Bursdager er så absolutt til for å feires. Og noen ting tuller man ikke med! Man må ha bursdagspresanger og bursdagskaker og krone og oppmerksomhet. Siden august har Lykke fortalt at hun ønsker seg Kittykrone og Kittykake til bursdagen sin. Det har vært det eneste hun ønsket seg og, noe pirayamamma har vært fornøyd med - den dagen der hun ønske seg halve verden kommer tidsnok.
Andre ting kan man gjør som man vil med. Jeg er IKKE redd for å trø huset fullt av folk, spa nedtråkka kakesmuler av gulvet eller hente ned ungene fra gardinene. Men jeg har så absolutt fått smaken på utebursdager. Ikke trenger vi å rydde i forkant, ikke trenger vi å vaske i etterkant, ikke trenger vi å bekymre oss for plassen.
Og med sporty mennesker så blir utebursdag en tussmørk mandagskveld i desember en magisk opplevelse, til tross for snø og minus ti grader. Varme sommerkvelder er herlige, men kalde vinterkvelder er jammen like flotte!
Lykke hadde fått velge hva hun ville spise i selskapet, og hun valgte pannekaker og pølser (og Kittykaga mamma, har du laga den no? Kor e an? Få se!). Jeg og pappaen var i det smarte hjørnet og steikte opp en del pannekaker i forkant. Selv om vi hadde bedt om å få tilbakemelding på hvor mange som skulle komme, så vet vi av erfaring at det bare gir en svært svak pekepinn. Innimellom nærmere en rørepinn (åhåååå dårlig humor jah! Men jeg synes den var morsom!)Og peke/rørepinnen antydet tjuefem personer. Pluss oss, er tretti. Det går riktignok fort å steike pannekaker på bål, men "fort" er ikke fort nok for femten tre- og fireåringer som er sultne NÅ.
Pannekakene ble pakket inn i aluminiumsfolie, og resten av røra ble helt på en tom brusflaske (jeg MÅ huske å kjøpe meg ei trakt snart!)
Pølser og brød og lomper og ved og lighter og pippiglass og pippiservietter og pippitallerker og pippiballonger og tau og bossposer og kakao og krem og marshmallows og kniv og ketchup og sprøløk og brus og juice og kittykake og kakespade og pannekaker og steikepanne og sitteunderlag og kaffi og syltetøy på spruteflasker og fakler og lommelykter ble pakket i bilen, ungene hentet, også bar det bort til - ja selvfølgelig, den kjære gapahuken vår. Jeg kom på at jeg hadde glemt lysene til kaka, og ble litt sur på mannen. Det er lettere å gjøre noen medskyldig enn å ta skylda selv.
Mannen fikk kveika i bålet og hengt opp lommelykter, jeg og Kasper tente i fakler og hengte opp ballonger, Lykke ble sint fordi hun ikke fikk spise pølsene med en gang, jeg ble irritert fordi vi ikke hadde fått med rullen med bossekker som lå klar i trappa, Mathea ville aldeles ikke sitte i vogna men på armen.
Ting jeg lærte til neste gang: Pannekakerøre og steikepanne er unødvendig til slike selskap, for stabler med pannekaker i aluminiumsfolie som ligger på rista over bålet holder seg helt passelig varme og er veldig lettvint.
Ting jeg har lært i løpet av året: Det er digg å få hjelp. Jeg må ikke greie ALT selv, når noen tilbyr seg å hjelpe så er det ikke så vanskelig å si JA som det jeg har trodd i 32 år. Jeg øver meg til stadig.
Som pirayaforeldre har vi innsett at ikke alt går etter planen (noensinne). Mannen måtte gå hjem med en vrælende Mathea bare en halvtime etter at gjestene begynte å komme, men siden Kasper lekte fint med de eldste gjestene og Lykke var veldig fornøyd hovedperson med venner og veninner og helt enormt flotte presanger (WOW! Det var virkelig MYE og FINT!!!), så gikk det bra. Ingen savna de manglende lysene, faktisk var det mange som ikke synes det var så viktig med hele kaka når det fantes mashmallows og pølser.
Men brått begynte den kritiske timen, den som kommer hver eneste ettermiddag: Lykke bleveldig trøtt og ville hjem. Å-åh. Jeg kjente panikken rykke litt bak smilet, mens jeg begynte å rydde i turbofart mens jeg prøvde å motivere Lykke så hun holdt ut. Dustebossekker som lå igjen hjemme. Med to armer hadde jeg ikke sjans til å få med meg to unger, en million med gaver, mat og matrester, boss og fakkelbokser, og alt annen som vi tross alt hadde vært to om å få bort - og vi gikk flere ganger.
Hva kan jeg si. De søte små gjestene som jeg nevnte tidligere? Har like søte foreldre. På null komma niks hadde alle tatt i et tak, alt ble pakket i poser og bært til bilen, pølsespiddene hektet oppunder taket, bål og fakler slukket, vi fikk samlet litt klemmer og utvekslet noen ord fra hjertet om hvor kos det hadde vært, og to sliiitne pirayaer ble festet i setene sine. Jeg kom på at vi ikke hadde sunget bursdagssangen heller, men det var det heller ingen som savnet.
Når de søte små var lagt for kvelden, og pirayaforeldrene var øre i hodet etter ringinga fra det nye kasseapparatet som lå trygt i armkroken hennes og endelig hadde fått hvile, da ble det tid til å sende en takknemlig tanke til alle som hadde gjort dagen så perfekt.
En ting er at bursdagspirayaen hadde hatt en magisk kveld. Tusen takk for det.
Men og takk for all hjelp. Det hender at jeg føler at jeg har tatt meg vann over hodet, når jeg står der med unger og aktiviteter og servering og underholdning og og og. Men det har enda ikke gått galt, takket være de omtenksomme, flotte, hjelpsomme personene som bidrar når noe nærmer out of hand.
Det er tre år siden jeg ble tobarnsmamma. Tre år siden jeg vagga forventningsfull opp på føden med mannen på siden, ble sjekka og fikk vite at alt lå an til bli en drømmefødsel, før de fant ut at Lykke hadde farlig høy puls og hun måtte ut med en gang. Tre år siden jeg lå på operasjonsbordet og fikk henne holdt opptil fjeset noen korte sekund, mens jeg tenkte"ååå du er verdens nydeligste, men dere må ta henne vekk for jeg har spydd og jeg vil ikke puste spyånde på henne". Så stormet de avgårde med henne, og jeg ville bare bli lappet sammen sånn at jeg fikk henne tilbake.
Det gikk tre måneder før jeg følte at jeg mestret å være tobarnsmor.
Og det var ingenting imot å bli trebarnsmamma. De som sier at et barn er ingenting, men to er som ti, og etter det er det ikke noen forskjell? De har ikke fått tre barn på to år og åtte måneder. To barn når en er to foreldre med to armer hver går helt fint. Når det blir tre mot to, daaaa begynner galskapen.
Jeg er rik. Jeg har rotete hus, et tårn med klesvask, tegninger på veggene, poser under øynene, møkkabekkenløsning som aldri gir seg, et glassbord som alltid er fullt av fingeravtrykk og prim på gardinene. Men jeg ville ikke valgt det bort en eneste dag.
Og arret på magen, der min lille keiserinne fant veien ut for tre år siden? Det er jeg stolt av. Selv om det er mye som ikke blir sånn som jeg har tenkt, så blir det stort sett bra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar