Det hender at jeg blir flau...

Jeg leste nylig en herlig artikkel i KK, som handlet om hva vi gir blaffen i. Damene i artikkelen droppa skjortestryking, briljering på kjøkkenet, rydding av leker og sortering av sokker.
Jeg elsker at folk kan gi litt blaffen av og til, og heller bruke noen minutter ekstra på noe annet (eller ingenting. Som av og til og er gudd å bruke tid på).
Mer nyting og mindre syting, jatakk!

Også tenker jeg at vi alle har vel ting vi gir blaffen i. De tilbakemeldingene jeg får på innleggene her er jaffal utelukkende at alle kjenner seg igjen i noe (pjuh!). Uansett hvor strøkent og perfekt noen har det, med sitt eget velpleide selv eller den godt betalte drømmejobben eller det fantastiske nyoppussa shabby chic-huset eller de perfekt glaserte cupcakesa eller hva det måtte være, så er det noe de gir blaffen i det. Selv om noen er mer åpne om det enn andre, så regner jeg med at alle har NOE de vil skjule.
Det er ikke det at jeg noensinne skal skryte på meg at det er strøkent hjemme hos oss, men det finnes tider det er bedre enn andre. De gangene er jeg veldig fornøyd, og fortrenger det jeg har gitt blaffen i. Jeg ser flere kvadratmeter av stuegulvet uten at det er et vegg-til-vegg-teppe av dyner (hva ER greia med dyner i stua?? Husker det fra når jeg var liten og), ark, fargeblyanter, tusjer (minn meg på at alle MÅ lokaliseres før kvelds, ellers blir det et nytt kunstverk på gulvet eller en eller annen vegg det øyeblikket jeg snur ryggen til), duplo (selv om vi ikke har lekt med duplo i dag en gang), noen dukker, en koseklut (som garantert har forsvunnet når jeg trenger den til leggetid) osv. Gardinene henger sånn noelunde rett ned uten synlige primmerker, de verste fingeravtrykkene er tørka av vinduene, ingen smuler eller annet bøss er å se ved første øyekast. Før jul rydda jeg til og med inni skapene i stua og på kjøkkenet (hva er greia der da? Feirer vi jul inni skuffer og skap kanskje? NEI!).

Menneh...stolthetsfølelsen varte bare til en av gjestene mistet noe som trillet under sofaen. Jeg vurderte et kjapt øyeblikk å hive meg foran han i beste heltestil og tilby meg å ofre min arm i stedet for hans (altså stikke den inn i ukjent territorium under sofaen), men den halvflaue nummenhetsfølelsen som nok hadde utviklet seg til rødme hvis jeg hadde vært av den rødmende typen forhindret meg.

Julevasken strakk ikke til under sofaen. Og det er egentlig ikke det at jeg gir blaffen. Eller jo, jeg gjør det, men det mest fordi at der ser jo ingen. Også har vi et stuebord som må flyttes for å komme til, og det veier 125 kg (og må demonteres for å flyttes).  Gode grunner eller unnskyldninger? Det vites ikke. Jeg vet at det ligger mye rart under der.

Men når vi mister fjernkontrollen bak og ikke greier å fiske den lett frem igjen, da må vi til pers. Bordet demonteres og fjernes, sofaen dras frem, gulvene vaskes og alt under sorteres: Boss, leker, tutter, en gaffel, deeeer var månedsplanen ja! En sokk som har vært savnet så lenge at partneren muligens har måttet bøte med livet for det, linjal, tamburin, en bok, en bayblade osv osv osv. Heldigvis ingen fremmede livsformer. NASA go home.