Stigespillet

Jeg elsker brettspill, og i gamle dager besto ofte en helaften av en saftig (fortrinnsvis ikke-voldelig, men ingen garanti) omgang med Risk. Eller med litt morovann innabords: Fantasi. Eller TP, når vi egentlig skulle lese på eksamen. Siden det tester kunnskap så var det jo i grunnen en grei måte å lade opp til eksamen på. Jadda, vi var jaffal flinke til å finne på grunner til å gjøre andre ting enn å lese ;)
Det har blitt altfor lite brettspill de siste årene, så det er gøy at ungene nå kan læres opp til juniorvariantene jaffal. Selv om det - med tre pirayaer mellom ett og fire år - egentlig er en fysisk sport i tillegg til tålmodighetsprøve.


I dag spilte vi stigespillet. Et kjekt spill, der ingenting er forutsagt. Ikke hvem som vinner, ikke at vi finner igjen alle brikkene når vi er ferdig. Vi begynte som fire spillere, men Mathea spilte litt for seg selv, spiste litt på brikka, lekte ninja med de andre brikkene (jo eg sto der oppe før Mathea tok brikka mi mamma. Joo-hooo det e sant!).

Selv om jeg er 28 år eldre enn den nest-eldste, så hjalp det fint lite når terningene gav meg enere og pirayaene femmere og seksere (og nå vil jeg jo gjerne at de skal lære å telle, så jeg var ærlig...jo, jeg var det. Jo. Jo. Jo det er sant). Eldste kan jo telle, så han må bare veiledes på å gå rett vei. Også må jeg minne ham om at de grønne feltene betyr at han kan klatre opp stiga. Jaaaa nå kan du klatre opp stiga! Jaaa du klatrer ENDA lenger fra mamma! Ja mamma taper. Kasper, det er ikke pent å si at noen taper. Jaffal ikke når mamma gjør det. Ja det er jo sant. NESTE! Lykke sin tur å trille. Nei du får ikke trille på nytt igjen bare fordi du ikke fikk det du ville ha Lykke! Nei det er ikke sånn det fungerer. Nei det er bare lov å trille på nytt når en får sekser (hva er det for regel forresten? Når du ligger godt an så skal du få ligge enda bedre an med å trille en gang til??)


Årgh. Det er ikke lov til å hive terningen når en ikke er enig i reglene. Leiteaksjoooon!
Vi finner terningen og fortsetter. Mathea kommer bortom og prøver å kidnappe noen flere brikker, men blir distrahert av pappaen sin og forsvinner igjen.

Terningen er på plass, og etter forhandlinger godtas reglene under tvil. Jeg triller, ser på Kasper for å svare ham på et spørsmål, og når jeg ser ned igjen på brettet har Lykke tatt terningen i et nytt forsøk på å få et høyere tall. Men Lykke, hvilket tall fikk mamma nå da? Da må jeg få trille på nytt. Jo men det er IKKE det samme, når man ikke vet hva man fikk så må man trille på nytt. Jo men du VISSTE jo hva du fikk, du var bare ikke fornøyd. Sukk. Jo. Jo. Jo. FÅ TERNINGEN!

Det som til nå har stoppet oss i Stigespillet har vært nedturene. De røde feltene, som er så enormt urettferdige når de rammer noen andre enn mamma (hahaaaa mamma se du fekk ein malingsboks i håve! Hahahhahaha du taaapeee!). For da kommer det tårer, høye C-er, "DUMMING! NÆÆHÆÆÆÆIII!" og trusler om at jeg ikke er vennen deres lenger. Selv om jeg har kommet til rute 13, og de cruiser rundt i målområdet. Mer megling, denne gangen uten nytt søk etter flygende brikker.

Vi har et stykke igjen før vi kan spille Risk. Det aner meg at de har arvet mammaen sine konkurransegener. Grøss og gru når de lærer seg å banne.


Lurer på hvor den gule brikka er.

Utendørs bursdagsfeiring

Lykke har venta leeenge på bursdagen sin. Siden før august (når Kasper har bursdag): Når han begynte på nedtelling til SIN dag, ville hun og ha bursdag. Og nesten daglig har hun spurt: Mamma e det borsdagen min i DAAAAG då? I fire måneder har svaret vært nei, i to måneder har svaret vært nei, men snart, før det blir jul vettu!
Bursdager er så absolutt til for å feires. Og noen ting tuller man ikke med! Man må ha bursdagspresanger og bursdagskaker og krone og oppmerksomhet. Siden august har Lykke fortalt at hun ønsker seg Kittykrone og Kittykake til bursdagen sin. Det har vært det eneste hun ønsket seg og, noe pirayamamma har vært fornøyd med - den dagen der hun ønske seg halve verden kommer tidsnok.

Andre ting kan man gjør som man vil med. Jeg er IKKE redd for å trø huset fullt av folk, spa nedtråkka kakesmuler av gulvet eller hente ned ungene fra gardinene. Men jeg har så absolutt fått smaken på utebursdager. Ikke trenger vi å rydde i forkant, ikke trenger vi å vaske i etterkant, ikke trenger vi å bekymre oss for plassen.
Og med sporty mennesker så blir utebursdag en tussmørk mandagskveld i desember en magisk opplevelse, til tross for snø og minus ti grader. Varme sommerkvelder er herlige, men kalde vinterkvelder er jammen like flotte!

Lykke hadde fått velge hva hun ville spise i selskapet, og hun valgte pannekaker og pølser (og Kittykaga mamma, har du laga den no? Kor e an? Få se!). Jeg og pappaen var i det smarte hjørnet og steikte opp en del pannekaker i forkant. Selv om vi hadde bedt om å få tilbakemelding på hvor mange som skulle komme, så vet vi av erfaring at det bare gir en svært svak pekepinn. Innimellom nærmere en rørepinn (åhåååå dårlig humor jah! Men jeg synes den var morsom!)
Og peke/rørepinnen antydet tjuefem personer. Pluss oss, er tretti. Det går riktignok fort å steike pannekaker på bål, men "fort" er ikke fort nok for femten tre- og fireåringer som er sultne NÅ.
Pannekakene ble pakket inn i aluminiumsfolie, og resten av røra ble helt på en tom brusflaske (jeg MÅ huske å kjøpe meg ei trakt snart!)

Pølser og brød og lomper og ved og lighter og pippiglass og pippiservietter og pippitallerker og pippiballonger og tau og bossposer og kakao og krem og marshmallows og kniv og ketchup og sprøløk og brus og juice og kittykake og kakespade og pannekaker og steikepanne og sitteunderlag og kaffi og syltetøy på spruteflasker og fakler og lommelykter ble pakket i bilen, ungene hentet, også bar det bort til - ja selvfølgelig, den kjære gapahuken vår. Jeg kom på at jeg hadde glemt lysene til kaka, og ble litt sur på mannen. Det er lettere å gjøre noen medskyldig enn å ta skylda selv.

Mannen fikk kveika i bålet og hengt opp lommelykter, jeg og Kasper tente i fakler og hengte opp ballonger, Lykke ble sint fordi hun ikke fikk spise pølsene med en gang, jeg ble irritert fordi vi ikke hadde fått med rullen med bossekker som lå klar i trappa, Mathea ville aldeles ikke sitte i vogna men på armen.

Og så kom gjestene. Søte små gjester med tjukke dresser og store luer, store øyer og lommelykt i en hånd og mamma eller pappa i den andre hånda. Lykke, som var forsynt etter å ha spist kalde pølser, var svært fornøyd med neste aktivitet: Åpning av bursdagsgaver. Mathea var aldeles ikke fornøyd, for hun begynte å bli kald av å sitte på armen til pappaen i stedet for å sitte godt oppi vognposen. Kasper gikk på selvstyr, noe som var aldeles skjønt. Sikkert ikke pent sagt, men det var det. Han koste seg, og jeg hadde - nei, ingen armer ledige.

Ting jeg lærte til neste gang: Pannekakerøre og steikepanne er unødvendig til slike selskap, for stabler med pannekaker i aluminiumsfolie som ligger på rista over bålet holder seg helt passelig varme og er veldig lettvint.

Ting jeg har lært i løpet av året: Det er digg å få hjelp. Jeg må ikke greie ALT selv, når noen tilbyr seg å hjelpe så er det ikke så vanskelig å si JA som det jeg har trodd i 32 år. Jeg øver meg til stadig.

Som pirayaforeldre har vi innsett at ikke alt går etter planen (noensinne). Mannen måtte gå hjem med en vrælende Mathea bare en halvtime etter at gjestene begynte å komme, men siden Kasper lekte fint med de eldste gjestene og Lykke var veldig fornøyd hovedperson med venner og veninner og helt enormt flotte presanger (WOW! Det var virkelig MYE og FINT!!!), så gikk det bra. Ingen savna de manglende lysene, faktisk var det mange som ikke synes det var så viktig med hele kaka når det fantes mashmallows og pølser.

Men brått begynte den kritiske timen, den som kommer hver eneste ettermiddag: Lykke bleveldig trøtt og ville hjem. Å-åh. Jeg kjente panikken rykke litt bak smilet, mens jeg begynte å rydde i turbofart mens jeg prøvde å motivere Lykke så hun holdt ut. Dustebossekker som lå igjen hjemme. Med to armer hadde jeg ikke sjans til å få med meg to unger, en million med gaver, mat og matrester, boss og fakkelbokser, og alt annen som vi tross alt hadde vært to om å få bort - og vi gikk flere ganger.

Hva kan jeg si. De søte små gjestene som jeg nevnte tidligere? Har like søte foreldre. På null komma niks hadde alle tatt i et tak, alt ble pakket i poser og bært til bilen, pølsespiddene hektet oppunder taket, bål og fakler slukket, vi fikk samlet litt klemmer og utvekslet noen ord fra hjertet om hvor kos det hadde vært, og to sliiitne pirayaer ble festet i setene sine. Jeg kom på at vi ikke hadde sunget bursdagssangen heller, men det var det heller ingen som savnet.

Når de søte små var lagt for kvelden, og pirayaforeldrene var øre i hodet etter ringinga fra det nye kasseapparatet som lå trygt i armkroken hennes og endelig hadde fått hvile, da ble det tid til å sende en takknemlig tanke til alle som hadde gjort dagen så perfekt.

En ting er at bursdagspirayaen hadde hatt en magisk kveld. Tusen takk for det.
Men og takk for all hjelp. Det hender at jeg føler at jeg har tatt meg vann over hodet, når jeg står der med unger og aktiviteter og servering og underholdning og og og. Men det har enda ikke gått galt, takket være de omtenksomme, flotte, hjelpsomme personene som bidrar når noe nærmer out of hand.

Det er tre år siden jeg ble tobarnsmamma. Tre år siden jeg vagga forventningsfull opp på føden med mannen på siden, ble sjekka og fikk vite at alt lå an til bli en drømmefødsel, før de fant ut at Lykke hadde farlig høy puls og hun måtte ut med en gang. Tre år siden jeg lå på operasjonsbordet og fikk henne holdt opptil fjeset noen korte sekund, mens jeg tenkte"ååå du er verdens nydeligste, men dere må ta henne vekk for jeg har spydd og jeg vil ikke puste spyånde på henne". Så stormet de avgårde med henne, og jeg ville bare bli lappet sammen sånn at jeg fikk henne tilbake.
Det gikk tre måneder før jeg følte at jeg mestret å være tobarnsmor.
Og det var ingenting imot å bli trebarnsmamma. De som sier at et barn er ingenting, men to er som ti, og etter det er det ikke noen forskjell? De har ikke fått tre barn på to år og åtte måneder. To barn når en er to foreldre med to armer hver går helt fint. Når det blir tre mot to, daaaa begynner galskapen.

Jeg er rik. Jeg har rotete hus, et tårn med klesvask, tegninger på veggene, poser under øynene, møkkabekkenløsning som aldri gir seg, et glassbord som alltid er fullt av fingeravtrykk og prim på gardinene. Men jeg ville ikke valgt det bort en eneste dag.


Og arret på magen, der min lille keiserinne fant veien ut for tre år siden? Det er jeg stolt av. Selv om det er mye som ikke blir sånn som jeg har tenkt, så blir det stort sett bra.

Svømmetur i oktober

Sol, blide unger, tur og godt selskap. Det er oppskriften for den perfekte søndag!
Åh ja, pluss på litt galgenhumor og litt (mer) tålmodighet (enn jeg hadde på søndag når uhellet var ute).

Sekken var pakket, nysteikte piroger var fremdeles varme i dinosaurtogetmetallmatboksene, jeg hadde huska drikke til alle unger og mammaen selv, kaffi OG kaffikopper (det er ikke en selvfølge...og foreløpig har jeg ikke vært så desperat at jeg har prøvd å drikke kaffi rett av termosen. Ikke se bort ifra at det skjer en dag), bleier og kluter, sitteunderlag osv osv. Våtservietter var vi i manko på, men det er lett å bomme av andre (mange fordeler av å gå mange på tur). Nå skulle det vise seg at VÅTservietter var det jeg minst av alt skulle trenge å tenke på =P

Blide mammaer (og noen pappaer. Pappaer på tur er gull. Sparker fotball og lager barkebåter og er magnet på ivrige unger. Luksus for en mamma med dagen derpåderpå) fant fort ut at vi måtte til toppen av arboretet, der det var sooool (ja vi er norske. Sol sol sol sol sol sol. Har jeg nevnt at det var sol? Riktignok fem grader, men soool!). Der var det og et vann, men det var jo ikke noen bekymring. Enda.
Dinosaurjegerne sprang i forkant, noen søte små satt i vognene sine (3,5 minutter med søvn i bilen er nemlig nok i følge min minste frøken), altså en finfin start.

Vi kom opp til toppen, fant en ledig benk, pakket ut mat og drikke og rigget oss til der. Ungene fant vannet, og foreldrene trekte kjapt etter. Vi må jo passe på. Jessda. Problemet er at de er så vanvittig kjappe. Og tyngdekraften er ganske imponerende sånn i praksis! Førstemann duppa hodet nedi før det var gått en time. Ingen hadde med seg reservedresser og sånt, men det gis allikevel gigapluss i margen til dem som hadde med seg et håndkle. Og siden det var sol (ja jeg måtte bare) så var det heller ikke noe problem å få lånt ei tørr lue til den lille lysluggen - det er jo ofte våte ører som får trekk som blir vonde, ikke tørre varme hoder (det er visst en varm affære å jakte på dinosaurer).
Det er noe usikkert når nestemann testa hvor våte sko kan bli, men min kjære gutt gjorde det skikkelig og hoppa uti til knærne. Og hadde det ikke vært for en kjapp pappa så hadde det nok blitt enda våtere. Bah. Dagens trim ble dermed fullfart marsj hjem, med ei som hadde sovna i vogna igjen, en stakkars badepiraya småløpende på siden av meg, og ei som satt på skuldrene/på vogna/på armen. Ja jeg skjønner at du vil gå selv, men vi vil gjerne rekke tilbake før alle de andre har gått.
Bytte tøy (hvordan greier noen seg med bare ett sett??), overlevere sovefrøken til sovemann som ikke fikk sove lenger, ta bil nr to og kjøre tilbake (i stedet for å bare gå ned til parkeringsplassen in the first place og kjøre hjem. Man tenker så logisk når man er stressa, dessuten har lengdemål aldri vært min sterke side).

Meeen vi kom oss tilbake til de andre, like blide. Selv om sola var vekke og tredje par gikk hjem med en gutt med rekordvåte bein når vi kom. Søndagstur med skiftordning kan man vel si!

Ting vi lærte denne dagen:
- Goretex holder imponerende bra.
- Angrybirdssko er stor suksess blant fireåringer, men ikke fullt så vannresistente som goretex.
- Kappahl sin vinterdress holder og veldig bra. Selv om skoa kunne tømmes og sokkene vris, så var buksa under dressen like tørr. Imponerende!
- Vann i oktober er ganske kaldt.

Tips til ting som kan være greit å ha med seg på tur:
- Mat. Masse mat, for andre sin mat smaker veldig ofte bedre enn den en selv har med.
- Drikke. En blir tørst av springmarsjer hjem for å finne nytt tøy.
- Sitteunderlag
- Våtservietter
- Kaffi. Koffein. Need I say more?
- Skift, fra innerst til ytterst, øverst til nederst.
- Håndkle
- Tørketrommel
- Skotørker
- Armringer eller redningsvest

Forresten så anbefaler jeg absolutt ikke arboretet til søndagstur. Det er nemlig utrolig irriterende når så mange andre står før oss i vaffelkøen. Så hvis alle bare går et annet sted så er det fint ;)

I mårå vennen min....

Fredag ettermiddag: Jeg er steinklar for partytime. For første gang siden vi fikk barn for over fire år siden har jeg jaget de andre i husstanden på dør til fordel for skjønne damer med klirrende poser. Tåteflasker stappes inn i skapet og proseccoflasker setter til kjølings. Primen dyttes bakerst i kjøleskapet og et utvalg av oster fremst, ritzpakkene erstatter tom og jerry-kjeksene i skapet. Ingen unger som jakter på øreringene mine, ingen grøtflekker på kjolen, ingen som kommanderer meg frem og tilbake. Jeg er sååå klar!

Jeg henter ungene i barnehagen i tretiden, og midterste frøkna er like trøtt som hver eneste fredag, selv om hun hadde kosedag aleine med mammaen sin i går. Sirena skjærer i øra og hun vil  i-n-g-e-n-t-i-n-g. Det er alltid like motiverende for helga når ungen må brekkes ned i setet og stroppes fast, samtidig som du roper muntert "god helg" til foreldrene som går bak deg (med betraktelig roligere unger).
Så følger en intens vræling hele veien hjem, der du er den verste mammaen og hun bare vil ha papahahahahahahahaaaaaaaaaaaaa (ropes med intens hulking).
Vel hjemme vil hun absolutt ikke utav bilen igjen, ikke ta av tøyet, ikke henge det opp,
ikke GÅ opp (du må bera meg mamaaaahahahahahahaaaaaaaaaaaa), ikke sitte i sofaen, ikke leke, ikke en gådd dæm sjitt. Men når vi først har kommet opp så skal hun bare sitte på fanget, og jeg får ikke gå noen steder. Og pappaen får ikke ta i henne en gang.

Denne fredagen går alt dette egentlig veldig bra, for huset er snart bare mitt. Hirr hirr. Stakkars mann, men allikevel: Hirr hirr.
Og når den fantastiske mannen min sier at han dropper å lage middag hjemme og heller lager det der de skal overnatte, da blir jeg så overlykkelig at jeg ikke engang husker om jeg tok meg tid til å gi ham en smellkyss når jeg følger dem ut i en full fart.

Huset blir utrolig stille når det bare er meg i det. Det kjennes så godt at jeg ikke engang setter på musikk før gjestene kommer. Ahhhhhh. (Og når gjestene kom måtte jeg ringe til mannen og få guidings på hvordan jeg fikk på musikk. Barnecd-spilleren, DEN kan jeg med. Men musikk for mennesker som er på min egen høyde? Nææh)
Det var riktignok ingen som sa noe, men hadde det vært meg som kom inn i huset på kveldingen der så hadde jeg trodd at jeg hadde gått feil. Gangen nede var støvsugd, og uten cherroxer med sandkasser i inn og ut så var den nesten like strøken dagen derpå og. Nesten ikke leker i stua, for de var trødd inn på rommene (ingen fare for at noen skulle oppdage det, for det var rimelig vanskelig å åpne de dørene med så overfylte rom). Og ikke minst, volumet. Dvs, det var kanskje litt misvisende. Men i stedet for å møte en lydvegg av tre pirayaer når du åpner døra, så fikk alle nå en oppklaring i hvem de har arva volumet sitt fra *rødme*

Før jeg la meg tenkte jeg: For en fantastisk kveld. I morgen skal jeg være en god mamma, gå på tur, leke, lese for dem, synge, gjøre det de vil. Være oppmerksom og omtenksom. Vi skal ha en kosedag.
Man er ikke særlig realistisk klokka fire på natta, med ukjent promille.

Dagen derpå ble turen avlyst, for Mathea hadde spydd kvelden før. Og ja Wenche - vi overholder karantena vettu ;)
Jeg var nesten på hulkingsen selv når de krangla og slåss og jeg innså at jeg måtte reise meg fra sofaen for å megle.

 Jeg lovet Lykke at jeg skulle lese for henne i morgen i stedet, for øynene gikk i kryss.
Jeg hadde et vagt minne om en gang i tiden - når dagen derpå betydde sove og spise junk og slappe av. Nå var det mer: Steike hamburgere med en unge klamrende til hver fot og en som klagde på at han ikke hadde fått nok lørdagsgodter, etterfulgt av: Eg ligissjedetmammaaaaa! Sukk. Kjære deg. Mamma er sliten og sulten. Mamma trenger hamburgeren sin. Kan du være snill å gå og leke til jeg er ferdig? Svaret var nei. Og hamburgere smaker fremdeles ikke godt kaldt, det har ikke endret seg disse årene jeg har vært ute av gamet.
Jeg hadde nedtelling til sengetid, og når sistemann sovna sendte jeg nattamelding til mannen (som hadde sin night out), og krabba til køys kvart over syv.

Men i morgen - DAAA skal vi ha kosedag. Tur og lek og lesing og synging og oppmerksomhet og alt sånt. Håper bare at alle sover i natt.

Gleder meg allerede vilt til neste gang! :-D

Absolutt ikke lykkelig

Det har blitt så veldig trendy at en ikke skal være perfekt lenger. En skal ikke lenger rekke alt, en kan si at man ikke har det bra hvis ekteskapet skrangler, det trenger ikke stå nysteikte cupcakes på bordet når noen helt uventa stikker innom, det er lov å si at en har dårlig samvittighet overfor tidsknipa, og at det er godt å sende ungene i barnehagen etter sommerferien, og Toro er nå helt greit.

Jeg er så hjertens enig i at alt ikke trenger å være perfekt. Det passer meg utmerket, for på spisebordet står det akkurat nå noen halvvissne blomster som burde fått et nytt hjem i biodunken, huset må vaskes ved første anledning (og den anledningen bruker jeg nå til å blogge, altså blir det neste anledning), jeg har ikke engang prøvd å fjerne kunsten til Mathea fra badedøra, det ligger en tom kjekspakke på stuebordet og bosset burde vært bært ut før jeg satt meg i sofaen. Den samme sofaen som egentlig burde vært renset, men den matcher jo akkurat nå det litt ripete og slitte glassbordet som jeg ALDRI mer skulle ha, men bare falt pladask for når jeg såg det. Arg. Dessuten begynte nettopp stuelampa å brenne, så om en time sitter jeg her i tussmørket.

Jeg synes det er kjempeleit at flotte, flinke supermammaer og superdamer føler at de ikke strekker til og blir nedfor fordi de tror at "alle andre" får til alt. Og det har hendt at jeg har irritert meg gaaanske mye over at noen skriver LYKKELIG HJERTEHJERTEHJERTE ELSKER DEG DU ER MIN SIN HJERTE HJERTE HJERTE SMILEFJES HJERTE HJERTE HJERTE DIN FOR ALLTID HJERTE HJERTE HJERTE åtte ganger til dagen.

På nettet har det florert med interiørblogger, mammablogger, matlagingsblogger og treningsblogger, og supermammaene som visper sammen en supersunn middag fra skrætsj med økologiske superingredienser mens de er ute og jogger med en unge i bæremeisen samtidig som de planlegger noe nytt, innoativt og smæsjing flott til hjemmet etter en dag på jobb hvor de har gjort en strålende karriere - har nådd over alt dette.

Jeg har aldri vært av dem som har fått til alt. Jeg suger på å jogge, selv om jeg prøver med ujevne mellomrom. En god unnskyldning er at jeg skjeldent greier å lokalisere mp3-spilleren, og når jeg finner den så er det ikke strøm på den.
Hjemmet mitt hadde aldri kommet i noe interiørblad, selv om jeg kan skryte av at jeg var i Stavanger Aftenblad sin boligavis for hmm 12 år siden med hybelen min. Det handlet riktignok ikke om tidsriktig innredning, mer om at det gikk an å lage et hjem der og. Nå er hjemmet mitt preget av håndavtrykk på vinduene og fargestifter på det meste av flater ellers.
Jeg er en skikkelig sukkerjunkie, jeg har alltid en masse ting jeg ville hatt gjort og like mange jeg burde ha gjort, men jeg rekker det faktisk ikke. Dessuten er jeg fantastisk flink til å påta meg flere ting enn jeg burde, og jeg lærer aldri.

Ingenting av dette er hemmelig, og egentlig så synes jeg at det er greit nok. Det er begrenset hvor mange timer det er i døgnet dessverre, hadde det vært flere så må jeg ærlig innrømme at jeg hadde prøvd å skvise inn en ekstra time med søvn.
Men det ikke alt jeg er like interessert i som resten av verden. Jeg gir katten i retrostil på møbler for eksempel, gi meg en sofa som er god i sitte i, og som jeg kan ligge på når det er for mange unger i senga mi.

MEN. Det jeg synes er kjipt, er at hele greia nå nesten har snudd til at en ikke skal kunne si at en har det bra.
Når jeg er på kontroll med ungene på helsestasjonen får jeg alltid spørsmål om jeg og mannen fortsatt er sammen, med et megetsigende "du-kan-si-det-til-meg"-blikk og medfølende stemme. Og blikket endrer seg liksom ikke når jeg sier at jo, vi er sammen og vi har det BRA sammen. Da kjennes det ut som at hun tenker "vil du ikke si det til meg?". Sukk.
Jeg har nesten slutta å si at jeg er super-matgeek som elsker å skrive menyer og leser oppskrifter til sengelektyre, for hvis jeg sier det så blir det ofte tyst og det kommer noe mumling fra samtalepartneren min sin side.
Og jeg elsker positive facebook-oppdateringer. Jeg elsker i det hele tatt positive mennesker! Ikke mennesker som lyger eller vil virke bedre enn de er. Men slike som vinkler ting positivt, og greier å smile med en gaffel i øyet.
Kaffi Latte`en kan være sabla god selv om mannen har oppført seg som en dust den dagen.
Det store tannløse smilet i barnesenga du våkner til kan være verdt HJERTE HJERTE HJERTE selv om klokka viser 04.33.
Og det må da for pokker være lov å si at du er lykkelig selv om ikke alt er så perfekt.

Nå skal en slå seg til ro med det en har, og ikke kjenne på jaget til at alt skal være perfekt. Men guess what! Vi har forskjellige tanker om hva vi er glade for, fornøyde med, og hva som gjør oss lykkelig.

Jeg har et kaotisk hjem som aldri er helt rent og ryddig. Men det er mitt hjem, min borg, mitt paradis.
Jeg har tre unger som kan hyle så det blør i øra, og jeg har rett som det er nedtelling til leggetid. Men de er det kjæreste jeg har, og jeg setter dem høyere enn mitt eget liv.
Jeg har en mann som ikke alltid gjør sånn som jeg synes hadde vært best, men han er den eneste mannen i hele verden jeg vil ha, han er den mest omtenksomme personen jeg noensinne har møtt, og jeg er så utrolig glad i ham.
Jeg har en jobb som kan gjøre meg sint og trist, men som jeg synes er verdifull, spennende og kjekk. Faget mitt interesserer og utfordrer meg, sistnevnte både på godt og vondt. Og selv om jeg jobber fullt og ungene går fullt i barnehagen så synes jeg at vi får masse tid sammen, til lek og læring, kos og krangling.  
Jeg har lange dager, mye som skulle og kunne vært gjort, alltid dårlig samvittighet for det som ikke blir prioritert.

Men vettu hva? Jeg har det kjempebra. Jeg synes at det vanskeligste med livet er at det er såå mye kjekt en kan gjøre, og at det ikke går an å gjøre på en gang. Og når jeg har gått noen omganger med meg selv, så har jeg greid å prioritere og slå meg til ro med det. I morgen prioriterer jeg kanskje annerledes, og da vil det være greit. Jeg elsker å ha mange baller i lufta.

Drit i alle andre. Hvis du er lykkelig, så skriv så mange hjerter du bare vil. Men ikke skriv at mannen er en dust og at du ikke har noe å leve for på face. Det har du en telefon og en venn for. Telefoner og venner kan også brukes til jublende glade nyheter og invitasjoner til latte-er. Eller cupcakes hvis du er av dem. Eller bare skravling i en rotete smulete sofa.

HJERTE HJERTE SMILEFJES.

Aktiviteter for små og store

Gullpjusken vår har fått ørebetennelse (buhuuu stakkars gullet til mammaaaa), så det ble en betraktelig roligere helg enn jeg hadde forestilt meg. Og det MERKES at en unge er satt utav spill!

Så da ble det luftings av jentene og ellers inneaktiviteter.

Her kommer et knippe til inspirasjon:

* Telttur i stua. Holdt dem opptatte i flere minutter uten at mamma eller pappa måtte være med, så det anbefales på det sterkeste. Dette kan og anses som en grei måte å lokalisere sofaputer på, for det var helt enormt hvor mange de greide å oppdrive og stappe inni der sammen med seg selv.

Ta bilder av oss selv med iphonen. Det ble tre bilder før vi begynte å krangle om hvem som skulle holde den. Mamma er forresten en dumming som ville holde den bare fordi den er hennes. Og fordi hun har lengst armer. Og fordi hun liksom ikke sikler på den. Akkurat som det skulle være avgjørende.

Dekorere kjøkkenet til mamma. Det var så kjedelig at jeg måtte pynte det litt.

Kose pusen. De har tross alt ni liv å gå på, det holder en stund.

Lage de vakreste kreasjoner med modellkitt. Etter grundig feltundersøkelse kan vi bekrefte at modellkitt ikke er giftig, og kan spises. Mange ganger. Og så vondt som det smaker, så må vi smake en gang til for å få bekrefta at vi huska rett.

 

Og for uteaktivitetene: Pølser er digg. En kan aldri få nok ketchup. I grunnen er det viktigere å huske ketchupen enn pølsene.

Har dere hatt en fin helg?

Litt alvor...

Det er noe helt fantastisk med friske barn. Noe som vi absolutt ikke skal ta for gitt, men håpe på, ønske oss og sette pris på. Og huske på, når vi har det. Barn som kan bevege seg: Snu seg, reise seg, stabbe avgårde, og videre springe fra mammaen sin. Være smertefrie.

Det kan bidra til diverse hjertetilstander når de klatrer opp på spisebordet det lille sekundet du snur ryggen til, og du med lynets hastighet må fly gjennom lufta og fange den lille før h*n dabber i gulvet.
Det er frustrerende og irriterende når de sitter med gliset fra øre til øre og knefter i stykker ei brødskive til så minimale biter som overhode mulig, og sprer smulene over flest mulig kvadratmeter.
Og jeg har tidligere beskrevet min reaksjon når de spurter ut på en parkeringsplass med meg etter.

For ett år siden holdt vi på å miste vårt midterste barn. Hun fikk en sykdom som heter Guillian Barre, som er en betennelse på nerverøttene i ryggraden. Den forårsaket lammelser som spredte seg til de fleste deler av kroppen, og tilslutt rammet lungene. Fra den perioden vi lå på sykehuset er det mye jeg ikke husker, og det har vel mange grunner. Men noen ting kommer jeg aldri til å glemme:
- Redselen for å miste det kjæreste jeg hadde, nemlig barnet mitt. Hånd i hånd med den intense følelsen av hjelpesløshet. Når du først har kjent på det, så sitter det i ryggraden for alltid.
- Hatet til helsesystemet vårt, som på mange måter er fantastisk, men som ville sette en ettåring på en ukeslang venteliste for MR når hun hadde lammelser som spredte seg uten at vi visste hvorfor. Hun fikk heller morfin intravenøst :( Og klumpen i halsen som ukontrollert presset ut noen skjeldne tårer når jeg fikk vite lørdags morgen at anestesi og mr-folk var kalt inn fra fri kun for å undersøke jenta mi.
- Timene, dagene, ukene når jeg lå krøllet rundt henne i senga, jeg kunne ikke ta henne opp eller ha henne på fanget, for hun hadde så intenst vondt i hele kroppen.
- Blikket til legen når hun kom stormende inn døra og sa på møredialekt: "Ei trur ei veit ka som e galt". Hun hadde tenkt på jenta mi hele (fri)helga si. Og hun hadde rett.
- Uvissheten om hvordan livet kom til å bli HVIS vi FIKK beholde henne, men hun aldri ble frisk igjen
- Første gang hun kunne kommandere meg rundt igjen
- Følelsesrøsjet når jeg fikk vite at hun var utenfor livsfare
- Timene vi gikk frem og tilbake i gangene, frem og tilbake, frem og tilbake, med Lykke i vogna. Etter at hun ble koblet fra overvåkningsutstyret ville hun absolutt ikke være på rommet, og ropte sårt "gå mærr!!" hver gang vi nærmet oss døra til rom 308.
- Det sterke stae blikket når hun kjempet seg opp på alle fire og rugget utstø
- Seiersblikket hennes og min egen svulmende stolthet hver gang hun fikk til noe igjen
- Båndet mellom barna mine, når de bare lå og såg på hverandre, smilende og pratende, med eller uten ord
- Lykken over å sleppe å tvinge i henne medisiner mer

Jeg kan være sliten, ør, miste tålmodigheten, glemme pedagogikken, glede meg til de skal legge seg, bli sprø av kranglinga og slåssinga osv osv osv.
Men hver eneste dag er jeg takknemlig og ydmyk for at jeg har fått bli mamma til de mest perfekte skapningene i hele verden, og for at jeg har fått beholde dem.
Jeg tenker på det når de kryper inntil meg på natta, og sovner med et tilfreds "jeg fikk det som jeg ville"-sukk, mens jeg ligger våken med den lille pøbelen klistra inntil meg. Jeg er kjempeheldig som får ha en varm liten kropp inntil meg, en som synes at stedet mellom meg og pappaen deres er det beste og tryggeste stedet i hele verden.
Jeg tenker på det når jeg hører at ordene vi har brukt til dem fra de ble født nå har gitt mening for dem og de kan bruke dem til hverandre: "Jeg er glad i deg vennen min", kan storesøster si til lillesøster og stryke henne over håret. "Du er vennen min du, og me må vera snille me kverandre" kan storebror si til søstrene sine.

