Men nå er det tellekanter i beste forsvarsstil i skuffene, og det har vært det i flere timer. Hvis jeg greier å nappe ut pysjer før ungene slepper til så er det mulig at det kommer til å være sånn til i morgen.
Grunnen til at det ikke er sånt til vanlig er en blanding av fire ting:
- Det ene er at det er enorme mengder klesvask som skal vaskes, tørkes, brettes og legges på plass i uka med tre små barn, en håndtverkermann og ei klumsete frue som har like mange selvforskyldte flekker som barneforskyldte flekker (men godt at jeg alltid kan skylde på ungene!), treningsklær, slutta-med-bleie-og-er-veldig-flink-men-UÆÆÆÆ!-jeg tissa-på-meg-mamma!-Tisset-bare-kom-plutselig!, sandkasseklær og primflekka klær, aktiviteter hjemme-klær (har jeg vist bilde av ungene når de har malt??), duker som skjeldent varer mer enn et måltid, sengetøy og hauger av kluter og håndkler, woho der var det en sølepytt!-klær, osv osv. Det er begrenset hvor stor lidenskap jeg da har for tellekanter til vanlig. Få det reint og på plass sånn at jeg finner det igjen når jeg skal ha det takk.
- Det andre er at ungene selv ofte henter seg klær. Og de vil jo alltid ha det underste plagget. Alltid. Selvfølgelig.
- Det tredje er at klesbretting - for å være effektivt (jaa så snill du er å hjelpe, nei nei nei mamma hadde bretta den stabelen! Nei bare la det være, ja så fint at du vil legge klutene på plass på badet, men å hive dem inn døra så de flyter utover gulvet var ikke det mamma mente med å legge på plass, sukk) - må skje uten barn tilstede. Altså etter at de har lagt seg. Og da legges klærne i skuffene i mørket. Sist jeg sjekka var jeg ikke noen ugle, og synet er deretter.
. Og det fjerde, som i grunnen er ganske viktig, men som jeg først glemte: Det er bare vi som ser inni skuffene. Gjester ser gulvet og bordet og vinduer og altfor mye i grunnen, men skuffene er jo som oftest igjen. De skal jaffal være det.
Når jeg først har vært på jobb til halv fire, røsjet hjem med en turbotur innom butikken, hentet ungene i barnehagen, laget middag mens jeg underholder dem og prøver å unngå at de sovner/slår hverandre ihjel/dør av sult/dekorerer gulv eller vegger med hva de måtte finne av tusjer eller maling osv, lekt og kost, stelt dem, gitt kveldsmat, tatt kveldsstellet, lagt dem, jo nå er det natta, jo nå er det natta, natta vennen min, mamma er glad i deg, jo nå er det natta, natti! Jo det er natta selv om det er lyst ute. Jammen hvis du ikke hadde trekt fra gardinene så hadde det vært mørkt her inne. Sov nå. Sov nå. NATTI! SOV! Ryddet opp etter de tre små tornadoene som har en fantastisk evne til å både rote og spre smuler og bøss rundtforbi på kort tid, leita iherdig etter biolakoppene sånn at de ikke skal brukes som fontene dagen etter, moppa kjapt og tenkt at hjørnene får vi ta seinere (det tenker jeg i to uker, så kommer vaskedama og realiserer planene mine, så er det fæbjoluss til vi kommer inn døra nede, så er det å begynne nedtellingen til neste gang hun kommer).
Klokka går så sinnsykt fort hver eneste dag, at når det som er ramset opp over er gjort så er det ganske seint. Og da er det tid for å brette sammen tøy, lure det på plass uten at ungene våkner før jeg krabber i loppisen selv. Så jeg åpner skuffa i tussmørket, legger en stabel nedi, og dagen etterpå får jeg fasiten på om det var riktig skuff. Og hvis det har vært en liten skapnisse der før meg og veltet alt, så står ikke nye stabler akkurat pent oppå. Tro meg.
Når minsta begynte i barnehagen i juni var jeg egentlig et stykke på vei med å merke tøyet hennes. Trodde jeg. De tuttene som var merka har forsvunnet i løpet av ferien, og jeg har hatt dååårlig samvittighet for hele merke-mangelen. Når jeg bare hadde en unge så var alt så sirlig merka at jeg var litt nedlatende overfor den reste-ukjent-kassa i barnehagen. At ikke alle bare kan merke klærne til ungene sine lissåm. Så fikk jeg nr to og det hendte jeg fant noen plagg der som var våre. Så kom nr tre og det lille som var merket sto det ofte Lykke eller Kasper i (arvetøy). Host host.
Men nå. To sprittusjer, tre kommoder, litt skrivekrampe og en giga-tålmodighetstest seinere er kommodene ryddet, for smått tøy ryddet vekk, 80-tøyet til Mathea er pakket bort og 86-tøyet er lagt på plass, de mest flekkete genserne kastet, alt tøyet er merka, til alle tre. Til og med sokkene. Jadda jadda, takk for applausen, den er vel fortjent, åh ikke slutt å klappe helt enda, ahhh ja la meg få sole meg litt til i glansen.
Kasper og Lykke og Mathea (og noen ganger Kasper og Lykke strøket over og Mathea skrevet på nytt). Jeg er veldig fornøyd med meg selv.
Nå gjenstår det bare å raide reste-ukjent-kassa i barnehagen og se om det er noe der som må hentes hjem og merkes, samt keep up the good work når vi kjøper nytt.
Også må jeg rydde resten av huset, for ungene gikk på selvstyr når jeg holdt på med klærne deres. Need I say more?
Og nå kom jeg på at de hekkans matboksene og drikkeflaskene og alt sånt og burde merkes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar