Litt seint å blogge om kaoset

Egentlig er det litt i seineste laget å blogge om kaoset ved småbarnslivet. Minsta nærmer seg to år (fyller i april), og eldste er fire. Alle kan gå, bare ei sover (såvidt) på dagtid, ingen insisterer på å ligge på magen min til lenge etter at jeg selv ville lagt meg (noen unntak der), alle kan til uttrykke seg, minsta med få ord og ellers peking og Æ -Æ-Æ! men det holder som oftest rikelig (!!!).
Jeg har slutta å drive psykisk terror av naboen ved å stå uten tøy men med ikeaposer under lukkede øynene midt på natta for å varme melk til en sulten baby for ørtende gang (som har sovna i det jeg kommer inn igjen), alle tre kan sitte aleine i badekaret så no more backpains på grunn av det, alle tre kan både klemme og slå hverandre så de er ganske jevnbyrdige sånn sett, og alle tre går i barnehagen. Det hender at de i barnehagen ser litt rart på meg når jeg takker dem for at de finnes.
Nå kan endatil alle tre leke aleine i opptil flere minutter av gangen på gode dager. Og det er flere og flere aktiviteter vi kan gjøre sammen, uten at halvparten av deltakerne spiser papiret/malingen/brikkene osv.

Jeg nyyyter å ha så "store" unger, og om ikke lenge kan det være at vi begynner å sove på natta og.
Tenk når den tid kommer at jeg kan sette meg ned å lage et kort på dagtid. Eller gå i butikken uten at det blir galehus slik beskrevet i et tidligere innlegg. Eller når de kan kle på seg selv.

I helga viste jeg midterste frøkna babybilder av segselv, en pitteliten babypudding som skreik og skreik og skreik og nektet å spise og sov rundt første natta når vi kom hjem fra sykehuset med minsta. Som har noen meltdowns uten like, en vilje som utklasser min (og da snakker vi....!!), en storebror som bare var femten måneder når hun kom, og femten måneder etter kom minsta - før Lykke kunne gå. Det var tider det.
Selv om fornuften (og søvnmangelen) vinner (for øyeblikket), så ringlet det i eggstokkene.
Oh djis.