Det er en grenseløs glede å se dem gå hånd i hånd bortover, lillesøster stabbende avgårde, storesøster veiledende og stolt. Det er fantastisk å ha en gutt som klatrer på alt han finner, jenter som kan hoppe i alle sølepytter på veien og like det like godt som mammaen sin, som kan krabbe opp på fanget mitt og forlange at jeg legger vekk uansett hva det er jeg holder på med for å gi dem oppmerksomhet akkurat NÅ, som kan stå i vinduet og nesten knuse ruta og rope vilt av glede når jeg kommer hjem, og dermed få meg til å føle meg som den mest verdifulle personen i hele verden.

Det er så inderlig fantastisk å være mamma. Selv om jeg holder på å bli sprø noen ganger.

Å-åååo

Innlegg fra søndag for to uker siden som ikke er publisert før nå. Bissi taims!:-)
-----------
I dag var det min tur til å sove lenge.
Det betydde til nesten halv åtte, for da var det noe som ikke passa dynamitt-Lykke og både ører og vinduer fikk kjørt seg. De neste timene. Det var nesten så det kom sånne vibrasjons-ringer i kaffien så høyt vrælte hun. Det hele skyldtes jo at hun, i tillegg til å bestå av ca seksti prosent krutt, hadde sovet for lite i natt. Tro meg - det var IKKE jeg som vekka henne.

Det er kjempefrustrerende når sirena står på over tid. Det kan tære noe så enormt på tålmodigheten at både ro og pedagogikk er off uten deg (eller jaffal meg).
I går var vi i et barneselskap, og jeg fikk pratet litt mer med noen barnehageforeldre som jeg vanligvis bare er på hei med. Den første timen satt vi begge med ungene på fanget, og samtalen ble dermed peilet inn på aleinelek. Jeg sa noe sånt som at jeg ikke skjønte hvordan noen fikk unger som lekte aleine, og de svarte at hvis jeg fant utav det så måtte jeg dele manualen. Så spurte mammaen om ikke mine lekte pent sammen, siden de var så mange og så tette. Jeg og pappaen fniste, for pappaen hadde sett oss på vårt beste: En av de fredagene hvor alt må hjem fra barnehagen, og alle tre var supertrøtte. Jeg hei-et da til ham med to hyyyylskrikende unger klamrende rundt beina og ei på armen. Han ble SVÆRT bleik og sa: Og vi som skal ha en til....! Fnis.

Golyder som trillende latter, sang av lys barnestemme, og harmonisk lek glir derimot rett inn i mammahjerter og fyller på tålmodighetsbarometeret, men jeg må innrømme at det er nyyydelig de (få) gangene det er tyst i huset og. Selv om jeg VET at det betyr trøbbel. Det skjer så skjeldent at jeg tar meg i å tenke at: Jaja, vi kan jo bare male over. Eller: Det skal jo synes at det bor barn her og.
Lat meg uansett nyte dette øyeblikket.

Hos oss har det aldri vært snakk om å dorme på sofaen mens ungene ser barnetv. Mamma? Mamma? Mamma? Sove du? ISSE SOOOV! Mamma kom og lek! KOM! KOOOOM! Kan vi gå ut? EG VIL PÅ LEIKEPLASSEEEEEN!
Men jeg har prøvd innimellom, det skal jeg ha. Noen ganger har det gått greit, litt fargelegging av kjøkkenskapene, plasking i bioladammer på gulvet, eller hopping på meg - ja.
Får de derimot tak i ei saks - nei.

Til alle som mobber meg for at lysa er slukte i huset når klokka er ti: Jeg utfordrer dere til å overleve en dag hos oss, uten å bruke hjelpemidler som "ring en venn (eller en psykolog), beroligende midler (til deg selv eller ungene) eller øreklokker.
------------------
Frisørspira med sovende mamma:

Tellekanter og sånt

Jeg ville egentlig ringt avisa, men innser at ikke alle i denne verden er like ekstatisk over følgende som meg: Det er nå komplett orden (min målestokk riktignok) i alle tre kommodene til ungene. Jeg skjønner at ikke alle skjønner hva som er så sensasjonelt med dette, men tro meg: Det er virkelig en sensasjon. Sist gang var i ...hmmm *tenker* Nei det har vel ikke skjedd før. Ikke samtidig jaffal.

Men nå er det tellekanter i beste forsvarsstil i skuffene, og det har vært det i flere timer. Hvis jeg greier å nappe ut pysjer før ungene slepper til så er det mulig at det kommer til å være sånn til i morgen.

Grunnen til at det ikke er sånt til vanlig er en blanding av fire ting:
- Det ene er at det er enorme mengder klesvask som skal vaskes, tørkes, brettes og legges på plass i uka med tre små barn, en håndtverkermann og ei klumsete frue som har like mange selvforskyldte flekker som barneforskyldte flekker (men godt at jeg alltid kan skylde på ungene!), treningsklær, slutta-med-bleie-og-er-veldig-flink-men-UÆÆÆÆ!-jeg tissa-på-meg-mamma!-Tisset-bare-kom-plutselig!, sandkasseklær og primflekka klær, aktiviteter hjemme-klær (har jeg vist bilde av ungene når de har malt??), duker som skjeldent varer mer enn et måltid, sengetøy og hauger av kluter og håndkler, woho der var det en sølepytt!-klær, osv osv. Det er begrenset hvor stor lidenskap jeg da har for tellekanter til vanlig. Få det reint og på plass sånn at jeg finner det igjen når jeg skal ha det takk.
- Det andre er at ungene selv ofte henter seg klær. Og de vil jo alltid ha det underste plagget. Alltid. Selvfølgelig.
- Det tredje er at klesbretting - for å være effektivt (jaa så snill du er å hjelpe, nei nei nei mamma hadde bretta den stabelen! Nei bare la det være, ja så fint at du vil legge klutene på plass på badet, men å hive dem inn døra så de flyter utover gulvet var ikke det mamma mente med å legge på plass, sukk) - må skje uten barn tilstede. Altså etter at de har lagt seg. Og da legges klærne i skuffene i mørket. Sist jeg sjekka var jeg ikke noen ugle, og synet er deretter.
. Og det fjerde, som i grunnen er ganske viktig, men som jeg først glemte: Det er bare vi som ser inni skuffene. Gjester ser gulvet og bordet og vinduer og altfor mye i grunnen, men skuffene er jo som oftest igjen. De skal jaffal være det.

Når jeg først har vært på jobb til halv fire, røsjet hjem med en turbotur innom butikken, hentet ungene i barnehagen, laget middag mens jeg underholder dem og prøver å unngå at de sovner/slår hverandre ihjel/dør av sult/dekorerer gulv eller vegger med hva de måtte finne av tusjer eller maling osv, lekt og kost, stelt dem, gitt kveldsmat, tatt kveldsstellet, lagt dem, jo nå er det natta, jo nå er det natta, natta vennen min, mamma er glad i deg, jo nå er det natta, natti! Jo det er natta selv om det er lyst ute. Jammen hvis du ikke hadde trekt fra gardinene så hadde det vært mørkt her inne. Sov nå. Sov nå. NATTI! SOV! Ryddet opp etter de tre små tornadoene som har en fantastisk evne til å både rote og spre smuler og bøss rundtforbi på kort tid, leita iherdig etter biolakoppene sånn at de ikke skal brukes som fontene dagen etter, moppa kjapt og tenkt at hjørnene får vi ta seinere (det tenker jeg i to uker, så kommer vaskedama og realiserer planene mine, så er det fæbjoluss til vi kommer inn døra nede, så er det å begynne nedtellingen til neste gang hun kommer).

Klokka går så sinnsykt fort hver eneste dag, at når det som er ramset opp over er gjort så er det ganske seint. Og da er det tid for å brette sammen tøy, lure det på plass uten at ungene våkner før jeg krabber i loppisen selv. Så jeg åpner skuffa i tussmørket, legger en stabel nedi, og dagen etterpå får jeg fasiten på om det var riktig skuff. Og hvis det har vært en liten skapnisse der før meg og veltet alt, så står ikke nye stabler akkurat pent oppå. Tro meg.

Når minsta begynte i barnehagen i juni var jeg egentlig et stykke på vei med å merke tøyet hennes. Trodde jeg. De tuttene som var merka har forsvunnet i løpet av ferien, og jeg har hatt dååårlig samvittighet for hele merke-mangelen. Når jeg bare hadde en unge så var alt så sirlig merka at jeg var litt nedlatende overfor den reste-ukjent-kassa i barnehagen. At ikke alle bare kan merke klærne til ungene sine lissåm. Så fikk jeg nr to og det hendte jeg fant noen plagg der som var våre. Så kom nr tre og det lille som var merket sto det ofte Lykke eller Kasper i (arvetøy). Host host.

Men nå. To sprittusjer, tre kommoder, litt skrivekrampe og en giga-tålmodighetstest seinere er kommodene ryddet, for smått tøy ryddet vekk, 80-tøyet til Mathea er pakket bort og 86-tøyet er lagt på plass, de mest flekkete genserne kastet, alt tøyet er merka, til alle tre. Til og med sokkene. Jadda jadda, takk for applausen, den er vel fortjent, åh ikke slutt å klappe helt enda, ahhh ja la meg få sole meg litt til i glansen.
Kasper og Lykke og Mathea (og noen ganger Kasper og Lykke strøket over og Mathea skrevet på nytt). Jeg er veldig fornøyd med meg selv.

Nå gjenstår det bare å raide reste-ukjent-kassa i barnehagen og se om det er noe der som må hentes hjem og merkes, samt keep up the good work når vi kjøper nytt.

Også må jeg rydde resten av huset, for ungene gikk på selvstyr når jeg holdt på med klærne deres. Need I say more?
Og nå kom jeg på at de hekkans matboksene og drikkeflaskene og alt sånt og burde merkes.

13 dager til vaskedama kommer.

Stikker innom butikken jeg...

Det er ingenting som heter å "stikke innom butikken en kjapp tur" lenger.

Før kunne jeg rusle sakte gjennom butikkene og studere varene, vurdere prisforskjeller versus kvalitetsforskjeller, oppdage nye produkter, kikke på holdbarhetsdatoen på hver enkelt vare (jeg kommer fra et sted med EN veldig LITEN butikk, og hvis du påpeker at noe gikk ut på dato før krigen så fikk du ALLTID til svar: "Nett like godt!" Så mine sjåppemønster bærer noe preg av det. Det er nemlig IKKE nett like godt). Jeg kunne parkere hvor jeg ville, uten å tenke på annet enn at jeg måtte bære maten til bilen etterpå. Jeg trengte ikke handleliste, for hvis det var noe jeg ikke kom på med det samme så kunne jeg stå å tenke over saken til hjernecellene kom i sving igjen. Hvis det var litt kø så var det irriterende, men det var det. Håh. At jeg ikke NØT det å stå aleine i kø når jeg enda kunne det.

Nå må handlingene planlegges fra A til Å.

Først og fremst når: Det er absolutt best å gå uten barn. Hvis vi får dette til så er det en kamp mot klokka: Jeg hiver meg i bilen etter jobb, prøver meg på alt jeg vet av snarveier sånn at jeg kommer før alle de teitingene som lager kø foran meg, banner fordi altfor mange andre også kan de snarveiene, parkerer, finner meg en handlevogn, springer gjennom butikken mens jeg skumleser handlelista og hiver matvarer oppi vogna. Håper at ingenting blir ødelagt. Hvorfor ligger egentlig frukt og grønt ofte FØR hermetikken?
Det burde absolutt ha vært en sånn "småbarnsforeldresti" fra inngang til kasse, en slags snarvei med det mest vesentlige: Pasta, pølser, yoghurt, brød, melk, prim, smør, bananer - you know. Det en ikke kan leve uten =P
Uansett når jeg henter ungene i barnehagen så føles det som at det er altfor seint når det er etter jobb, så noe unødvendig tid i butikken gir høy puls og påfyll på dårlig samvittighets-kontoen. Kjære alle gamle damer: Det er veldig fint at dere tømmer sparegrisen innimellom. Bruk penga mens dere lever, det er dere vel unt. Men for pokker, ikke gå i butikken akkurat når vi småbarnsforeldre med dårlig samvittighet prøver å sette ny pers på handlinga. Gå heller i banken og sett inn penga, bruk den snedige lille saken kalt visakort, i stedet for å betale for wienerbrød og kattemat med kronestykker. Tell jaffal fortere. Og ikke kom ut i tellinga tre kroner før sluttsummen og begynn på nytt. Takk og pris for at femtiøringene er trukket av markedet....

 Når en først har med ungene, så kan handling anses som en GOD treningstime. En får trent både styrke og spenst, i tillegg til reaksjonsevner. Så oppvarming kan være en god ide.

Jeg har tidligere vært inne på parkering. Ikke parker nærmere andre biler enn høyst nødvendig, og ikke parker lenger vekke fra åpningen enn nødvendig. Jeg skjønner hvorfor handycap-plassene er nærmest inngangen, men synes det er urettferdig at det ikke finnes flere familieparkeringsplasser foran butikker.Vi som har kålormer som springer hver sin vei trenger plass til å åpne dører, få ut vogner, pluss at ungene bare kan springe rett inn - hvor de tross alt bare kan knuse noe eller spise noe i mot å bli påkjørt.
Takk Ikea for familieparkeringer. Bare synd at de VELDIG ofte er fylte med treseters firmabiler....
Når alle har kommet inn, så begynner debatten om hvilke kjøretøy de ulike skal ha gjennom butikken. Nei mamma kan ikke kjøre to sånne handlevognbiler, de er så tunge at en bil krever en mamma. Nei jeg kan ikke bare dytte deg Kasper. Nei ikke deg heller Lykke. Når jeg har sagt nei så har jeg sagt nei til begge. Jo sånn er det. Ja Kasper du kan sitte å skrike alt du vil, men nå går mamma og handler. Snakkes etterpå da! Næmmen slutt å skrike. Ja ta hver deres handlekorg, fint det. Kom igjen! Ikke spring på noen! Nei ingen sladding i svingene! Hallo trollunger!

Jeg har de siste årene skrevet handlelistene etter hvor jeg finner ting i butikken, for å bedre sikre at vi får med oss det vi skal ha. Det er IKKE aktuelt å gå tilbake til melkedisken når du allerede har passert godtehylle-hinderet. Allikevel er det ikke gitt at vi får med oss alt. For samtidig som at jeg skal lese på handlelista så skal alle tre pirayaer holdes øye med, og de liker godt å handle. (Skavviseee hvor langt var vi kommet, kanel ja NEI KASPER VI TRENGER IKKE EN TI KILOS SEKK MED HAVSALT LEGG DEN PÅ PLASS! UÆÆÆÆ NEI MAMMA SKAL TA DEN SÅ DET IKKE GÅR HULL PÅ DEN! Mathea sitt i ro, mamma skal bare legge sekken på plass. Nei ikke stå på setet på vogna, det er langt ned. Nei nei nei Lykke vi skal ikke ha fjorten pakker med kjeks, legg dem på plass! Nei ikke sånn kjeks heller, legg det og på plass! Det er ikke lørdag i dag. Nei det er det ikke. Nei det er det ikke. Nei magen din trenger ikke kjeks. Legg dem på plass! Neste på lista var hmmm hvor langt var vi kommet da? Mais? LYKKE IKKE ÅPNE YOGHURTBOKSENE!)

Midt i butikken blir det en slags pause når vi passerer brødskjæremaskinen. Jaaa dere skal få hver deres skorpe. Jaaa hurraaaa! Så er det tyst noen meter, frem til de må overtales til å hente korgene sine. Nei mamma kan ikke dra på alle sammen, det var deres om ville ha dem med. Jo kom igjen.
Videre blir det en del forhandlinger om hva vi skal handle (nei ikke snop i dag. Nei ikke i dag. NEI sier mamma. Når spiser vi snop? Det vet dere. Nei ikke når vi er sulten, det er feil svar), og seriøst: Når de har smågodthylla i barnehøyde så får de takke seg selv for litt svinn. (Hvor er Lykke nå da? Lykke? Kom hit? Nei ikke spis det! Kom hit! Kasper du og! Det er butikken sitt! Nei Mathea du kan ikke få, Kasper og Lykke skulle heller ikke fått. Sukk...). Ikke heng på siden av vogna Kasper, den velter! Nei mamma vil ikke gi fart og springe gjennom butikken med deg. Fordi det er sånn det er.
Nei vi skal ikke ha den yoghurten bare fordi det er bilde av en ape utenpå. Dere liker den jo ikke og nekter å spise den når vi kommer hjem. Nei mamma er ikke dum, det er ikke mamma som nekter å spise det vi kjøper.
Når vi har kommet oss gjennom butikken så er det alltid spennende å se hva som dukker opp på handlebåndet. Rett som det er kommer vi hjem med de rareste varer som har blitt smuglet oppi korga av ivrige små hjelpere. Nå er det heldigvis slutt på de tider der Mathea lå i bilstolen oppi vogna, for selv om jeg sjekker både pirayahender og pirayalommer før jeg betaler så skjedde det mer enn en gang at jeg løfta opp stolen og skulle gå ut i bilen - og der lå det flere varer som da ikke var betalt for. Nei jeg sniker ikke i køen, jeg skal bare betale for det jeg har stjålet.
Kasper kom deg ned derfra, det er ikke lov å klatre på alarmen! Hvor ble Lykke av nå? LYKKE? Damen som står og pakker ned sine varer på siden av meg peker mot utgangsdøra, og jeg roper til henne over skuldra at hun må passe på ungene mens jeg redder tredjemann fra påkjørsel med ti cm klarering. Jeg hører at de to andre hyyyyler og noterer meg at vi ikke kan gå på denne butikken igjen på noen uker, og spurter tilbake til kassa med en vrælende rømling under armen og oppdager at lommeboka ligger øverst av alt og roper stjeeeeeel meeeeeg, men det er egentlig ikke så viktig når konkurransen er toåring i fullt firsprang aleine på parkeringsplass.

Damen som ble den heldige vinner som barnepasser til de to andre småler litt når jeg unnskylder meg, henter Kasper ned fra alarmen en gang til, tar Lykke i fallet i det hun er på vei ned etter å ha naska en nyinnkjøpt tannkost som ikke var pakket i pose enda, alt sammen med Mathea på hofta. Hun følte seg nemlig traumatisert etter at mammaen sprang avgårde for å hente Lykke fra parkeringsplassen, og finner seg ikke i å sitte i vogna lenger.

Med en unge på hofta, og to i hånda (de holder hver sin fing og krangler om at de går i veien for hverandre), dytter jeg handlevogna med magen, driter i at jeg har glemt å bruke pantelappen, takker for at jeg har sånn handlevognrundingdings til handlevogna på nøkkelknippet så jeg jaffal vet hvor bilnøkkelen er, hiver alt inni bilen, tjorer fast ungene og setter meg inn selv. Det er en bonus hvis jeg fikk med meg lommeboka hjem igjen.

Fornøyelsesparkene

Jeg lo godt når jeg leste en tegneserie i går.
Det var en ungdom og en pappa som sammenlignet "adgangsarmbånd" etter sommerens aktiviteter. Ungdommen hadde armbånd fra en bønsj med festivaler, og pappaen fra like mange fornøyelsesparker. Jeg kjente meg VELDIG igjen!
Det har blitt en del turer i Dyreparken og Kongeparken for å si det sånn. Og når en av oss jobber, så suser glatt den andre avgårde med alle tre. Det er jo egentlig en lettvint måte å overleve dagen på, for da er fornøydfaktoren høyere enn skrikefaktoren. Det har allikevel sine utfordringer, men pyttsann. Noe er det jo alltid.

Allerede på morningen går det som oftest mer smurt når en kan lokke med at vi skal avgårde. Når vrangsiden skimter gjennom så er det bare å dra frem trumfkortet: Skal vi gå eller skal vi bli hjemme? Jeg sier selvfølgelig ingenting om at mamma er den som helst vil gå. Derimot mener jeg det inderlig når jeg sier at mamma vil ikke ha med seg sinte brølaper på tur. En skal aldri true med ting en ikke kan gjennomføre, jeg vet jeg vet. Og jeg mener det jo. Men de får veldig mange flere sjanser enn den ene. Det er fort gjort å glemme seg, men hvis de greier å hente seg inn igjen så tar en pirayamamma det hun får =P

Problemet her er at hvis du forteller dem klokka sju at de skal i dyreparken/kongeparken, så er det helt umulig å begripe at ikke dyrene eller bamsen står opp før klokka ti. De er dessuten løsningsorienterte, og mener at vi bare kan gå å vekke dem. Sant nok, det er så lett for dem, det funker jo med mamma og pappa. OG av og til halve nabolaget og.

Når vi først har kommet oss dit, nei du kan ikke få tutti nå, det er bare ti minutter dit. Nei du er jo stor jente og trenger ikke tutti midt på dagen. GI MATHEA TILBAKE TUTTIEN! Jo. Jo. JO! Mamma vil bare ha med seg barn som oppfører seg fint. Takk det var fint. Ja vi er snart fremme. Nei du kan ikke få brus nå, vi har ikke kommet dit en gang! Hvis du er tørst kan du få vann. Jo det er klart du kan drikke vann. Vann er supergodt. Hvem ser en rød bil først? Nei den var grå. Nei det telles ikke. Åååå ja det var en kul motorsykkel. Der var en rød bil ja, Kasper vant! Jammen du kan vinne neste gang Lykke. Om å gjøre å se en buss!

Vi får parkert, og eldstemann får gå ut. Tok du av selen nå? Du tok den ikke av når vi kjørte sant? Det er IKKE lov å ta av selen når vi kjører! Du tok den av nå? Ok. Jada nå skal mamma ta av din. Kasper du må stå rett på siden av døra til mamma, ikke gå noen steder, det er masse biler her. Lykke gå rett bort til Kasper og stå fint med han. Nei ikke krangle. Hallo skulle vi ha en fin dag i dag? Ja det var bra. Stå i ro! Mamma må ta ut vogna til Mathea! Og lommeboka. Hvor er nøklene mine? Takk takk, jeg få dem. Nei ikke tegn på bilen med dem!
Jeg låser bilen, legger nøklene i sekken, låser opp igjen og henter tuttene som er dyttet ned på finurlige steder under bilsetene. STÅ I RO SA JEG! Nå går vi! Nei ikke stå i ro nå, nå må dere holde i vogna også skal vi gå inn. Jaaa hurraaaa!

Første regel for en aleineforelder på tur: Ikke drikk for mye. Ikke drikk for lite heller, for det er lite sunt (og lurt). Men drikker du for mye må du på do, og det er begrenset hvor mange toaletter som er store nok til ei vogn og to unger. Alle MÅ være med inn, både fordi jeg har angst for at noen skal stjele ungene mine (jeg har jo verdens peneste barn, sånn helt objektivt sett), OG fordi de springer sinnsykt fort. Hver sin vei). Jeg har forsåvidt trening i å gå på do mens jeg holder på en unge etter at Lykke hadde kolikk og ble hysterisk når hun ble lagt ned, men det er ikke en kunst jeg har et stort behov for å holde vedlike.  Alle toaletter må allikevel lokaliseres, for du kan være sikker på at de søte små må tisse når en er lengst mulig vekke fra dem. Eller endelig har kommet fremst i køen til noe. Eller akkurat har rigget oss til for å spise. Og når vi er tilbake etter en rask springmarsj, så må nestemann, som var "tom for tiss" når første tisset, avgårde. Jeg har hørt at intervalltrening er sunt, for å ha et positivt perspektiv.

Siste tur i Dyreparken foreløp sånn: Tur med skuta til Sabeltann, etterfulgt av litt sjåppings i Sabeltanns verden. Når jeg skulle betale ble Lykke stukket av en veps, noe som selvfølgelig er kjempevondt. Trøstetrøstetrøste det gikk bra heldigvis, og dermed vet vi at hun ikke er allergisk mot veps. Pjuh.
Jaa nå skal vi spise, vi går bort til den afrikanske buffet-saken. Og skal betale uten penger. Pokker. Hvor - er - lommeboka. Med alle årskortene i, penger, kort, førerkort, klippekort til Kongeparken, osv. Beholde roen trallalallalaaaaa. Du må på do akkurat NÅ ja. Greier du å holde deg? Uff nei. Men her er det bare do nedi kjelleren, så du må springe ned aleine. Men mamma kommer ikke ned med vogna her! Jajajaja ikke gråt, mamma og Mathea kommer, vogna får bare stå her. Kasper du må være med. Jo du må være med selv om det er jentedo, det gjør ikke noe. Jo kom igjen. KOM!
Mens Lykke er på do (gå ut mamma, isse se!) kikker jeg på telefonen og ser et ubesvart ukjent nummer. Kanskje noen har funnet lommeboka mi? Jeg prøver febrilsk å ringe opp igjen, men det er ikke dekning nede i kjelleren. Crap.

Heldigvis hadde damen i Kaptein Sabeltanns Verden-butikken tatt vare på lommeboka.
Og det var hun som hadde prøvd å ringe.

