja, jeg har mange hemmeligheter. Noen vil jeg ha helt aleine, noen vil jeg dele med mannen min, noen med barna mine, noen med brødrene mine eller pappa, noen med mine beste venner, Jeg vil ikke fortelle alt til alle. Det betyr ikke at jeg er falsk, eller at jeg vil fremstå som noen jeg her ikke er. Det betyr at jeg vil ha noen ting for meg selv, og at jeg vil dele noe med andre. Alle strever av og til. Ingen har det lett alltid. Alle gjør vi noe vi ikke er så stolte av. Jeg vet det, jeg kan si det, men jeg gidder ikke å dvele ved det.

Såeh - i kveld gir jeg blanke i rot og oppvask og smuler på gulvet, jeg overser de artiklene jeg burde ha lest og skyver badevekta lenger under vasken på badet. Nå er det strikketøy, sofa, Masterchef og noe knask. Ingenting er strøkent, ingenting er perfekt. Men i grunnen så har jeg det veldig godt. Og det er jeg glad for å kunne dele med de som bryr seg.

Ha en fin kveld, uansett hvordan dagen har vært eller hva facebook sier :)

Hipp hipp hurraaaa! =D

Jeg liiiiker 17.mai. Det kommer litt brått på hvert år, det gjør jo alle sånne festdager.
Men jeg liker greia med å kle seg litt opp (og spekteret varierer jo fra dongeri til bunad, så no pressure), spise is (what is there not to like med å kunne spise så mye is du vil denne dagen? For det er ingen som har sagt at det er noen aldersgrense på den regelen, eller? I så fall, ikke fortell meg det. Jeg er lykkelig uvitende), gå i tog og synge de samme sangene som har blitt sunget alle år jeg har levd, og 150 år før det igjen (jeg har googla det), mingle med naboer og venner, blåse på flaggskader (nei ikke slå noen med flagget, det er ikke lov!) og hente glade og sukkerhøye unger ned igjen fra taklampa (de som har feiret en sånn dag med oss skjønner hvorfor vi ikke har lyskrone).

Alle i Sandnesområdet fikk i år en lærepenge i å ikke ta sorgene på forskudd. De våte og kalde værmeldingene forandret seg til 20 grader og stort sett opplett, så det ble ikke bruk for regnjakker, eller jakker i det hele tatt. LUKSUS!
Allerede kvelden før var hele nabolaget i en litt herlig sjokktilstand, terassedøra kunne stå på gløtt til vi la oss (rekordseint, klokka var nesten 11!! Åh sommeren gjør oss gale), og lukten av Strykelett blandet seg med luktene av alle få-hagene-17.maifine-i-siste-liten-hagesenterkjøp og luktene fra alle som forberedte koldtbordene til den store dagen (matlukt altså. Ikke lukten av kokkene). Mange blide naboer satt tydeligvis på terassene sine og drøste og lo, i det hele tatt en goood forsommerstemning. Vår hage er ikke helt representativ (i år heller). I år kan vi skylde på utbygginga, og at det som skulle vært grønt nå er oppgravd og erstattet av en gravemaskin. I fjor var unnskyldningen at vi skulle bygge ut. Året før var Mathea så pitteliten at det rakk vi ikke. Og årene før der igjen var jeg så gravid at jeg ikke rakk ned til bakken. Oh well. Neste år.

MEN vi lokaliserte både strykebrett og strykejern rimelig kjapt, utrolig nok. Føler meg skikkelig husmor når jeg vet hvor sånt er, ikke bare at jeg har det. Enda flere husmorpoeng når bunaden til Lykkis skulle legges ned. Sognebunad - FINESTE bunaden! Neste år SKAL/VIL jeg ha!
Jeg prøvde meg på å legge ut forkleet og, men fant ut at det ble aldeles feil....og måtte tråkle det sammen igjen. På morningen den 17. fant jeg ut at jeg hadde spretta opp feil ende. SUKK. Der røk de husmorpoengene. Største pirayaen var ganske facinert av strykeoppgava. "Mamma skal du varme klenå til Lykke?". Ja lille venn. Jeg skal varme klærne. Så blir de så fine atte.

Alt i alt var vi veldig flinke og hadde klær og sko til alle klare, uten behov for panikksjåpping av strømpebukser eller bodyer eller noe. Jeg hadde riktignok IKKE tenkt på at bunadssølvet burde vært pussa og at det er lurt å ha en ekstra strømpebukse i bakhånd når den ***** greia ryker før jeg hadde kommet meg fra soverommet og inn i stua. Jaja. Memo til meg selv til neste helg, når vi skal i dåp: Puss sølvtøy (eller overtal noen til å gjøre det. Anyone?). Kjøp ekstra strømpebukse (eller mal beina litt sånn at de ikke er gråhvite lenger).

Selve dagen går jo i en rasende fart. Den begynte med at vi ble vekket av telefonen rett før sju (iphone og ipad som ringer synkronisert...yay....). Mannen glimta på klokka med muldvarpøyne og såg et-eller-annet-58, og trodde den var 08.58 og at det var gjestene våre som ringte på. Så han sto nesten givakt på siden av senga og hadde glemt at vi ikke har ringerklokke engang (sånn er det nemlig å bo sammen med en elektriker).
Jeg sprang opp og tok av lyden(e). Stille. Er det håp om å få legge seg igjen? Før jeg hadde rukket og tatt første liste-steg tilbake mot soverommet hørte jeg en trøtt stemme: "Mammaaaaa?" Jeg rakk ikke engang å ymte frempå at vi kunne sove litt lenger, før han fortsatte: "Ska me få is nå mamma?". Hurraaaa for 17.mai ;)

Vi fikk på oss klærne, mannen teipet igjen de 17.mailekene som det var drops i ("Men mamma det va ikkje me vilje, dei bare føyk øve alt så då måtte me ryddespisa dei"), de lekene med lyd i som ble konfiskert kvelden før ble delt ut igjen, konfiskert igjen, så delt ut igjen, det var flaggforbud til klokka var kvart på ni for å redusere antallet tidligere nevnte flaggskader, og alle under fem år fikk spist frokost før første is. Jo sånn er det. Jo. Jo. Jo. Det er ikke lov å spise is før en har spist brød. Nei det er ikke lov. Fordi mamma bestemmer. Eller nei, fordi sånn er regelen. Ja sånn er regelen for mamma og. Dessverre.

Og vi kom oss ut døra nesten reine *løfter hånda for gimmi faiv*. Nei lille venn, vi skal ikke KJØRE tog, vi skal GÅ i tog. Det betyr at alle sammen går etterhverandre. Ja nesten som en lang kø. Nei vi skal ikke stå i kø, det blir kjekt. Jo det er veldig kjekt! Det er sånn gøy kø. Tog. Nei vi skal ikke kjøre tog. Vent å se vennen min.

Alle tre sprang opp gata, Kasper sprang tilbake for å hente dropshjulet sitt, mamma hold flagget mitt, mitt og mamma (jada for det er ikke nok å holde en hel barnehagefane og kamera og minsta i hånden, mamma har så mange armer atte, bare bring it on), kor e fløyta mi? Kom då mamma!

Masse kjente, ingen biler, la dem springe. Litt flaut når størstepirayaen, som er en liten alfahann med tvangstanke om å MÅTTE gå fremst, sprang i ledelse foran hovedfanen. Gagh. Må jobbe litt med den til neste år jah. Men en vellykka feiring på alle måter. Kjekt med svette, glade, slitne barn som bare springer innom for en matbit og en slurk drikke, før de springer videre. Kjekt med glade fjes og muntre stemmer. Kjekt med flagg, samma hva slags, som vaier i vinden for frihet og demokrati. Kjekt med godt selskap, leker og aktiviteter som er både nytt og gammelt, kjekt å få være sammen med så flotte mennesker.  

I dag er det 18.mai, og det er ei uke til neste gang finstasen skal i bruk. Vaskemaskina durer, renseriet rekker ikke å fikse klærne så en får prøve å ordne seg så godt en kan selv. Hvordan får en egentlig vekk ketchup fra bunadsskjorter? Og hvordan greier mine barn å slite penskoa sine så mye på en eneste dag at de nesten er engangssko?  

Ja vi elsker :)

Heia mamma!

Forrige ukes søndagstur var en sykkeltur med jentene.
Og siden de er to og tre år gamle og det var 6 km hver vei dit vi skulle så ble det mamma som syklet, med ei jente i setet på bagasjebrettet og ei i vogna.
Treåringen i setet var STORfornøyd. Hun elsker å sykle, jabba går i ett, i tillegg til at hun har en litt urovekkende tiltrekking til høy fart.
Toåringen - not so much. Når vi kom ut var vogna spent på sykkelen og setet på plass, treåringen synes det var dårlig gjort at hun ikke fikk sette seg oppi med EN gang (Men Lykke sykkelen kveltrer då! Men mamma eg viiiil! Eg har jo jemmlen (hjelmen) på meg så det går bra).
Motiveringsarbeidet med å få toåringen til å sette seg såpass avslappa at jeg fikk på selene var en treningsøkt i seg selv (det er ganske imponerende at toåringer kan gå i bro, jeg må si det. Det er sikkert tretti år siden jeg fikk det til). Hun synes at hennes "jemml" er veldig fin, men mest for å dra rundt på, ikke til å ha på hodet. Vi begynte med at nei tutti må være i lomma. Så gikk vi med på at ok, tutti kan være i munnen men da må du ikke skrike (når en skal feste selene må en ha ørene faretruende nærme stemmebåndene hennes). Så gikk vi med på at babyen (dukka) hennes kunne være med, og den måtte jo SELVFØLGELIG festes og. Men Mathea, kan du ikke bare holde på den? Jo det går så fint atte. Jooo prøv da! Jooo kom igjen. Neivel, jeg skal se hva jeg får til. Og tilslutt satt hun ganske høylydt og misfornøyd med tutt, koseklut (som ellers aldri skal utenfor senga) og dukka. Men festa forsvarlig og med hjelmen på hodet.

Vi bor i en bakke, og får dermed en kickstart de første tretti meterne. Størstefrøkna gjorde starten enda bedre med å synge: "Heia mamma, heia mamma", og jeg trødde avgårde. To minutter etter kommer vi til første seige bakke, og det gikk...seinere. Når den nærmet seg beseiret og jeg heseblesende med brennende knemuskler og lunger desperat tenkte toooo lyktestolper igjen til toppen! så kommer det kritisk fra min tidligere fan: "Mamma koffor sykle du så seint?" På utpustene prøver jeg å forklare at det går litt seint i oppoverbakker. "Koffor det mamma?" "Fordi *pust* det *pes* er *pust* tungt *pes* å *pust* sykle *pes* oppover *pust*". "Men du kan jo bare ta i litt mamma". Og noen betaler faktisk for personlige trenere. Plutselig aner jeg en fremtidig karriereretning for den knallharde pirayaen uten sympati for oppoverbakker.

Minsta forsto nok jaffal alvoret i denne ekstremsportøvelsen som dekket både makspuls og styrke, enten det ellers så resignerte hun. Stille ble det jaffal. Jeg prøvde å finne ut om hun hadde sovna ved å snu halvveis på hodet og rope på henne, og som oftest pleier hun da å svare med "vakken!" (våken) Nå gav hun meg the silent treatment, jeg kunne nesten kjenne det fornærma blikket i nakken. Jajajaja jeg regner med at det blir hevn i god tid før seks i morgen tidlig. Superstoresøster Lykke fikk henne derimot i tale, og når hun hvinende observerte en haug med sauer på veien så ble humøret straks litt bedre.

Til alle de proffe syklistene vi møtte på veien:
Hah! Pyser! Jeg sykler med TO unger! En bonus var så absolutt at det for første gang ikke var en skam å gå opp Skjørestadbakken. Hvis (ok da, NÅR) jeg må jukse litt med å gå når jeg er aleine så håper jeg i grunnen at ingen ser meg (ikke mitt mest sporty øyeblikk). Men med vogn og sete og to unger så må det være lov.

Til de ansvarlige for sykkel- og gangstien: Det er nå fare for hjernerystelse, shaken baby-syndrom og diverse rumpeskader av de sinnsyke telehivskadene som kom i vinter. Pretty please, gjør noe med det! Vi ikke fullt så supertrente trebarnsmødre trenger all medfart vi kan få, og det er VELDIG demotiverende å da måtte stoppe på bunnen av den lengste bakken (rett før neste oppoverbakke) og GÅ over bobbanen alias sykkelstien for å unngå skader.

Dagens kjærlighetserklæring til barna mine: Når Lykke frøs på hendene på veien hjem (siden sykkelhanskene hennes hadde bada (helt av seg sjøl mamma!)) så foreslo jeg at hun stakk dem under jakka og opp på ryggen min. Og mannen klager på (skriker av) noen halvtemperete tær på kveldstid....pffff.

Dagens farge: Lilla. Som fjeset mitt.

Bussturen

Lenge siden...har ikke pc lenger, Doffen har dævva. Såeh enda mer ustabilt med disse blogginnleggene enn vanlig. MEN here it comes, og kaaaanskje ett i morgen og hvis jeg får det til.
*
Søndag. Vi har bare hatt to barn hele helga, og det har vært så rolig og harmonisk at jeg nesten ikke har noe å skrive om. Nesten ingen krangling (enten det ellerså har jeg dårlig hukommelse. Mulig), ingen alvorlige utageringer eller skader på interiør eller mennesker (ikke at vi er sååå ofte på legevakta. Jeg mener, de kan ikke personnummerne våre utenat jaffal. Men det går en god dose plaster på ei uke for å si det sånn), et desibel som hadde blitt utkonkurrert av selv det mest pysete jetfly (vanligvis hadde du ikke hørt et romskip ta av i huset vårt. Ikke tull engang).
Men eldstemann var på hyttetur uten resten av gjengen, og jentene tumlet nok litt rundt i et slags vakum av å mangle den ene pirayaen. FREDLIG!
Lørdag skulle vi gjøre noe spennende og skjeldent, noe som jentene gleda seg jublende til og fortalte alle de møtte: Vi skulle kjøre buss til Sandnes. Nå er ikke busstilbudet noe å belage seg på i utgangspunktet her i Pirayaland: Dagens eneste buss TIL Sandnes gikk, i følge rutetabellen i busskuret OG nettsiden deres, 10.36. Og dagens eneste kollektive returmulighet var 14.01. Mathea sluttet å sove på dagtid for litt siden, og normalt hadde jeg ikke tenkt noe mer på det. Men når vi er stuck uten returmulighet i nesten fire timer, så tenkte jeg at det var greit å ha med seg vogna. Den vogna gis nå vekk til førstemann som henter den (seriøst. Hvis noen vil ha ei grei trille så kom og hent den!!).

Vi gjorde oss klare, og Mathea var storfornøyd med å sitte i vogna, som ellers kun har vært brukt til å oppbevare klær på det siste halve året. Vi fikk lokalisert den og ryddet den også klatret minsta oppi og fortalte at hun skulle "SITTE VÅGGNA". 500 ganger. Etterfulgt av høylydte proterster når jeg ville ta på henne jakka. Klokka tikka, svarte altså, vi hadde jo så god tid. Jakka gikk på under tvang, truing og trygling (en mors alternative TTT) og litt tuting fra pirayaen. Siden jeg ikke fant min egen jakke så kjefta jeg på mannen for å lette på trykket når klokka gikk enda fortere og bussen nærmet seg. To minutter på halv stormet vi ut døra, etter at Lykke ikke hadde latt seg overtale til å gå å tisse (NEI MAMMA DET E TOMT FOR TISS!). Vi bor to hus unna busskuret, og når bussen ikke var i sikte så var det ikke lenger behov for å stresse. Vi stilte oss opp og speidet etter det grønne Kolumbuslynet.
10.30: "Kortid komme bussen mamma?" "Vi må vente litt vennen, an komme snart"
10.31: "Men mamma, korti komme an?" "Snart vennen. Se der e naboen, no kan vi vinke til an når han kjøre forbi"
10.32: "Mamma eg trur an har glømt oss" "Nei eg tror ikkje det, vi må bare vente litt til"

10.33: "Mammaaaaaaaa se eg kan balansere på kanten!" "Ja vennen min, du e flink. Nei Mathea du må sitte i vogna, no komme snart bussen.

10.34: "Mamma, eg serkje nåke buss!" "Ikkje eg heller"

10.35: "No skal snart bussen komme!" "Ja vennen, no komme an snart"

10.38: " Kor e bussen mamma?" "Eg veit ikkje vennen, an skulle vært her no"

10.45: Vi vinker igjen til naboen, som sikkert lurte på om bilene våre har blitt ødelagte.

10.50: "Mammaaaa? Eg må tisse".

Så vi skjønte hvorfor Kolumbus har lite kunder: Når de dropper den eneste ruta for dagen da kan de ikke forvente den største omsetningen heller. Hvis noen fra ledelsen i Kolumbus leser dette, så kan jeg leies inn for et passende honorar og gi dem noen tips. Stikkord: Bussene må GÅ. Sånn ca på TIDEN. Og til en PRIS det går an å leve med. Sistnevnte kommer jeg tilbake til. Forresten, et stikkord til: SKUFFA UNGER.

Vi tuslet opp igjen, tissa og fikk mannen til å kjøre oss til Sandnes. Mathea, som hadde sittet i ro i vogna i en halvtime nå, ble tilnærmet hysterisk når hun forsto at vi skulle kjøre bil i stedet. Sight.

Meeen vi kom oss frem, fikk sjåppa og spist

og drukket tre slurker kaffi ("eg må tissa mammaaaaaaaa!" Jammen mamma spurte deg jo om du måtte tisse rett før vi satt oss ned her! "Men eg måtte ikkje tissa dååååå!"

Vogna ble brukt til - å oppbevare varer. For stasen med å sitte i den var oppbrukt når vi kom frem. Der og da avgjorde jeg at vår tid med vogn i hus er over (for denne gang??). Alle pirayaene er veldig flinke til å gå, til og med minsta. Det har hun bevist med å gå fire-fem timer i dyreparken flere ganger i år allerede, i tillegg til turene våre rundtomkring.

Ting som vil bli lettere uten vogn:

1) Rulletrapper. Jeg er ganske motstander av unger i barnevogn i rulletrapp, så det har jeg aldri gjort. Og jeg hadde ikke tenkt å begynne nå. Så jeg tok rulletrappa opp og ned noen ganger for å få med meg alt. Se for deg litt vinking og diskrete motivasjonsablegøyer for å få dem på andre siden til å stå i ro lenge nok. Pjuh.

2) Kjøre buss. Det kommer jeg og tilbake til.

Vi fikk handla middag og neglelakk og dukkeklær og sko (men ikke svarte finsko i str 24, som vi absolutt skulle hatt til 17.mai. Er det bare meg som er så seint ute - i år igjen??? Hvis noen har finsko til jente i 24, svarte, så tar jeg gjerne i mot *blunker pent og desperat*), møtte noen blide gutter (nei mamma de va jo VOKSNE!) som delte ut dollypizza og dollyballonger (hvordan forklare barn at det er forskjell på å ikke ta i mot noe fra ukjente - vs - rådigge et reklamestunt som innebar mat OG ballonger?),

også tuslet vi oss mot bussen igjen. Denne gangen uten overbevisning om at den faktisk kom til å gå.

Men det gjorde den, om enn litt forsinket. Nå angret jeg på at jeg ikke hadde forlatt vogna et random sted, for det ER pes med vogn på buss: Springe til midten av bussen, springe opp trappene med en unge mens du pusjer den andre opp, springe ned igjen for å hente vogna og håper at bussen ikke kjører før alt er på og alle er på plass, jeg hadde betalt (HOLY MACARONY for noen SINNSYKE priser!!!!! Og hva er det tullet om at treåringer skal betale? Billigere å parkere i sentrum de timene faktisk!), springe tilbake med minsta på armen og finne en plass til alle (dvs bli enig om hvor vi skal sitte med de to andre som hadde sterke meninger), og viktigst av alt: SETTE oss, før bussen begynte å kjøre. Jeg er lite rutinert på både busskjøring og bruk av vogn, for i første kraftige sving oppdaget jeg at det hadde vært lurt å sette på bremsa. Snart hjemme.

Ei hånd på vogna, en unge på fanget og ei i armkroken. Jeg skulle hatt på pulsklokka. Men vi satt jaffal på en buss. Og jentenes drøm for dagen var oppfylt (springled with pizza, ballonger, neglelakk og dukkeklær. Snakker meg om drømmedag!)

Vi hadde en super dag (og godkjent treningsøkt). Med en buss for lite og en vogn for mye.

Men duådu så mye lettere det er med en tur i skogen, eller på fjellet, eller på lekeplassen. Tusle stille og rolig avgårde når vi er klare, springe rundt og kose oss, leke, spise, søle uten at det gjør noe, ta tissepauser fra spisinga uten at måltidet må avsluttes, skravle med naboene eller turkompisene, tusle hjem igjen når alle er trøtte og (mis)fornøyde. 

Dere - jeg trives veldig som bygdefrue og friluftsmamma med bil jeg :)

"Det er så dyrt å ha unger"

I dette innlegget skal jeg innom to påstander:
1: "Det er så dyrt å ha unger"
og
2: "Jeg kan ikke snu ryggen til den ungen min et øyeblikk"

Jeg har reist på påskeferie med ungene. Frem til mandag er jeg fungerende aleinemamma. Masse kvalitetstid, kjekke aktiviteter, moro sprell, niks tv, tilstedeværelse. Det begynte bra, med at en mamma på første ferje ble blek og imponert når hun skjønte at jeg skulle kjøre nesten like langt som henne, bare med noen unger ekstra og en mann mindre. Jeg var ganske fornøyd og stolt og litt høy på pæra. BÆÆÆÆÆRT (sånn feil svar-alarmlyd). Ja Karma jeg vet, det er ikke lov å bli høy på pæra. Da får jeg det rett i fleisen igjen. Indeed!

Det begynte med at jentene slåss om go`stolen til Moffa. Mellom dem lå ipaden hans. Nå har den ipaden er litt unikt mønster på ramma. Jepp, den gikk i gulvet, og tyngdekraft + gulv = knas. Host. Reiseforsikring, hvordan fungerer det egentlig?

Deretter fortsatte det med at minste pirayaen innviet badesesongen.

De som har lest bloggen en stund husker kanskje at størstepirayaen avsluttet den i oktober i fjor. Det var fem grader i vannet da, og jeg tipper - to nå. Men, denne mammaen var ved godt mot og hentet et nytt par cherroxer. Hahah! Godt forberedt. Tenkte jeg. Ny BÆÆÆÆRT. Ikke godt nok, for det tok jammen ikke lang tid før det skvalpa godt i de og. Sukk.
Ai låvv fæisbokk, så jeg tok frem telefonen og knota inn
"Nåken i gulenområdet som har støvler eller cherroxer som kan lånes for helga eller arves? Bl mrk. "Badesesongen har starta".
Som alle sikkert har forstått (eller vet hoho) så kjenner jeg en masse fantastiske mennesker. Deriblant noen i gulenområdet med cherroxer og støvler i størrelse 24 og 26. Hurra! Jeg heiv jentene i bilen og freste avgårde. I tillegg til skotøy ble jeg lovet kaffi, og jeg visste jo fra før av at det kom til å bli en koooselig prat, så dette var bare vinn-vinn-vinn. Trallallaaa. Ikke ante jeg at karma bare såvidt hadde begynt å sette meg på plass, siden jeg fremdeles ikke hadde jekket meg nok ned.

Vel fremme hos min reddende engel fortalte jeg at jentene var litt sjenerte og nok kom til å sitte på fanget mitt. Men hun hadde både leker, et tillitsvekkende vesen og et koselig hus, så jentene kviknet fort til og sprang litt rundt. Jeg nøøøøt det, supa kaffi og pratet. Du vet den Jaws-soundtracken? Dum-dum-dum-dum-dum-dum. Det luktet brent. Svidd plast. Å-åo. Hello Karma. Du vet hvordan du skal få satt meg på plass. Jentene hadde nemlig skrudd på komfyren. På fullt. Og oppå lå det en plastdings (jeg fikk aldri med meg hva det hadde vært, bare hva det ble. Nemlig en seig svart gugge som brant veldig godt). Dagens brannkvinne som får årets HMS-pris er Tone. Hun har ikke bursdag før i september (?), men hvis noen har ei fin gryte til overs så har hun en i minus nå, etter at den svarte gugga ikke ville slutte å brenne.

Tusen takk for skoa, og takk for veldig god kaffi, det var veldig kjekt å se deg igjen, sorry for at vi prøvde å brenne ned huset ditt. Hvis du noensinne er på Sandnestraktene så er du hjertelig velkommen. Virkelig. Anything you need, just name it!

Jeg kjørte hjem igjen, flau, lei og bekymret for om huset hennes/deres er levbart i helga. Vel hjemme hos pappa ropte jeg opp fra gangen: "Det ble litt vel dramatisk dette", hvorpå Lykke hjelpsomt fullførte: "Vi brente bål i huset!".

Ny post på budsjettet innføres: "Sorry-for-at-vi-prøvde-å-brenne-ned-huset-ditt-her-er-blomster"-posten.

Plutselig fikk den påstanden om at "det er dyrt å ha unger" en helt ny mening, når jeg så for meg ny komfyr, rens av det meste i huset osv.
Og til de som klager på at de "aldri kan snu ryggen til ungene en gang". Har deres unger prøvd å brenne ned huset til noen kanskje? Nettopp det nei. (og hvis svaret er ja forresten så tar jeg gjerne i mot støtteerklæringer, anonyme som navngitte)

For de som er imponert over at jeg kjører åtte timer hver vei med ungene. Kjøringa er det letteste. Da er alle ungene stroppa fast i hvert sitt sete. Galskapen begynner når de sleppes ut av bilen.

Vi pynter til påske

Mine unger kommer enten til å bli superkreative kunstnerspirer eller grine for hver formingstime på skolen. Sånn er det å ha en veldig entusiastisk mamma som bare ELSKER å dille med alt mulig, som har en hjerne som alltid står på "høygir", og som synes at overkill er akkurat passe. Foreløpig går det greit med litt lokking og luring og distrahering og ingen sure miner for mye grising. Litt maling på arket, litt i munnen, litt på påskeegget, litt på ermet. Også tørker vi godt av oss på gensermagen etterpå. Pyttsann, vaskemaskina går jo døgndrift uansett, en malingsskvett til eller fra gjør ikke noe.

Før jul leste jeg om foreldre som gjemte vekk den julepynten som ungene lagde. Den fikk ihvert fall ikke stå i stua med kjøpepynten. Heldigvis ble det en stor diskusjon, for det gjorde meg litt lettet at ikke alle synes at stein-nisser med skakke øyne, noen random penselstrøk her og der, ei velplassert fjør, en liten forflytning av alt etter en tur i gulvet - er sjarmerende. Jeg elsker det ungene lager i barnehagen, og jeg fortsetter GJERNE hjemme. Nå passer disse små kreasjonene godt inn hos oss da. De glir liksom natulig inn i landskapet med de malingsflekkede stolene, spisebordet med alle hakkene i, den påbegynte collagen på kjøleskapet, vindusmaleriet som jeg har glemt å vaske vekk i ca to måneder nå, og badedøra som Mathea har pynta. Jeg vet jo at ikke alle har samme...design...som oss. (men jeg vet IKKE hvordan de greier å la være å få det sånn!)

Siden 2010 har jeg hatt dilla på påskeegg (nei, ikke bare Freia sine. Sånne gøye som vi kan male på og). Det over, med tigerklistremerker, laga Kasper i 2010. Han var da hmm 17 mnd ca. Veldig enkelt og med litt hjelp, men et godt minne for meg om den tiden jeg endelig følte at jeg mestret å være tobarnsmor. Lykke var nemlig en liten babypudding på den tiden, hun lå på et teppe på bordet mens jeg og Kasper satt på hver vår side og laga påskepynt :)
Vi lager ikke så veldig mange egg hvert år (tatt i betrakning at vi begynner å bli en stor familie jaffal), men de vi lager tar vi vare på. Noen omkommer dessverre i tusen knas, siden fru Klumse og klumsefamilien hennes sliter litt med the gentle touch. Det siste gikk nettopp i knas når det viste seg at jeg hadde limt det fast til bordet. Ops. Det hadde blitt skikkelig kult hvis det hadde overlevd, jeg lover.
Andre får fatale skader når vi står med lilla ballonghode og iherdig PFFFFFFFFFFFFFFFF-er mens vi prøver å blåse eggeskallet tomt. I fjor blåste faktisk mannen dem tomme med kompressor. Det første egget EKSPLODERTE, men etter det så fikk han taket på det. Kan tro det var en fornøyd mann da, som kunne være litt verktøyhandymann og ikke bare gjøresomfruenberomfordihanersnilloggodselvomdetegentligikkeerdethanharmestlysttil-mann.

Og for de minste (eller mest klumsete), eller for noen av kreasjonene som krever litt mer fleksibelt materiale enn eggeskall - så finnes isoporegg (også kalt pyse-egg. Men det er ikke noe å skamme seg over. Jeg nærmer meg 33 og trives veldig godt med isoporegg, de går det nemlig an å lime fast i bordet og få løs igjen i nesten bare en bit). Noe for alle og enhver altså. Ingen pfff-ing eller eggedosis i taket blir det heller.

Det er greit å forberede seg litt FØR ungene setter seg til bordet, ellers er de leie (eller har malt både bord og gulv) før du har funnet frem egga. Husk vaskekluter (mammaaa! Mathea spise maling igjen!). Mange vaskekluter (mamma egget hoppa på meg! Uæææ Mathea malte på meg!!). Og gulvkluter. (oiii mamma malingen datt!). Det er absolutt ikke nødvendig å styre aktivitetene, for det ungene lager - blir dritkult. Det er forskjell på å ikke styre og å hjelpe, for det å tenke og skape sammen er kjekt! 

Og hvis noe blir veldig...halvferdig...så går det jo an å fullføre, uten å utslette barnets preg på produktet.

Dessuten er det ingen skam å fortsette når ungene har lagt seg. Hvem har sagt at påskeegg bare er for barn?

Når vi er ferdige så roper vi på pappa (hvis han ikke har vært med). Han møtes av tre par barneøyer og et par mammaøyer som lyser forventningsfult når han kommer. Fornøyde, stolte, glade. Ikke to øyne står på linje, ikke ei fjør står beint. Men kule - DET er de! Kuleste egga i omegn!

Innen pinse har vi fått vekk såpass mye malingsflekker fra bord og stoler at vi kan sitte ved spisebordet med hvite. Nei. Lyse. Nei. Ikke nødvendigvis bare svarte klær igjen.

Og når vi har kommet så langt så har nok mammaen en masse tanker og ideer om hvilke egg vi kan lage neste år. I år lager vi superegg og spidermanegg (hvor er miniedderkoppene fra Halloween nå forresten? Ikke i Halloween-kassa jaffal. Der var det bare masse annet oppi som er kult på Halloween, men ganske skummelt rett før påske. Jeg skvatt seriøst når jeg stakk hånda nedi og løfta opp en diger edderkopp. Grøss. Grøøøøøss!).

Størstepirayaen har dessuten bestilt batman-egg, så vi får se om vi får det til.

Du vet at det er rett betjening til rett (hobby)butikk når du ber om rød og gul filt og forteller at du skal lage supermann-kapper til påskeegg, og de bare nikker anerkjennende, i stedet for å smile fint mens de rygger mot døra mens de skriker PSYYYY-KOOOO-TIIIIII-SSSSSSK!!! inni seg mens de febrilsk trykker 113 i smug bak ryggen.

Jeg fikk G i forming. Eneste dusteG-en jeg noensinne har fått. Up yours, formingslærer.

Ikke alt går etter planen...

Det er klart at ikke alt kan gå etter planen, eller sånn som jeg vil det. Men jeg hadde satt pris på at alle kunne gjøre som jeg ville (litt oftere jaffal). Her kommer en minidokumentar om daglige utfordringer.

*

1. Jeg får mye skryt for at ungene er så fotogene, at alle ser frem og smiler på likt. Tro meg, det ligger mange tusen forsøk bak hver blink. Hilsen meg som nettopp har kjøpt 15 gb ekstra på iCloud.

Vi begynner å øve til julekortbildet allerede i februar. Godt at vi enda har ni måneder på oss.

2. Jeg fatter og begriper ikke hvordan noen greier seg med bare ett eller to sett uteklær. Her går det JAFFAL to sett til dagen. Du vet at du er husmor når du ønsker deg en sånn en institusjons-vaskemaskin. (Går det an å vaske unger i den og?)

3. Det er om å være fleksible når det gjelder aktiviteter.
Planen var: Landhockey. I praksis ble det: Vannhockey. O vestland vestland.

4. Planen var: At Mathea skal lære seg å smøre på brødskiva si selv. I praksis ble det: Brødskive med smør, prim, syltetøy, ost, skinke, egg, kaviar og majones. Nam nam. (Etter at alt var kommet på brødskiva ble det sleika av igjen, og når måltidet var avsluttet lå det ei blaut skive med masse påleggsrester igjen på tallerkenen)

 5. Planen var: At ungene skulle legge seg. Og jeg hadde hatt nedtelling en stund, for volum og surhetsgrad hadde vært lite motiverende i noen timer. Meeen når timen var slagen og jeg tenkte at jeg hadde vunnet (altså overlevd til sengetid) så var alle smørblide og helt enige om å bygge hytte i stua.

 6. Planen var: Stikke en kjapp tur innom XXL og kjøpe ny jakke til Kasper, siden glidelåsen røk på den forrige og de ikke hadde flere igjen. I praksis var vi faretruende nærme sengetid. For de som trodde at flyalarmen gikk på Forus i går: Det var bare vi som var ute og handlet.

 7. Planen var: At størstepirayaen skulle sykle selv. I praksis var vi igjen for nærme sengetid, så han havna i sykkelvogna med minsta, mens mamma og pappa bytta på å frakte sykkelen hjem. Det er ganske tungt å sykle med en til to unger bakpå og en liten sykkel som må holdes rett ut.

Såh. Ikke alt går etter planen. Og noen ting ser jeg jo komme, etter fire og et halvt års erfaring. Det er nesten så jeg blir overrasket når noe går etter planen. Ikke at det trenger å være en dårlig ting. Mathea var absolutt ikke planlagt, men verdens beste overraskelse.

Jeg antar at mye går mer smooth desto eldre ungene blir (eller kanskje det bare er jeg som lærer meg å tilpasse forventningene?)

Uansett. Vi får fortsette å øve til julekortet.

50 ting som gjør ungen min sint

Jeg fikk et tips fra ei veninne om noe å skrive om (og det blir jeg alltid glad for). 50 ting som gjør ungen min sint....og siden jeg har tre unger, så blir det et daglig minefelt.

Første piraya: Er egentlig en rolig fyr, så femti ting er kanskje litt mye å skulle ramse opp. Ikke bryr han seg veldig om klær, vi får pusse tenna på ham, og i stedet for å bli sint så blir han gjerne lei seg. I det hele tatt kan de få sinnatoktene hans summeres opp med:
1. Jeg er trøtt, og alt er galt
2. Det er ikke lørdag, jeg vil ha lørdag
3. Det er ikke lekedag, jeg vil ha leken min med meg i barnehagen
4. Lillesøss får være lenger oppe enn meg, bare fordi jeg er utslitt og skriker, det er urettferdig.
5. Jeg hadde en forventning som ble brutt, derfor er jeg sint.

Altså forståelige saker. Det var veldig lett å være mammaen hans. Ikke visste vi hva vi bega oss utpå når vi fikk nr to. For der har du dynamitt!
1. Dagen starter med at mamma må tisse når hun vil ha frokost. For en fornærmelse.
2. Hun fikk ikke være med mamma på do. Nå er jaffal resten av familien vekket.
3. Hun vil egentlig ikke ha frokost, fordi mamma var så frekk å tisse uten henne på badet. Når hun først kommer på glid igjen så vil hun bare ha rosa biola, fordi hun liker bare rosa. Den blå er Ø! Jooo mamma, kartongen er blååå, blå er guttefarge, og den smaker Ø!
4. Biolaen er i feil glass.
5. Vi har feil type polarbrød. Den smaker Ø mamma!
6. Mandag er ikke nugattidag.
7. Det er heller ikke lov med nugatti på matpakken
8. Kasper såg på henne under frokosten
9. Kasper svarte ikke at han ville være vennen hennes.
10.Vi har ikke rett type polarbrød til matpakka.
11. Hun fikk den rosa legoboksen til å ha frukt i oppi matboksen. Hun liker jo ikke rosa. Hun vil ha blå.
12. Pæra var skjært opp feil.
13. Hun ville ikke ha pålegg på brødet.
14. Hun ville jo ha pålegg på brødet!
15. Hun vil ha kjole på seg. Den må være rosa mamma.
16. Neeeei eg vil ikkje ha den rosa kjolen mamma, eg vil ha feriekjolen min!
17. Vi har ikke juletre. Hun vil ha juletre. Og når jeg svarer at vi skal få juletre når hun har bursdag neste gang, så tilbyr hun seg snilt nok å ha bursdag i dag.
18. Kasper gikk på do uten henne.
19. Mathea prøvde å åpne badedøra når hun var på do.
20. Hun måtte vaske hendene etter å ha vært på do
21. Hun måtte pusse tenna
22. Hun pusset ikke tenna godt nok, så jeg måtte hjelpe. Så nå er jeg plaget av øresus.
23. Det er enda to dager til de skal reise til Danmark. Hun vil reise NÅ.
24. Hun ville ikke gå ned å hente sekken sin.
25. Jeg hentet sekken hennes, og det skulle hun jo gjøre selv, hun har verdens dummeste mamma. Eg ligikkje deg mamma, du esje vennen min, bare pappa!
26. Det er ikke lov å drikke opp juicen som skal ligge i sekken før vi kommer til barnehagen. Har du hørt noe så tåpelig?
27. Hun og Kasper sto på siden av hverandre kliss inntil trappegrinda og ville ned først begge to. Hyling og skriking og krangling om hvem som får gå først. Best å gi Kasper en lusing så han trekker seg.
28. Hyling fordi Kasper fikk gå først siden hun slo ham.
29. Mer hyling fordi han gned det inn at han fikk gå først
30. Hyling fordi alle gikk ned før henne, siden hun lå på golvet og skreik ut sin smerte over å ikke få gå først
31. Krangling om hvem som skal gå utav hoveddøra først.
32. Store protester og hyling fordi hun mista plassen sin i "køa" bare fordi hun ikke hadde fått på seg sko/lue/jakke.
33. Iherdige "argumenter" for å få ha på seg joggesko. Joooo de tåler vann" Joho mamma! Næææi eg visje ha på de stygge sjerråkksane, eg ligissje de!"
34. Sinnabyge fordi hun ikke finner de vottene hun vil ha.
35. Utvidet sinnabyge fordi mamma er så teit og spør henne om det ikke hadde vært lurt å legge alt oppi skuffa si hver gang vi kommer hjem, så slepper hun å leite hver gang.
36. Hun blir sint fordi hun fikk vondt i hånda når hun lå på golvet og slo og sparket.
37. Hyling når mamma prøver å tvangskle henne. Eg greie sjøl mammaaaaaa!
38. Når hun ikke får lov til å ha paraplyen sin med i barnehagen er ikke pappaen heller vennen hennes.
39. Kasper og Mathea har allerede gått ut. Krise. Hun ville jo gå først. Mer hamring i golvet. Som gjør vondt.
40. Det er kaldt ute.
41. Hun vil ikke bære sekken sin.
42. Mamma bærer sekken hennes, den er jo HENNES, hun vil bære den selv.
43. Kasper står ved bildøra, det er hennes tur til å åpne den.
44. Kasper har med seg paraplyen ut, og ikke hun!
45. Mathea blir satt først inn i bilen.
46. Hun måtte sette seg ned i setet sitt.
47. Jeg tok på Kasper beltet først.
48. Hun og måtte ha på beltet.
49. Pappa kjørte først.
50. Pappa kjørte motsatt vei.

Åh djiiis. Og det var bare på en time. 

Minste piraya er en mellomting av de over, men i løpet av en dag dukker det glatt opp femti ting der og. Er det rart jeg trives som turnusarbeider?

Morsdag

I går var det morsdag. Nå har jeg bare vært mamma fem morsdager, men den i går er den absolutt mest slitsomme og høylydte. Den kom som en avslutning etter ei uke bestående av:
- To dager med tre VELDIG friske unger hjemme (onsdag/torsdag). Pjuh.
- To døgn med FEM unger (fra torsdag til lørdag), derav en våkenatt. Eller nesten, det ble to fantastiske timer på sofaen fra fire til seks.
- En dag med bare oss fem (ja vi kan nemlig være aleine og), men med høyt nok volum til å utklasse et arabisk hylekor. Eller en flyplass. Med jetfly.
Og jobb.

Men tilbake til søndag. For en herlig dag. Jeg fikk sove leeeeenge, helt til jeg våknet av megselv (ti på åtte WOHO jeg følte meg helt GAL!). Da hadde to små jenter flere ganger prøvd å entre soverommet, men minsta rekker ikke helt opp til dørlinka og eldste hører av og til på pappaen sin. Når de endelig fikk sneket seg inn uten at pappaen fikk det med seg og ble møtt av en blid bustete mamma med smale smileøyner, godt krølla inn i to dyner (aaaahhhh!), jublet og hylte de og vi ble lykkelig gjenforent etter flere timer uten hverandre. Veldig koselig <3
Så kom eldstepiraya springende med gave og kort (godt oppdratt av pappaen sin). Med et stort smil og enda større iver tilbudte han seg å pakke opp gaven min før jeg hadde fått den, han liksom viste meg den også rev han papiret av og gav den til meg. Skjønne hjelpsomme gullet. Jeg fikk lov til å ta kortet utav konvolutten selv, men så skulle det gå på omgang slik at alle kunne peke ut sin egen bokstav, som de fleste hadde skrevet selv.

Som seg hør og bør ble alle med på badet, for alle ville være med å dusje og alle ville stelles av mamma. Er det morsdag så er det morsdag.
Jeg prøvde flere ganger på kaffi, men det ble liksom ikke trygt nok til å drikke (mamma kan du lese denne? Mamma eg skal blåse på! (takk for dusjen i kaffien min vennen) EG VIL SITTE ME MAMMA! HYYYYYL!!!! NÆHEIEGSATTDERFYYYYYSST!) Jah. Jobb i morgen, får drikke litt kaffi da. Shh mamma har litt vondt i hodet. Eller øra. Ikke hyle sånn. Husk at det er mamma sin dag. Jo det er helt sant. Jammen du og har din egen dag, bursdagen din vettu. Nei det er ikke mamma sin bursdag. Jo mamma har bursdag og, men det er ikke enda. Ja mamma har to dager. Nei det er ikke urettferdig, det får du og når du blir voksen og blir mamma eller pappa. Men husk at da skal du være jaffal 25. Og ha kjæreste, bolig og utdannelse.

Frokostbordet var pyntet av fastelavensris som alle tre har laget i barnehagen, og jeg ELSKER sånt. Noen fjør litt på skakka der, noen fjør falt av på vei hjem fra barnehagen, men alle tre har veldig god kontroll på hvilke grein som er deres. Og dekorativt, det er det. Tenk at nå er det ikke lenger JEG som lager sånt, nå er det BARNA mine. Lurer på når jeg skal begynne å føle meg voksen.

Første året jeg kunne feire morsdag (2009) reiste vi til Byrkjedalstunet, med en liten gutt som enda ikke kunne stå aleine. Året etter hadde jeg enda ikke fått dreisen på å være tobarnsmamma, så den husker jeg ikke noe av. Det handlet om overlevelse for min del, men dagen var sikkert fin.
I 2011 satt jeg med diger mage og ventet brått nummer tre. I 2012 hadde vi tre nydelige barn, midterste frøken strevet seg tilbake etter sykdom og lammelser, men det var en lykkens dag å være mamma. Jeg tilbrakte helga på Papirfesten i Stavanger (iihaaa er ikke ofte jeg har ei helg for megselv, var en av to i fjor ;) ). Mannen ringte meg på lørdagen når jeg var på kurs og spurte om jeg kunne komme ut. Der satt han i bilen, med tre sovende barn i baksetet, og overrakte det fineste kortet. Han hadde fått alle tre til å sette fingeravtrykkene sine under noen vakre ord, og oppi konvolutten lå - en hotellnøkkel. Morsdagspresangen var en natt helt aleine på hotell. Søvn en hel natt, frokost i fred og ro, varm kaffi. Som en kollega sa: Det var den ultimate kjærlighetserklæring! Og når jeg kom hjem på søndagen så hadde de bakt kake. De to eldste hadde pyntet den helt aleine, og var veldig stolte. Ja jeg har en fantastisk mann.
Og i år - femte året - har jeg tre friske, høylydte, søte, bestemte, trollete, sjarmerende, nydelige barn, fulle av ideer og påfunn og meninger.

Jeg har alt jeg kan ønske meg. Unntatt et par skikkelig god ørepropper.

Gudd kåpp/bæd kåpp

Det er ikke til å stikke under en stol at man som mamma må ta en del upopulære avgjørelser.
 Jeg tenker nå ikke bare på sånne grunnleggende urettferdigheter som at snop primært hører hjemme på lørdager, at det bare er lørdager en dag i uka, at vi fortrinnsvis drikker vann til middag og ikke brus, at det er leggetid hver bidige kveld, at vi ikke kan gå på lekebutikken hver dag, at vi ikke trenger å kjøpe noe selv om vi går forbi en lekebutikk, osv, men på sånne avgjørelser som er helt nødvendige og blir en innbitt kamp.
Sånn som at håret må vaskes og tennene må pusses. At vi må ha på cherroxer og ikke sandaler når vi skal gå til barnehagen i januar (hvor i all verden fant de sandaler??), at vi må ha jakke på når det er minus to (ja jeg ser at du har kjole på, jo den er fin, men det er ikke nok. Nei det er det ikke. Nei det er det ikke. Nei!) og omvendt: At vi IKKE trenger stillongs når det er 25 pluss (nei du fryser ikke, da er du syk!).

Det er ikke det at vi leker good cop/bad cop. Men av og til (egentlig ganske ofte) er det gudd å være to. En som tar kampen, og en som får trøste. Eller en til å overta når den andre har kjørt seg fast i en "debatt" (les: Lunta nærmer seg nedbrent). Så lenge vi bytter på hvem som har hvilke rolle så ser det ikke ut til å by på problemer.

I dag MÅTTE minstepirayaen vaske håret, og det passet henne absolutt ikke. Hun hadde fått en veldig morsom sveis, litt sånn halvveis dreadsantenner som sto alle veier, i ulike farger. Det var stylet med yoghurt (første frokost), bringebærsyltetøy (andre frokost), pizzasaus (lønsj) og laks (middag), og med det fikk håret et hold som mange vil misunne henne: Umulig å legge flatt, men vaiende fint i lufta når hun spurta avgårde for å unnsleppe rent vann og sjampo.
Hun lot seg ikke overtale på noen måter, og det ble nødvendig med en holdesituasjon. Lite pedagogisk, men veldig nødvendig. Kortversjonen er: Håret ble reint, pirayaen ble sint, mammaen ble blaut og døv. Tilpass for en bædkåpp.
Dagens good cop var min skjønne nabo, som sto klar med håndkle og fang og kos til den fornærmede, som fikk synke ned og roe seg og stirre fornærma på den slemme mammaen sin.

Ah...bare vent til du blir voksen lille venn, så skal du se så fantastisk det er å slappe av, lene seg tilbake og bli stelt med. Da skal vi gå på spa sammen. Med pappa sitt kort.

aldri tenk høyt og ikke bli fornærmet

Ikke tenk høyt når du har små barn tilstede. Du må kunne stå inne for det du sier, for ungene glemmer ikke så lett. Og prøv og forklare en ettåring/treåring/fireåring forskjellen på "mamma tenkte høyt" og "mamma sa".
Til brønsj i dag (eller ungenes tredje frokost, alt ettersom) lurte jeg på å mekke vafler. Det vil si, det ble bestilt vafler. "Nå skal vi se om vi har det vi trenger" sa jeg, og satte frem miksmaster, mel, melk (oops, kjøp mer melk), ja du kan sitte på benken du og, nei ikke krangle, hallo dere vet jo hvor dere skal sitte, nå må vi bare finne egg, IKKE RØR I MELET!
Egg ja...det hadde vi jo for ikke så lenge siden.... Jeg kikka febrilsk gjennom kjøpeskapet flere ganger, og brått demret det at mannen hadde laget pannekaker på søndag når jeg var på jobb. Altså ingen flere egg.

En avlyst vaffelbrønsj er en så hjerteskjærende krise at det er grunnlag for både hulkegråt og vantro spørsmål om mammas troverdighet. "Men du SA jo mamma!!". Og da hjelper det ikke å tilby osteblingser, supper, nudler, cornflakes (noe de heldigvis ikke ville ha, idet jeg sa det kom jeg på at det var skralt med melk og), havregrøt (melk ja), et utvalg av frukt. Og løsningen er jo enkel: "Men bare FINN egg då mamma!!" Ja kjære deg. Vi skal finne egg. På butikken, etter at vi har vært på besøk.

Det var dagens andre tabbe, for under halve besøket ville mine taleføre barn bare hjem (dvs de ville gå på butikken).

Balansegangen mellom å skulle forberede barna på hva som skal skje, og ikke si noe du ikke kan holde eller ikke si noe som er for lenge frem i tid er vanskelig av og til. Nå har jeg trent i 4 1/2 år på mammarollen, og fremdeles  gjør jeg en masse grunnleggende feil til stadighet.
Jeg har heldigvis også tilegnet meg en omfattende kompetanse innen forhandlinger, så brønsjen ble til slutt godkjent.
Det meste ordner seg med nok ketchup.

Snøfnugg

Det er travelt og kaotisk med tre tette små barn. Det er ikke alltid nok individuelt rettet oppmerksomhet, det er ikke alltid tid og rom og tålmodighet til alle forslag og ideer og ønsker, det er ikke alltid best mammasamvittighet, det er ikke alle dager som er like.

Vanligvis handler jeg klær og utstyr uten ungene med meg, med noen unntak.
Et av unntakene og et høydepunkt har blitt når vi skal kjøpe ny jakke. Da får den som skal ha jakke (alltid en og en, uansett om det er en eller flere som trenger jakke) en ettermiddag aleine med mammaen sin. Eller mammaen får en ettermiddag aleine med gullet sitt er vel mer rett å si <3

Nå sist var det eldstepiraya som var blitt enda større. Det var en nesten høytidlig stemning i bilen, når han slo fast at dette var bare hans og mamma sin tur. Det var en fornøyelse å la han takke nei til jakka i første butikk, andre butikk, tredje butikk, og se gliset når han fant SIN jakke i den fjerde butikken vi var i. Det var nesten julaften for oss begge når jeg kunne si ja til brus og is på kafe, selv om det var mandag. Ja mamma mener det. Nei vennen, det er ikke lørdag i dag. Ja, av og til går det an allikevel.

Telefonen ble pakka godt ned i lomma, og jeg håpte for en gangs skyld at jeg ikke traff på noen kjente.
Jeg hadde en nydelig ettermiddag og en koselig samtale med den vakre kloke sønnen min. Jeg håper så inderlig at en del av han kommer til å huske disse stundene, for i en snøstorm av minner så er det noen av de fineste snøfnuggene <3

Det er ikke SÅ lenge siden det var han som var lillebabyen min:

Trening og småbarnsliv

Jeg har tidligere skrevet litt om tidsknipa, og hvordan den gir seg utslag i vår hverdag.
Vi er en veldig vanlig familie slik jeg ser det: To foreldre, tre unger, to fulle jobber, fritidsaktiviteter for store og små, pågående byggeprosjekt på huset (en er aldri arbeidsløs når en eier hus) og tidvis et sosialt liv. Mye likt store deler av norges befolkning altså.

En grei prosentandel av denne befolkningen ble i går sterkt provosert av en milliardærfrue som vistnok skal ha uttalt at norske småbarnsmødre må trene mer. Jeg kjenner at jeg gidder ikke å la meg provosere av det, både fordi jeg vet at det hadde nok vært lurt å trene mer, men og fordi jeg er helt fornøyd med unnskyldningene mine for å la være. Og at noen mener noe annet enn meg eller er i en annen livssituasjon - er og helt greit. Jeg er tross alt dronningen av å snakke for mye og tråkke folk på tærne, uten at det var vondt ment. Og jeg har blitt feilsitert i media før.

Men jeg vil allikevel ta tak i temaet etter å ha skummet gjennom noen av kommentarene under artiklene fra gårsdagen, og fortelle hvordan VI får pressa litt fysisk inn i hverdagen. Så får du selv avgjøre om du synes det er til inspirasjon, gjenkjennelse eller avskrekkelse.

Morning. Tidlig. Natt for mange:
Dagen starter med mild styrketrening:
Første øvelse er å tvilholde på en sprellende unge som vil stå opp. Dette gjøres samtidig som at du prøver å gjøre avslappingsøvelser (sove).  Øvelsen avsluttes når ungen skriker høyt nok eller greier å sleppe unna grepet.
Neste styrkeøvelse er å tviholde på dyna når tre unger står og drar i den. Øvelsen avsluttes når slaget er tapt.

Bevegelighetstrening: Strekk alt du kan på vei til badet, mens du fyller lungene med luft (gjeesper).
Balansetrening: Få på deg klær mens tre unger drar i deg, og vil ha frokost/se Tom og Jerry/at du skal finne dukken. Det er ikke alltid like enkelt, jeg vet flere som har kantra mens de prøvde å få på seg trusa på morningen. Faktisk ikke meg, selv om det har vært nære på noen ganger.

Ungene får frokost, jeg lager kaffi, går og henter kleskorga, og begynner å brette sammen. Klær som er brettet sammen kan ikke legges i sirlige hauger for å bli bært på plass til slutt når ungene er til stede: De må bæres på plass med en gang de er ferdig bretta. Og hvis du har noen maskiner da, står i stua og bretter (for å holde ungene under kontroll samtidig), og går frem og tilbake til soverommene med de reine klærne - så blir det glatt 2.000 skritt. Jeg har testa MANGE ganger.

Videre, ny styrketreningsøvelse: Kle på tre sprellende og ikke veldig enige unger. Kan og gå utover kondisen. Og blodtrykket.
Mer kondistrening: Gå til barnehagen med tre unger. Løp etter alle som springer feil vei eller ut i veien. Og når du er en og de er tre så blir det MYE springing. Vips, du er oppe i 4.000 steg. Og når minsta nekter å gå lenger får du enda mer styrketrening av å bære henne på hofta mens du springer etter de andre.

Etter litt avkobling på jobb fortsetter det. "Mamma, løft meg oppned!" "Mamma, ska me hoppa på trampolinen?" "Mamma, kan me sitte baki vogna mens du sykle?" (Det er sinnsykt tungt å sykle med en unge bakpå og to i vogna!!), "Mamma, nå e me løver også må me springe på alle fire på golvet og knurre og spise pappa", "Mamma, fustemann!!"

Hele dagen er faktisk bevegelse for aktive småbarnsforeldre.
Det er digg å trene: Komme seg ut, være litt voksen, og trening gir overskudd. Luksus!
Og en trenger ikke å være på et helsestudio for å få få bevegd seg.

 Så kjære medsmåbarnsmødre: Jeg synes at vi er flinke jeg! Kanskje vi burde begynne å strekke ut når ungene legges?

Det hender at jeg blir flau...

Jeg leste nylig en herlig artikkel i KK, som handlet om hva vi gir blaffen i. Damene i artikkelen droppa skjortestryking, briljering på kjøkkenet, rydding av leker og sortering av sokker.
Jeg elsker at folk kan gi litt blaffen av og til, og heller bruke noen minutter ekstra på noe annet (eller ingenting. Som av og til og er gudd å bruke tid på).
Mer nyting og mindre syting, jatakk!

Også tenker jeg at vi alle har vel ting vi gir blaffen i. De tilbakemeldingene jeg får på innleggene her er jaffal utelukkende at alle kjenner seg igjen i noe (pjuh!). Uansett hvor strøkent og perfekt noen har det, med sitt eget velpleide selv eller den godt betalte drømmejobben eller det fantastiske nyoppussa shabby chic-huset eller de perfekt glaserte cupcakesa eller hva det måtte være, så er det noe de gir blaffen i det. Selv om noen er mer åpne om det enn andre, så regner jeg med at alle har NOE de vil skjule.
Det er ikke det at jeg noensinne skal skryte på meg at det er strøkent hjemme hos oss, men det finnes tider det er bedre enn andre. De gangene er jeg veldig fornøyd, og fortrenger det jeg har gitt blaffen i. Jeg ser flere kvadratmeter av stuegulvet uten at det er et vegg-til-vegg-teppe av dyner (hva ER greia med dyner i stua?? Husker det fra når jeg var liten og), ark, fargeblyanter, tusjer (minn meg på at alle MÅ lokaliseres før kvelds, ellers blir det et nytt kunstverk på gulvet eller en eller annen vegg det øyeblikket jeg snur ryggen til), duplo (selv om vi ikke har lekt med duplo i dag en gang), noen dukker, en koseklut (som garantert har forsvunnet når jeg trenger den til leggetid) osv. Gardinene henger sånn noelunde rett ned uten synlige primmerker, de verste fingeravtrykkene er tørka av vinduene, ingen smuler eller annet bøss er å se ved første øyekast. Før jul rydda jeg til og med inni skapene i stua og på kjøkkenet (hva er greia der da? Feirer vi jul inni skuffer og skap kanskje? NEI!).

Menneh...stolthetsfølelsen varte bare til en av gjestene mistet noe som trillet under sofaen. Jeg vurderte et kjapt øyeblikk å hive meg foran han i beste heltestil og tilby meg å ofre min arm i stedet for hans (altså stikke den inn i ukjent territorium under sofaen), men den halvflaue nummenhetsfølelsen som nok hadde utviklet seg til rødme hvis jeg hadde vært av den rødmende typen forhindret meg.

Julevasken strakk ikke til under sofaen. Og det er egentlig ikke det at jeg gir blaffen. Eller jo, jeg gjør det, men det mest fordi at der ser jo ingen. Også har vi et stuebord som må flyttes for å komme til, og det veier 125 kg (og må demonteres for å flyttes).  Gode grunner eller unnskyldninger? Det vites ikke. Jeg vet at det ligger mye rart under der.

Men når vi mister fjernkontrollen bak og ikke greier å fiske den lett frem igjen, da må vi til pers. Bordet demonteres og fjernes, sofaen dras frem, gulvene vaskes og alt under sorteres: Boss, leker, tutter, en gaffel, deeeer var månedsplanen ja! En sokk som har vært savnet så lenge at partneren muligens har måttet bøte med livet for det, linjal, tamburin, en bok, en bayblade osv osv osv. Heldigvis ingen fremmede livsformer. NASA go home.

Litt seint å blogge om kaoset

Egentlig er det litt i seineste laget å blogge om kaoset ved småbarnslivet. Minsta nærmer seg to år (fyller i april), og eldste er fire. Alle kan gå, bare ei sover (såvidt) på dagtid, ingen insisterer på å ligge på magen min til lenge etter at jeg selv ville lagt meg (noen unntak der), alle kan til uttrykke seg, minsta med få ord og ellers peking og Æ -Æ-Æ! men det holder som oftest rikelig (!!!).
Jeg har slutta å drive psykisk terror av naboen ved å stå uten tøy men med ikeaposer under lukkede øynene midt på natta for å varme melk til en sulten baby for ørtende gang (som har sovna i det jeg kommer inn igjen), alle tre kan sitte aleine i badekaret så no more backpains på grunn av det, alle tre kan både klemme og slå hverandre så de er ganske jevnbyrdige sånn sett, og alle tre går i barnehagen. Det hender at de i barnehagen ser litt rart på meg når jeg takker dem for at de finnes.
Nå kan endatil alle tre leke aleine i opptil flere minutter av gangen på gode dager. Og det er flere og flere aktiviteter vi kan gjøre sammen, uten at halvparten av deltakerne spiser papiret/malingen/brikkene osv.

Jeg nyyyter å ha så "store" unger, og om ikke lenge kan det være at vi begynner å sove på natta og.
Tenk når den tid kommer at jeg kan sette meg ned å lage et kort på dagtid. Eller gå i butikken uten at det blir galehus slik beskrevet i et tidligere innlegg. Eller når de kan kle på seg selv.

I helga viste jeg midterste frøkna babybilder av segselv, en pitteliten babypudding som skreik og skreik og skreik og nektet å spise og sov rundt første natta når vi kom hjem fra sykehuset med minsta. Som har noen meltdowns uten like, en vilje som utklasser min (og da snakker vi....!!), en storebror som bare var femten måneder når hun kom, og femten måneder etter kom minsta - før Lykke kunne gå. Det var tider det.
Selv om fornuften (og søvnmangelen) vinner (for øyeblikket), så ringlet det i eggstokkene.
Oh djis.