Stikker innom butikken jeg...

Det er ingenting som heter å "stikke innom butikken en kjapp tur" lenger.

Før kunne jeg rusle sakte gjennom butikkene og studere varene, vurdere prisforskjeller versus kvalitetsforskjeller, oppdage nye produkter, kikke på holdbarhetsdatoen på hver enkelt vare (jeg kommer fra et sted med EN veldig LITEN butikk, og hvis du påpeker at noe gikk ut på dato før krigen så fikk du ALLTID til svar: "Nett like godt!" Så mine sjåppemønster bærer noe preg av det. Det er nemlig IKKE nett like godt). Jeg kunne parkere hvor jeg ville, uten å tenke på annet enn at jeg måtte bære maten til bilen etterpå. Jeg trengte ikke handleliste, for hvis det var noe jeg ikke kom på med det samme så kunne jeg stå å tenke over saken til hjernecellene kom i sving igjen. Hvis det var litt kø så var det irriterende, men det var det. Håh. At jeg ikke NØT det å stå aleine i kø når jeg enda kunne det.

Nå må handlingene planlegges fra A til Å.

Først og fremst når: Det er absolutt best å gå uten barn. Hvis vi får dette til så er det en kamp mot klokka: Jeg hiver meg i bilen etter jobb, prøver meg på alt jeg vet av snarveier sånn at jeg kommer før alle de teitingene som lager kø foran meg, banner fordi altfor mange andre også kan de snarveiene, parkerer, finner meg en handlevogn, springer gjennom butikken mens jeg skumleser handlelista og hiver matvarer oppi vogna. Håper at ingenting blir ødelagt. Hvorfor ligger egentlig frukt og grønt ofte FØR hermetikken?
Det burde absolutt ha vært en sånn "småbarnsforeldresti" fra inngang til kasse, en slags snarvei med det mest vesentlige: Pasta, pølser, yoghurt, brød, melk, prim, smør, bananer - you know. Det en ikke kan leve uten =P
Uansett når jeg henter ungene i barnehagen så føles det som at det er altfor seint når det er etter jobb, så noe unødvendig tid i butikken gir høy puls og påfyll på dårlig samvittighets-kontoen. Kjære alle gamle damer: Det er veldig fint at dere tømmer sparegrisen innimellom. Bruk penga mens dere lever, det er dere vel unt. Men for pokker, ikke gå i butikken akkurat når vi småbarnsforeldre med dårlig samvittighet prøver å sette ny pers på handlinga. Gå heller i banken og sett inn penga, bruk den snedige lille saken kalt visakort, i stedet for å betale for wienerbrød og kattemat med kronestykker. Tell jaffal fortere. Og ikke kom ut i tellinga tre kroner før sluttsummen og begynn på nytt. Takk og pris for at femtiøringene er trukket av markedet....

 Når en først har med ungene, så kan handling anses som en GOD treningstime. En får trent både styrke og spenst, i tillegg til reaksjonsevner. Så oppvarming kan være en god ide.

Jeg har tidligere vært inne på parkering. Ikke parker nærmere andre biler enn høyst nødvendig, og ikke parker lenger vekke fra åpningen enn nødvendig. Jeg skjønner hvorfor handycap-plassene er nærmest inngangen, men synes det er urettferdig at det ikke finnes flere familieparkeringsplasser foran butikker.Vi som har kålormer som springer hver sin vei trenger plass til å åpne dører, få ut vogner, pluss at ungene bare kan springe rett inn - hvor de tross alt bare kan knuse noe eller spise noe i mot å bli påkjørt.
Takk Ikea for familieparkeringer. Bare synd at de VELDIG ofte er fylte med treseters firmabiler....
Når alle har kommet inn, så begynner debatten om hvilke kjøretøy de ulike skal ha gjennom butikken. Nei mamma kan ikke kjøre to sånne handlevognbiler, de er så tunge at en bil krever en mamma. Nei jeg kan ikke bare dytte deg Kasper. Nei ikke deg heller Lykke. Når jeg har sagt nei så har jeg sagt nei til begge. Jo sånn er det. Ja Kasper du kan sitte å skrike alt du vil, men nå går mamma og handler. Snakkes etterpå da! Næmmen slutt å skrike. Ja ta hver deres handlekorg, fint det. Kom igjen! Ikke spring på noen! Nei ingen sladding i svingene! Hallo trollunger!

