søndag 30. desember 2012

Stigespillet

Jeg elsker brettspill, og i gamle dager besto ofte en helaften av en saftig (fortrinnsvis ikke-voldelig, men ingen garanti) omgang med Risk. Eller med litt morovann innabords: Fantasi. Eller TP, når vi egentlig skulle lese på eksamen. Siden det tester kunnskap så var det jo i grunnen en grei måte å lade opp til eksamen på. Jadda, vi var jaffal flinke til å finne på grunner til å gjøre andre ting enn å lese ;)
Det har blitt altfor lite brettspill de siste årene, så det er gøy at ungene nå kan læres opp til juniorvariantene jaffal. Selv om det - med tre pirayaer mellom ett og fire år - egentlig er en fysisk sport i tillegg til tålmodighetsprøve.


I dag spilte vi stigespillet. Et kjekt spill, der ingenting er forutsagt. Ikke hvem som vinner, ikke at vi finner igjen alle brikkene når vi er ferdig. Vi begynte som fire spillere, men Mathea spilte litt for seg selv, spiste litt på brikka, lekte ninja med de andre brikkene (jo eg sto der oppe før Mathea tok brikka mi mamma. Joo-hooo det e sant!).

Selv om jeg er 28 år eldre enn den nest-eldste, så hjalp det fint lite når terningene gav meg enere og pirayaene femmere og seksere (og nå vil jeg jo gjerne at de skal lære å telle, så jeg var ærlig...jo, jeg var det. Jo. Jo. Jo det er sant). Eldste kan jo telle, så han må bare veiledes på å gå rett vei. Også må jeg minne ham om at de grønne feltene betyr at han kan klatre opp stiga. Jaaaa nå kan du klatre opp stiga! Jaaa du klatrer ENDA lenger fra mamma! Ja mamma taper. Kasper, det er ikke pent å si at noen taper. Jaffal ikke når mamma gjør det. Ja det er jo sant. NESTE! Lykke sin tur å trille. Nei du får ikke trille på nytt igjen bare fordi du ikke fikk det du ville ha Lykke! Nei det er ikke sånn det fungerer. Nei det er bare lov å trille på nytt når en får sekser (hva er det for regel forresten? Når du ligger godt an så skal du få ligge enda bedre an med å trille en gang til??)


Årgh. Det er ikke lov til å hive terningen når en ikke er enig i reglene. Leiteaksjoooon!
Vi finner terningen og fortsetter. Mathea kommer bortom og prøver å kidnappe noen flere brikker, men blir distrahert av pappaen sin og forsvinner igjen.

Terningen er på plass, og etter forhandlinger godtas reglene under tvil. Jeg triller, ser på Kasper for å svare ham på et spørsmål, og når jeg ser ned igjen på brettet har Lykke tatt terningen i et nytt forsøk på å få et høyere tall. Men Lykke, hvilket tall fikk mamma nå da? Da må jeg få trille på nytt. Jo men det er IKKE det samme, når man ikke vet hva man fikk så må man trille på nytt. Jo men du VISSTE jo hva du fikk, du var bare ikke fornøyd. Sukk. Jo. Jo. Jo. FÅ TERNINGEN!

Det som til nå har stoppet oss i Stigespillet har vært nedturene. De røde feltene, som er så enormt urettferdige når de rammer noen andre enn mamma (hahaaaa mamma se du fekk ein malingsboks i håve! Hahahhahaha du taaapeee!). For da kommer det tårer, høye C-er, "DUMMING! NÆÆHÆÆÆÆIII!" og trusler om at jeg ikke er vennen deres lenger. Selv om jeg har kommet til rute 13, og de cruiser rundt i målområdet. Mer megling, denne gangen uten nytt søk etter flygende brikker.

Vi har et stykke igjen før vi kan spille Risk. Det aner meg at de har arvet mammaen sine konkurransegener. Grøss og gru når de lærer seg å banne.


Lurer på hvor den gule brikka er.

mandag 10. desember 2012

Utendørs bursdagsfeiring

Lykke har venta leeenge på bursdagen sin. Siden før august (når Kasper har bursdag): Når han begynte på nedtelling til SIN dag, ville hun og ha bursdag. Og nesten daglig har hun spurt: Mamma e det borsdagen min i DAAAAG då? I fire måneder har svaret vært nei, i to måneder har svaret vært nei, men snart, før det blir jul vettu!
Bursdager er så absolutt til for å feires. Og noen ting tuller man ikke med! Man må ha bursdagspresanger og bursdagskaker og krone og oppmerksomhet. Siden august har Lykke fortalt at hun ønsker seg Kittykrone og Kittykake til bursdagen sin. Det har vært det eneste hun ønsket seg og, noe pirayamamma har vært fornøyd med - den dagen der hun ønske seg halve verden kommer tidsnok.

Andre ting kan man gjør som man vil med. Jeg er IKKE redd for å trø huset fullt av folk, spa nedtråkka kakesmuler av gulvet eller hente ned ungene fra gardinene. Men jeg har så absolutt fått smaken på utebursdager. Ikke trenger vi å rydde i forkant, ikke trenger vi å vaske i etterkant, ikke trenger vi å bekymre oss for plassen.
Og med sporty mennesker så blir utebursdag en tussmørk mandagskveld i desember en magisk opplevelse, til tross for snø og minus ti grader. Varme sommerkvelder er herlige, men kalde vinterkvelder er jammen like flotte!

Lykke hadde fått velge hva hun ville spise i selskapet, og hun valgte pannekaker og pølser (og Kittykaga mamma, har du laga den no? Kor e an? Få se!). Jeg og pappaen var i det smarte hjørnet og steikte opp en del pannekaker i forkant. Selv om vi hadde bedt om å få tilbakemelding på hvor mange som skulle komme, så vet vi av erfaring at det bare gir en svært svak pekepinn. Innimellom nærmere en rørepinn (åhåååå dårlig humor jah! Men jeg synes den var morsom!)
Og peke/rørepinnen antydet tjuefem personer. Pluss oss, er tretti. Det går riktignok fort å steike pannekaker på bål, men "fort" er ikke fort nok for femten tre- og fireåringer som er sultne NÅ.
Pannekakene ble pakket inn i aluminiumsfolie, og resten av røra ble helt på en tom brusflaske (jeg MÅ huske å kjøpe meg ei trakt snart!)

Pølser og brød og lomper og ved og lighter og pippiglass og pippiservietter og pippitallerker og pippiballonger og tau og bossposer og kakao og krem og marshmallows og kniv og ketchup og sprøløk og brus og juice og kittykake og kakespade og pannekaker og steikepanne og sitteunderlag og kaffi og syltetøy på spruteflasker og fakler og lommelykter ble pakket i bilen, ungene hentet, også bar det bort til - ja selvfølgelig, den kjære gapahuken vår. Jeg kom på at jeg hadde glemt lysene til kaka, og ble litt sur på mannen. Det er lettere å gjøre noen medskyldig enn å ta skylda selv.

Mannen fikk kveika i bålet og hengt opp lommelykter, jeg og Kasper tente i fakler og hengte opp ballonger, Lykke ble sint fordi hun ikke fikk spise pølsene med en gang, jeg ble irritert fordi vi ikke hadde fått med rullen med bossekker som lå klar i trappa, Mathea ville aldeles ikke sitte i vogna men på armen.

Og så kom gjestene. Søte små gjester med tjukke dresser og store luer, store øyer og lommelykt i en hånd og mamma eller pappa i den andre hånda. Lykke, som var forsynt etter å ha spist kalde pølser, var svært fornøyd med neste aktivitet: Åpning av bursdagsgaver. Mathea var aldeles ikke fornøyd, for hun begynte å bli kald av å sitte på armen til pappaen i stedet for å sitte godt oppi vognposen. Kasper gikk på selvstyr, noe som var aldeles skjønt. Sikkert ikke pent sagt, men det var det. Han koste seg, og jeg hadde - nei, ingen armer ledige.

Ting jeg lærte til neste gang: Pannekakerøre og steikepanne er unødvendig til slike selskap, for stabler med pannekaker i aluminiumsfolie som ligger på rista over bålet holder seg helt passelig varme og er veldig lettvint.

Ting jeg har lært i løpet av året: Det er digg å få hjelp. Jeg må ikke greie ALT selv, når noen tilbyr seg å hjelpe så er det ikke så vanskelig å si JA som det jeg har trodd i 32 år. Jeg øver meg til stadig.

Som pirayaforeldre har vi innsett at ikke alt går etter planen (noensinne). Mannen måtte gå hjem med en vrælende Mathea bare en halvtime etter at gjestene begynte å komme, men siden Kasper lekte fint med de eldste gjestene og Lykke var veldig fornøyd hovedperson med venner og veninner og helt enormt flotte presanger (WOW! Det var virkelig MYE og FINT!!!), så gikk det bra. Ingen savna de manglende lysene, faktisk var det mange som ikke synes det var så viktig med hele kaka når det fantes mashmallows og pølser.

Men brått begynte den kritiske timen, den som kommer hver eneste ettermiddag: Lykke bleveldig trøtt og ville hjem. Å-åh. Jeg kjente panikken rykke litt bak smilet, mens jeg begynte å rydde i turbofart mens jeg prøvde å motivere Lykke så hun holdt ut. Dustebossekker som lå igjen hjemme. Med to armer hadde jeg ikke sjans til å få med meg to unger, en million med gaver, mat og matrester, boss og fakkelbokser, og alt annen som vi tross alt hadde vært to om å få bort - og vi gikk flere ganger.

Hva kan jeg si. De søte små gjestene som jeg nevnte tidligere? Har like søte foreldre. På null komma niks hadde alle tatt i et tak, alt ble pakket i poser og bært til bilen, pølsespiddene hektet oppunder taket, bål og fakler slukket, vi fikk samlet litt klemmer og utvekslet noen ord fra hjertet om hvor kos det hadde vært, og to sliiitne pirayaer ble festet i setene sine. Jeg kom på at vi ikke hadde sunget bursdagssangen heller, men det var det heller ingen som savnet.

Når de søte små var lagt for kvelden, og pirayaforeldrene var øre i hodet etter ringinga fra det nye kasseapparatet som lå trygt i armkroken hennes og endelig hadde fått hvile, da ble det tid til å sende en takknemlig tanke til alle som hadde gjort dagen så perfekt.

En ting er at bursdagspirayaen hadde hatt en magisk kveld. Tusen takk for det.
Men og takk for all hjelp. Det hender at jeg føler at jeg har tatt meg vann over hodet, når jeg står der med unger og aktiviteter og servering og underholdning og og og. Men det har enda ikke gått galt, takket være de omtenksomme, flotte, hjelpsomme personene som bidrar når noe nærmer out of hand.

Det er tre år siden jeg ble tobarnsmamma. Tre år siden jeg vagga forventningsfull opp på føden med mannen på siden, ble sjekka og fikk vite at alt lå an til bli en drømmefødsel, før de fant ut at Lykke hadde farlig høy puls og hun måtte ut med en gang. Tre år siden jeg lå på operasjonsbordet og fikk henne holdt opptil fjeset noen korte sekund, mens jeg tenkte"ååå du er verdens nydeligste, men dere må ta henne vekk for jeg har spydd og jeg vil ikke puste spyånde på henne". Så stormet de avgårde med henne, og jeg ville bare bli lappet sammen sånn at jeg fikk henne tilbake.
Det gikk tre måneder før jeg følte at jeg mestret å være tobarnsmor.
Og det var ingenting imot å bli trebarnsmamma. De som sier at et barn er ingenting, men to er som ti, og etter det er det ikke noen forskjell? De har ikke fått tre barn på to år og åtte måneder. To barn når en er to foreldre med to armer hver går helt fint. Når det blir tre mot to, daaaa begynner galskapen.

Jeg er rik. Jeg har rotete hus, et tårn med klesvask, tegninger på veggene, poser under øynene, møkkabekkenløsning som aldri gir seg, et glassbord som alltid er fullt av fingeravtrykk og prim på gardinene. Men jeg ville ikke valgt det bort en eneste dag.


Og arret på magen, der min lille keiserinne fant veien ut for tre år siden? Det er jeg stolt av. Selv om det er mye som ikke blir sånn som jeg har tenkt, så blir det stort sett bra.