Tellekanter og sånt

Jeg ville egentlig ringt avisa, men innser at ikke alle i denne verden er like ekstatisk over følgende som meg: Det er nå komplett orden (min målestokk riktignok) i alle tre kommodene til ungene. Jeg skjønner at ikke alle skjønner hva som er så sensasjonelt med dette, men tro meg: Det er virkelig en sensasjon. Sist gang var i ...hmmm *tenker* Nei det har vel ikke skjedd før. Ikke samtidig jaffal.

Men nå er det tellekanter i beste forsvarsstil i skuffene, og det har vært det i flere timer. Hvis jeg greier å nappe ut pysjer før ungene slepper til så er det mulig at det kommer til å være sånn til i morgen.

Grunnen til at det ikke er sånt til vanlig er en blanding av fire ting:
- Det ene er at det er enorme mengder klesvask som skal vaskes, tørkes, brettes og legges på plass i uka med tre små barn, en håndtverkermann og ei klumsete frue som har like mange selvforskyldte flekker som barneforskyldte flekker (men godt at jeg alltid kan skylde på ungene!), treningsklær, slutta-med-bleie-og-er-veldig-flink-men-UÆÆÆÆ!-jeg tissa-på-meg-mamma!-Tisset-bare-kom-plutselig!, sandkasseklær og primflekka klær, aktiviteter hjemme-klær (har jeg vist bilde av ungene når de har malt??), duker som skjeldent varer mer enn et måltid, sengetøy og hauger av kluter og håndkler, woho der var det en sølepytt!-klær, osv osv. Det er begrenset hvor stor lidenskap jeg da har for tellekanter til vanlig. Få det reint og på plass sånn at jeg finner det igjen når jeg skal ha det takk.
- Det andre er at ungene selv ofte henter seg klær. Og de vil jo alltid ha det underste plagget. Alltid. Selvfølgelig.
- Det tredje er at klesbretting - for å være effektivt (jaa så snill du er å hjelpe, nei nei nei mamma hadde bretta den stabelen! Nei bare la det være, ja så fint at du vil legge klutene på plass på badet, men å hive dem inn døra så de flyter utover gulvet var ikke det mamma mente med å legge på plass, sukk) - må skje uten barn tilstede. Altså etter at de har lagt seg. Og da legges klærne i skuffene i mørket. Sist jeg sjekka var jeg ikke noen ugle, og synet er deretter.
. Og det fjerde, som i grunnen er ganske viktig, men som jeg først glemte: Det er bare vi som ser inni skuffene. Gjester ser gulvet og bordet og vinduer og altfor mye i grunnen, men skuffene er jo som oftest igjen. De skal jaffal være det.

Når jeg først har vært på jobb til halv fire, røsjet hjem med en turbotur innom butikken, hentet ungene i barnehagen, laget middag mens jeg underholder dem og prøver å unngå at de sovner/slår hverandre ihjel/dør av sult/dekorerer gulv eller vegger med hva de måtte finne av tusjer eller maling osv, lekt og kost, stelt dem, gitt kveldsmat, tatt kveldsstellet, lagt dem, jo nå er det natta, jo nå er det natta, natta vennen min, mamma er glad i deg, jo nå er det natta, natti! Jo det er natta selv om det er lyst ute. Jammen hvis du ikke hadde trekt fra gardinene så hadde det vært mørkt her inne. Sov nå. Sov nå. NATTI! SOV! Ryddet opp etter de tre små tornadoene som har en fantastisk evne til å både rote og spre smuler og bøss rundtforbi på kort tid, leita iherdig etter biolakoppene sånn at de ikke skal brukes som fontene dagen etter, moppa kjapt og tenkt at hjørnene får vi ta seinere (det tenker jeg i to uker, så kommer vaskedama og realiserer planene mine, så er det fæbjoluss til vi kommer inn døra nede, så er det å begynne nedtellingen til neste gang hun kommer).

Klokka går så sinnsykt fort hver eneste dag, at når det som er ramset opp over er gjort så er det ganske seint. Og da er det tid for å brette sammen tøy, lure det på plass uten at ungene våkner før jeg krabber i loppisen selv. Så jeg åpner skuffa i tussmørket, legger en stabel nedi, og dagen etterpå får jeg fasiten på om det var riktig skuff. Og hvis det har vært en liten skapnisse der før meg og veltet alt, så står ikke nye stabler akkurat pent oppå. Tro meg.

Når minsta begynte i barnehagen i juni var jeg egentlig et stykke på vei med å merke tøyet hennes. Trodde jeg. De tuttene som var merka har forsvunnet i løpet av ferien, og jeg har hatt dååårlig samvittighet for hele merke-mangelen. Når jeg bare hadde en unge så var alt så sirlig merka at jeg var litt nedlatende overfor den reste-ukjent-kassa i barnehagen. At ikke alle bare kan merke klærne til ungene sine lissåm. Så fikk jeg nr to og det hendte jeg fant noen plagg der som var våre. Så kom nr tre og det lille som var merket sto det ofte Lykke eller Kasper i (arvetøy). Host host.

Men nå. To sprittusjer, tre kommoder, litt skrivekrampe og en giga-tålmodighetstest seinere er kommodene ryddet, for smått tøy ryddet vekk, 80-tøyet til Mathea er pakket bort og 86-tøyet er lagt på plass, de mest flekkete genserne kastet, alt tøyet er merka, til alle tre. Til og med sokkene. Jadda jadda, takk for applausen, den er vel fortjent, åh ikke slutt å klappe helt enda, ahhh ja la meg få sole meg litt til i glansen.
Kasper og Lykke og Mathea (og noen ganger Kasper og Lykke strøket over og Mathea skrevet på nytt). Jeg er veldig fornøyd med meg selv.

Nå gjenstår det bare å raide reste-ukjent-kassa i barnehagen og se om det er noe der som må hentes hjem og merkes, samt keep up the good work når vi kjøper nytt.

Også må jeg rydde resten av huset, for ungene gikk på selvstyr når jeg holdt på med klærne deres. Need I say more?
Og nå kom jeg på at de hekkans matboksene og drikkeflaskene og alt sånt og burde merkes.

13 dager til vaskedama kommer.

Stikker innom butikken jeg...

Det er ingenting som heter å "stikke innom butikken en kjapp tur" lenger.

Før kunne jeg rusle sakte gjennom butikkene og studere varene, vurdere prisforskjeller versus kvalitetsforskjeller, oppdage nye produkter, kikke på holdbarhetsdatoen på hver enkelt vare (jeg kommer fra et sted med EN veldig LITEN butikk, og hvis du påpeker at noe gikk ut på dato før krigen så fikk du ALLTID til svar: "Nett like godt!" Så mine sjåppemønster bærer noe preg av det. Det er nemlig IKKE nett like godt). Jeg kunne parkere hvor jeg ville, uten å tenke på annet enn at jeg måtte bære maten til bilen etterpå. Jeg trengte ikke handleliste, for hvis det var noe jeg ikke kom på med det samme så kunne jeg stå å tenke over saken til hjernecellene kom i sving igjen. Hvis det var litt kø så var det irriterende, men det var det. Håh. At jeg ikke NØT det å stå aleine i kø når jeg enda kunne det.

Nå må handlingene planlegges fra A til Å.

Først og fremst når: Det er absolutt best å gå uten barn. Hvis vi får dette til så er det en kamp mot klokka: Jeg hiver meg i bilen etter jobb, prøver meg på alt jeg vet av snarveier sånn at jeg kommer før alle de teitingene som lager kø foran meg, banner fordi altfor mange andre også kan de snarveiene, parkerer, finner meg en handlevogn, springer gjennom butikken mens jeg skumleser handlelista og hiver matvarer oppi vogna. Håper at ingenting blir ødelagt. Hvorfor ligger egentlig frukt og grønt ofte FØR hermetikken?
Det burde absolutt ha vært en sånn "småbarnsforeldresti" fra inngang til kasse, en slags snarvei med det mest vesentlige: Pasta, pølser, yoghurt, brød, melk, prim, smør, bananer - you know. Det en ikke kan leve uten =P
Uansett når jeg henter ungene i barnehagen så føles det som at det er altfor seint når det er etter jobb, så noe unødvendig tid i butikken gir høy puls og påfyll på dårlig samvittighets-kontoen. Kjære alle gamle damer: Det er veldig fint at dere tømmer sparegrisen innimellom. Bruk penga mens dere lever, det er dere vel unt. Men for pokker, ikke gå i butikken akkurat når vi småbarnsforeldre med dårlig samvittighet prøver å sette ny pers på handlinga. Gå heller i banken og sett inn penga, bruk den snedige lille saken kalt visakort, i stedet for å betale for wienerbrød og kattemat med kronestykker. Tell jaffal fortere. Og ikke kom ut i tellinga tre kroner før sluttsummen og begynn på nytt. Takk og pris for at femtiøringene er trukket av markedet....

 Når en først har med ungene, så kan handling anses som en GOD treningstime. En får trent både styrke og spenst, i tillegg til reaksjonsevner. Så oppvarming kan være en god ide.

Jeg har tidligere vært inne på parkering. Ikke parker nærmere andre biler enn høyst nødvendig, og ikke parker lenger vekke fra åpningen enn nødvendig. Jeg skjønner hvorfor handycap-plassene er nærmest inngangen, men synes det er urettferdig at det ikke finnes flere familieparkeringsplasser foran butikker.Vi som har kålormer som springer hver sin vei trenger plass til å åpne dører, få ut vogner, pluss at ungene bare kan springe rett inn - hvor de tross alt bare kan knuse noe eller spise noe i mot å bli påkjørt.
Takk Ikea for familieparkeringer. Bare synd at de VELDIG ofte er fylte med treseters firmabiler....
Når alle har kommet inn, så begynner debatten om hvilke kjøretøy de ulike skal ha gjennom butikken. Nei mamma kan ikke kjøre to sånne handlevognbiler, de er så tunge at en bil krever en mamma. Nei jeg kan ikke bare dytte deg Kasper. Nei ikke deg heller Lykke. Når jeg har sagt nei så har jeg sagt nei til begge. Jo sånn er det. Ja Kasper du kan sitte å skrike alt du vil, men nå går mamma og handler. Snakkes etterpå da! Næmmen slutt å skrike. Ja ta hver deres handlekorg, fint det. Kom igjen! Ikke spring på noen! Nei ingen sladding i svingene! Hallo trollunger!

Jeg har de siste årene skrevet handlelistene etter hvor jeg finner ting i butikken, for å bedre sikre at vi får med oss det vi skal ha. Det er IKKE aktuelt å gå tilbake til melkedisken når du allerede har passert godtehylle-hinderet. Allikevel er det ikke gitt at vi får med oss alt. For samtidig som at jeg skal lese på handlelista så skal alle tre pirayaer holdes øye med, og de liker godt å handle. (Skavviseee hvor langt var vi kommet, kanel ja NEI KASPER VI TRENGER IKKE EN TI KILOS SEKK MED HAVSALT LEGG DEN PÅ PLASS! UÆÆÆÆ NEI MAMMA SKAL TA DEN SÅ DET IKKE GÅR HULL PÅ DEN! Mathea sitt i ro, mamma skal bare legge sekken på plass. Nei ikke stå på setet på vogna, det er langt ned. Nei nei nei Lykke vi skal ikke ha fjorten pakker med kjeks, legg dem på plass! Nei ikke sånn kjeks heller, legg det og på plass! Det er ikke lørdag i dag. Nei det er det ikke. Nei det er det ikke. Nei magen din trenger ikke kjeks. Legg dem på plass! Neste på lista var hmmm hvor langt var vi kommet da? Mais? LYKKE IKKE ÅPNE YOGHURTBOKSENE!)

Midt i butikken blir det en slags pause når vi passerer brødskjæremaskinen. Jaaa dere skal få hver deres skorpe. Jaaa hurraaaa! Så er det tyst noen meter, frem til de må overtales til å hente korgene sine. Nei mamma kan ikke dra på alle sammen, det var deres om ville ha dem med. Jo kom igjen.
Videre blir det en del forhandlinger om hva vi skal handle (nei ikke snop i dag. Nei ikke i dag. NEI sier mamma. Når spiser vi snop? Det vet dere. Nei ikke når vi er sulten, det er feil svar), og seriøst: Når de har smågodthylla i barnehøyde så får de takke seg selv for litt svinn. (Hvor er Lykke nå da? Lykke? Kom hit? Nei ikke spis det! Kom hit! Kasper du og! Det er butikken sitt! Nei Mathea du kan ikke få, Kasper og Lykke skulle heller ikke fått. Sukk...). Ikke heng på siden av vogna Kasper, den velter! Nei mamma vil ikke gi fart og springe gjennom butikken med deg. Fordi det er sånn det er.
Nei vi skal ikke ha den yoghurten bare fordi det er bilde av en ape utenpå. Dere liker den jo ikke og nekter å spise den når vi kommer hjem. Nei mamma er ikke dum, det er ikke mamma som nekter å spise det vi kjøper.
Når vi har kommet oss gjennom butikken så er det alltid spennende å se hva som dukker opp på handlebåndet. Rett som det er kommer vi hjem med de rareste varer som har blitt smuglet oppi korga av ivrige små hjelpere. Nå er det heldigvis slutt på de tider der Mathea lå i bilstolen oppi vogna, for selv om jeg sjekker både pirayahender og pirayalommer før jeg betaler så skjedde det mer enn en gang at jeg løfta opp stolen og skulle gå ut i bilen - og der lå det flere varer som da ikke var betalt for. Nei jeg sniker ikke i køen, jeg skal bare betale for det jeg har stjålet.
Kasper kom deg ned derfra, det er ikke lov å klatre på alarmen! Hvor ble Lykke av nå? LYKKE? Damen som står og pakker ned sine varer på siden av meg peker mot utgangsdøra, og jeg roper til henne over skuldra at hun må passe på ungene mens jeg redder tredjemann fra påkjørsel med ti cm klarering. Jeg hører at de to andre hyyyyler og noterer meg at vi ikke kan gå på denne butikken igjen på noen uker, og spurter tilbake til kassa med en vrælende rømling under armen og oppdager at lommeboka ligger øverst av alt og roper stjeeeeeel meeeeeg, men det er egentlig ikke så viktig når konkurransen er toåring i fullt firsprang aleine på parkeringsplass.

Damen som ble den heldige vinner som barnepasser til de to andre småler litt når jeg unnskylder meg, henter Kasper ned fra alarmen en gang til, tar Lykke i fallet i det hun er på vei ned etter å ha naska en nyinnkjøpt tannkost som ikke var pakket i pose enda, alt sammen med Mathea på hofta. Hun følte seg nemlig traumatisert etter at mammaen sprang avgårde for å hente Lykke fra parkeringsplassen, og finner seg ikke i å sitte i vogna lenger.

Med en unge på hofta, og to i hånda (de holder hver sin fing og krangler om at de går i veien for hverandre), dytter jeg handlevogna med magen, driter i at jeg har glemt å bruke pantelappen, takker for at jeg har sånn handlevognrundingdings til handlevogna på nøkkelknippet så jeg jaffal vet hvor bilnøkkelen er, hiver alt inni bilen, tjorer fast ungene og setter meg inn selv. Det er en bonus hvis jeg fikk med meg lommeboka hjem igjen.

Fornøyelsesparkene

Jeg lo godt når jeg leste en tegneserie i går.
Det var en ungdom og en pappa som sammenlignet "adgangsarmbånd" etter sommerens aktiviteter. Ungdommen hadde armbånd fra en bønsj med festivaler, og pappaen fra like mange fornøyelsesparker. Jeg kjente meg VELDIG igjen!
Det har blitt en del turer i Dyreparken og Kongeparken for å si det sånn. Og når en av oss jobber, så suser glatt den andre avgårde med alle tre. Det er jo egentlig en lettvint måte å overleve dagen på, for da er fornøydfaktoren høyere enn skrikefaktoren. Det har allikevel sine utfordringer, men pyttsann. Noe er det jo alltid.

Allerede på morningen går det som oftest mer smurt når en kan lokke med at vi skal avgårde. Når vrangsiden skimter gjennom så er det bare å dra frem trumfkortet: Skal vi gå eller skal vi bli hjemme? Jeg sier selvfølgelig ingenting om at mamma er den som helst vil gå. Derimot mener jeg det inderlig når jeg sier at mamma vil ikke ha med seg sinte brølaper på tur. En skal aldri true med ting en ikke kan gjennomføre, jeg vet jeg vet. Og jeg mener det jo. Men de får veldig mange flere sjanser enn den ene. Det er fort gjort å glemme seg, men hvis de greier å hente seg inn igjen så tar en pirayamamma det hun får =P

Problemet her er at hvis du forteller dem klokka sju at de skal i dyreparken/kongeparken, så er det helt umulig å begripe at ikke dyrene eller bamsen står opp før klokka ti. De er dessuten løsningsorienterte, og mener at vi bare kan gå å vekke dem. Sant nok, det er så lett for dem, det funker jo med mamma og pappa. OG av og til halve nabolaget og.

Når vi først har kommet oss dit, nei du kan ikke få tutti nå, det er bare ti minutter dit. Nei du er jo stor jente og trenger ikke tutti midt på dagen. GI MATHEA TILBAKE TUTTIEN! Jo. Jo. JO! Mamma vil bare ha med seg barn som oppfører seg fint. Takk det var fint. Ja vi er snart fremme. Nei du kan ikke få brus nå, vi har ikke kommet dit en gang! Hvis du er tørst kan du få vann. Jo det er klart du kan drikke vann. Vann er supergodt. Hvem ser en rød bil først? Nei den var grå. Nei det telles ikke. Åååå ja det var en kul motorsykkel. Der var en rød bil ja, Kasper vant! Jammen du kan vinne neste gang Lykke. Om å gjøre å se en buss!

Vi får parkert, og eldstemann får gå ut. Tok du av selen nå? Du tok den ikke av når vi kjørte sant? Det er IKKE lov å ta av selen når vi kjører! Du tok den av nå? Ok. Jada nå skal mamma ta av din. Kasper du må stå rett på siden av døra til mamma, ikke gå noen steder, det er masse biler her. Lykke gå rett bort til Kasper og stå fint med han. Nei ikke krangle. Hallo skulle vi ha en fin dag i dag? Ja det var bra. Stå i ro! Mamma må ta ut vogna til Mathea! Og lommeboka. Hvor er nøklene mine? Takk takk, jeg få dem. Nei ikke tegn på bilen med dem!
Jeg låser bilen, legger nøklene i sekken, låser opp igjen og henter tuttene som er dyttet ned på finurlige steder under bilsetene. STÅ I RO SA JEG! Nå går vi! Nei ikke stå i ro nå, nå må dere holde i vogna også skal vi gå inn. Jaaa hurraaaa!

Første regel for en aleineforelder på tur: Ikke drikk for mye. Ikke drikk for lite heller, for det er lite sunt (og lurt). Men drikker du for mye må du på do, og det er begrenset hvor mange toaletter som er store nok til ei vogn og to unger. Alle MÅ være med inn, både fordi jeg har angst for at noen skal stjele ungene mine (jeg har jo verdens peneste barn, sånn helt objektivt sett), OG fordi de springer sinnsykt fort. Hver sin vei). Jeg har forsåvidt trening i å gå på do mens jeg holder på en unge etter at Lykke hadde kolikk og ble hysterisk når hun ble lagt ned, men det er ikke en kunst jeg har et stort behov for å holde vedlike.  Alle toaletter må allikevel lokaliseres, for du kan være sikker på at de søte små må tisse når en er lengst mulig vekke fra dem. Eller endelig har kommet fremst i køen til noe. Eller akkurat har rigget oss til for å spise. Og når vi er tilbake etter en rask springmarsj, så må nestemann, som var "tom for tiss" når første tisset, avgårde. Jeg har hørt at intervalltrening er sunt, for å ha et positivt perspektiv.

Siste tur i Dyreparken foreløp sånn: Tur med skuta til Sabeltann, etterfulgt av litt sjåppings i Sabeltanns verden. Når jeg skulle betale ble Lykke stukket av en veps, noe som selvfølgelig er kjempevondt. Trøstetrøstetrøste det gikk bra heldigvis, og dermed vet vi at hun ikke er allergisk mot veps. Pjuh.
Jaa nå skal vi spise, vi går bort til den afrikanske buffet-saken. Og skal betale uten penger. Pokker. Hvor - er - lommeboka. Med alle årskortene i, penger, kort, førerkort, klippekort til Kongeparken, osv. Beholde roen trallalallalaaaaa. Du må på do akkurat NÅ ja. Greier du å holde deg? Uff nei. Men her er det bare do nedi kjelleren, så du må springe ned aleine. Men mamma kommer ikke ned med vogna her! Jajajaja ikke gråt, mamma og Mathea kommer, vogna får bare stå her. Kasper du må være med. Jo du må være med selv om det er jentedo, det gjør ikke noe. Jo kom igjen. KOM!
Mens Lykke er på do (gå ut mamma, isse se!) kikker jeg på telefonen og ser et ubesvart ukjent nummer. Kanskje noen har funnet lommeboka mi? Jeg prøver febrilsk å ringe opp igjen, men det er ikke dekning nede i kjelleren. Crap.

Heldigvis hadde damen i Kaptein Sabeltanns Verden-butikken tatt vare på lommeboka.
Og det var hun som hadde prøvd å ringe.

Vi får kjøpt oss mat, satt oss ned, og - jeg oppdager at det mangler et hjul på vogna. Er det mulig! Hvor pokker er DET da! Damen i kassa kan opplyse at det er hittegods ved inngangen, og jeg ser for meg en walk in shame med et hjul for lite. Heldigvis har det falt av bare ti meter før vi satt oss ned, så jeg finner det når vi skal gå. Det begynner å gå opp for meg at det er one of those days, men som evig optimist fortsetter vi, mette og full av matflekker, mot løver og tigre. Jeg svipper innom en butikk der og, for neste helg har jeg en fireåring (sukk så fort tiden går! Snufs han var jo nettopp en nyfødt våt liten baby som kom til verden på en fødestue med dempet belysning midt på natta)
og en tigermorgenkåpe blir nok suksess. Vi går videre, og når Kasper insisterer på å få på seg Sabeltannskoa vi kjøpte der jeg glemte lommeboka, innser jeg at den posen er lost in action. POKKER! Tilbake til løvebutikken, finner posen på innpakningsdisken, sier noe som forhåpentligvis er litt morsomt og samtidig innbyr til forståelse til damen i kassen, og spurter tilbake til lekeplassen.

Dagens skrapesår kommer heldigvis rett før førstehjelpsbua, så vi kan hente et plaster. Plaster har en veldig helbredende effekt på pirayaer. Til og med på Kasper, som er allergisk mot plasterlim. Litt allergi gjør ingenting når en kan flæsje et plaster.

Den siste utfordringen er å vite når en skal gå hjem. Det må være når alle er fornøyde, men samtidig før du må bære to stk overtrøtte gråtende (ok skrikende) unger i tillegg til å trille vogna. Perfekt timing er å få tre veldig blide unger i bilen, protesterende fordi det var så kjekt, høye på inntrykk og sukker, også at de sovner før motorveien.

DET er belønningen til pirayamamma!