Jeg har de siste årene skrevet handlelistene etter hvor jeg finner ting i butikken, for å bedre sikre at vi får med oss det vi skal ha. Det er IKKE aktuelt å gå tilbake til melkedisken når du allerede har passert godtehylle-hinderet. Allikevel er det ikke gitt at vi får med oss alt. For samtidig som at jeg skal lese på handlelista så skal alle tre pirayaer holdes øye med, og de liker godt å handle. (Skavviseee hvor langt var vi kommet, kanel ja NEI KASPER VI TRENGER IKKE EN TI KILOS SEKK MED HAVSALT LEGG DEN PÅ PLASS! UÆÆÆÆ NEI MAMMA SKAL TA DEN SÅ DET IKKE GÅR HULL PÅ DEN! Mathea sitt i ro, mamma skal bare legge sekken på plass. Nei ikke stå på setet på vogna, det er langt ned. Nei nei nei Lykke vi skal ikke ha fjorten pakker med kjeks, legg dem på plass! Nei ikke sånn kjeks heller, legg det og på plass! Det er ikke lørdag i dag. Nei det er det ikke. Nei det er det ikke. Nei magen din trenger ikke kjeks. Legg dem på plass! Neste på lista var hmmm hvor langt var vi kommet da? Mais? LYKKE IKKE ÅPNE YOGHURTBOKSENE!)

Midt i butikken blir det en slags pause når vi passerer brødskjæremaskinen. Jaaa dere skal få hver deres skorpe. Jaaa hurraaaa! Så er det tyst noen meter, frem til de må overtales til å hente korgene sine. Nei mamma kan ikke dra på alle sammen, det var deres om ville ha dem med. Jo kom igjen.
Videre blir det en del forhandlinger om hva vi skal handle (nei ikke snop i dag. Nei ikke i dag. NEI sier mamma. Når spiser vi snop? Det vet dere. Nei ikke når vi er sulten, det er feil svar), og seriøst: Når de har smågodthylla i barnehøyde så får de takke seg selv for litt svinn. (Hvor er Lykke nå da? Lykke? Kom hit? Nei ikke spis det! Kom hit! Kasper du og! Det er butikken sitt! Nei Mathea du kan ikke få, Kasper og Lykke skulle heller ikke fått. Sukk...). Ikke heng på siden av vogna Kasper, den velter! Nei mamma vil ikke gi fart og springe gjennom butikken med deg. Fordi det er sånn det er.
Nei vi skal ikke ha den yoghurten bare fordi det er bilde av en ape utenpå. Dere liker den jo ikke og nekter å spise den når vi kommer hjem. Nei mamma er ikke dum, det er ikke mamma som nekter å spise det vi kjøper.
Når vi har kommet oss gjennom butikken så er det alltid spennende å se hva som dukker opp på handlebåndet. Rett som det er kommer vi hjem med de rareste varer som har blitt smuglet oppi korga av ivrige små hjelpere. Nå er det heldigvis slutt på de tider der Mathea lå i bilstolen oppi vogna, for selv om jeg sjekker både pirayahender og pirayalommer før jeg betaler så skjedde det mer enn en gang at jeg løfta opp stolen og skulle gå ut i bilen - og der lå det flere varer som da ikke var betalt for. Nei jeg sniker ikke i køen, jeg skal bare betale for det jeg har stjålet.
Kasper kom deg ned derfra, det er ikke lov å klatre på alarmen! Hvor ble Lykke av nå? LYKKE? Damen som står og pakker ned sine varer på siden av meg peker mot utgangsdøra, og jeg roper til henne over skuldra at hun må passe på ungene mens jeg redder tredjemann fra påkjørsel med ti cm klarering. Jeg hører at de to andre hyyyyler og noterer meg at vi ikke kan gå på denne butikken igjen på noen uker, og spurter tilbake til kassa med en vrælende rømling under armen og oppdager at lommeboka ligger øverst av alt og roper stjeeeeeel meeeeeg, men det er egentlig ikke så viktig når konkurransen er toåring i fullt firsprang aleine på parkeringsplass.

Damen som ble den heldige vinner som barnepasser til de to andre småler litt når jeg unnskylder meg, henter Kasper ned fra alarmen en gang til, tar Lykke i fallet i det hun er på vei ned etter å ha naska en nyinnkjøpt tannkost som ikke var pakket i pose enda, alt sammen med Mathea på hofta. Hun følte seg nemlig traumatisert etter at mammaen sprang avgårde for å hente Lykke fra parkeringsplassen, og finner seg ikke i å sitte i vogna lenger.

Med en unge på hofta, og to i hånda (de holder hver sin fing og krangler om at de går i veien for hverandre), dytter jeg handlevogna med magen, driter i at jeg har glemt å bruke pantelappen, takker for at jeg har sånn handlevognrundingdings til handlevogna på nøkkelknippet så jeg jaffal vet hvor bilnøkkelen er, hiver alt inni bilen, tjorer fast ungene og setter meg inn selv. Det er en bonus hvis jeg fikk med meg lommeboka hjem igjen.