Vi får kjøpt oss mat, satt oss ned, og - jeg oppdager at det mangler et hjul på vogna. Er det mulig! Hvor pokker er DET da! Damen i kassa kan opplyse at det er hittegods ved inngangen, og jeg ser for meg en walk in shame med et hjul for lite. Heldigvis har det falt av bare ti meter før vi satt oss ned, så jeg finner det når vi skal gå. Det begynner å gå opp for meg at det er one of those days, men som evig optimist fortsetter vi, mette og full av matflekker, mot løver og tigre. Jeg svipper innom en butikk der og, for neste helg har jeg en fireåring (sukk så fort tiden går! Snufs han var jo nettopp en nyfødt våt liten baby som kom til verden på en fødestue med dempet belysning midt på natta)
og en tigermorgenkåpe blir nok suksess. Vi går videre, og når Kasper insisterer på å få på seg Sabeltannskoa vi kjøpte der jeg glemte lommeboka, innser jeg at den posen er lost in action. POKKER! Tilbake til løvebutikken, finner posen på innpakningsdisken, sier noe som forhåpentligvis er litt morsomt og samtidig innbyr til forståelse til damen i kassen, og spurter tilbake til lekeplassen.

Dagens skrapesår kommer heldigvis rett før førstehjelpsbua, så vi kan hente et plaster. Plaster har en veldig helbredende effekt på pirayaer. Til og med på Kasper, som er allergisk mot plasterlim. Litt allergi gjør ingenting når en kan flæsje et plaster.

Den siste utfordringen er å vite når en skal gå hjem. Det må være når alle er fornøyde, men samtidig før du må bære to stk overtrøtte gråtende (ok skrikende) unger i tillegg til å trille vogna. Perfekt timing er å få tre veldig blide unger i bilen, protesterende fordi det var så kjekt, høye på inntrykk og sukker, også at de sovner før motorveien.

DET er belønningen til pirayamamma!

Innedag du liksom

Dagen i dag startet veldig regntung. Så regntung at når jeg hadde gått tur med sovefrøkna en time så var jeg våt til skinnet og måtte bytte absolutt alt av tøy.
Så vi tenkte at vi kunne ha en innedag. Det startet bra, med at jeg fikk sove "lenge" (definisjon på lenge er til over sju). Da kom det to blide frøkner opp i senga mi (eller det var faktisk prinsessesenga til Lykke, der jeg hadde lagt meg på et ukjent tidspunkt i natt når jeg hadde vært og gitt Mathea tutten, og senga var full av mann og to andre unger som kan gjøre utrolig mye utav seg!! når jeg kom tilbake).
Etter litt kos og megling og et forsøk på å få ligge litt lenger ved å lese om Hiawata som skulle på fisketur (jaaa se han får fisk! nei nei nei Mathea ikke bla om enda! Nei vi var ikke ferdige! Ja vi kan se litt mer på fisken, vent litt så skal jeg finne den siden igjen. Neineinei mamma skal holde boka! Nei slepp Mathea. Du og Lykke! GREIT MAMMA SKAL STÅ OPP!) så sto vi opp. Jeg prøvde å kjøpe meg ett minutt ekstra under dyna (spring å si til pappa at mamma står opp nå! Ja spring! Tar tiden på dere!), men det funka dårlig og gav meg bare de åtte sekundende det tok for dem å tenke over det og refusere forslaget.

Innedag...inneaktiviteter....tre unger. Det er ikke ofte vi prøver det, faktisk har vi vel ikke gjort det siden Lykke var lam i vinter. Og tiden leger alle sår, også på sjela, så da var det nok det og døde hukommelseshjerneceller som var grunnen til at vi tenkte å prøve igjen.

Vi starta med å sette ungene på kjøkkenbenken, nei det er ikke plass til alle tre rundt kjøkkenmaskina, nei du mathea må sitte på siden av lykke, kasper ikke kom borti kaffitrakteren for den er varm. IKKE TA OPPI BOLLEN! IKKE SPIS SUKKERET! Kan dere bare sitte fint nå? Hvem vil hjelpe mamma å kakke egget i glasset? Ok, Kasper, da gjør du det også hjelper Lykke å hive det oppi bollen. Oi sjitt, der datt det et egg på gulvet. Ja det var mamma som gjorde det. Nei det var ikke med vilje. Nei jeg trenger ikke å be om unnskyldning når det ikke var med vilje og jeg tørker opp selv. Nei for det var ikke med vilje. IKKE HIV POSENE MED GJÆR I HODET PÅ MAMMA NÅR JEG TØRKER OPP! Pass på Mathea så skal mamma bare skylle opp kluten. LYKKE SPYTTA DU I DEIGEN!??? Gå på rommet ditt, fyyy, du VET jo at det ikke er lov! Nei Kasper det holder at mamma kjefter, du trenger ikke å gjøre det. Nei det er ikke lov å spytte i deigen. Ja det er kjempeæsj, nå må vi helle ut alt og lage det på nytt. Nei mamma skal prøve å ikke knuse flere egg på gulvet.

Når deigen er satt og alle har blitt venner igjen så rekker jeg ikke å vaske kjøkkenbenk og sukkergulv en gang før pirayaene er klare for neste aktivitet. Egenlek hos oss har en tendens til å utvikle seg til noe voldelig med høyt volum, det er bare ei uke siden Lykke dro til Kasper (riktignok med en crocs) så neseblodet spruta. Så det er bare å henge med i svingene! Og før tegnesakene er lagt på plass igjen så er puslespillene fremme. Det ender som det må, mammaen sitter igjen etter at de andre har gått for å pusle alle spillene sammen før de legges vekk igjen. Egentlig er det en gullfin jobb, for hver gang noen nærmer seg eller begynner å krangle så er det bare å spørre hvem som skal hjelpe til å rydde, da blir det tyst.

Noen aktiviteter seinere er Mathea (og mammaen sine ører) klare for en hvil. Mathea har nemlig oppdaget volumet på stemmen sin, og spesielt stolt er hun av de høye C-ene sine. Så hun gliser og hyyyyyler til mammaen trygler om nåde. Og da rister hun kjempeblidt på hodet og fortsetter.

Jadda...etter lønsj har vi innsett at ungene har mer energi enn oss (i dag og), at vi er best venner når vi går ut av huset littegranne, at frisk luft er digg og at det er bare å komme seg ut. Så vi pakker på oss regntøy og støvler og kooooser oss i arboretet. Jammen er det sol innimellom bygene. Ungene var storfornøyde med å spise blåbær tredd på strå, mammaen var storfornøyd med å ha fornøyde unger og et volum det går an å leve med, og jammen ble hele ettermiddagen et spennende eventyr når vi fant digre padder og masse sopp, lekte gjemmelek bak ei diger gran og "skremte" pappa når vi hoppet frem og skrek BØØ (oioioi iik er det der dere er....) oppdaget snegler inne ved stammen og måtte springe fortfortfortfortneeeeeei ikke kjør på meg med vognaaaaa Matheaaaaa! til bilen når himmelen åpnet seg igjen.

All ære til de som greier å være inne en hel dag, og fremdeles være venner etterpå.

Jeg elsker hjemmet mitt, det er min borg, mitt hjem, mitt paradis. Men sommerminner, DET skaper vi utendørs!

Ernæring på ferie

Sist vi var i Spania med barn var jeg høygravid og Lykkegull var en liten frøken på fjorten måneder. Hun var kresen og vi hadde en forferdelig kelner på all inclusive-restauranten som var kjempesinna hver gang det datt noe på gulvet. Og det detter mye på gulvet når vi skal spise. Til og med da, når vi bare hadde to unger ved bordet. Det er faktisk ikke til å unngå. Som høygravid var det liksom en diger mage i veien når jeg skulle bøye meg og, så det var ikke like greit å skulle fiske opp igjen hver eneste spaghettitråd heller, det hadde vært praktisk å kunne samle det opp til slutt. Men neida, dustemannen kom bort og sparka på gulvet og kjefta på oss på spansk. Han gjorde seg VELDIG tydelig selv uten google translate. Ahh kundeservice! Alle gode ting er tre, så for å gjøre det hele komplett fikk Lykkis trøske og. Bare sånn for å være sikker på at hun ikke skulle få i seg noe.

Derfor var jeg litt spent på hvordan matsituasjonen denne gangen ville utarte seg. Det trengte jeg ikke å være bekymret for. Alle tre (fem) har vært vel ernærte, om enn slightly feilernærte. Pannekaker til frokost (hva vil dere ha til frokost da? VALAFFEEEEEEEL! Det heter pannekake, sant? Nei mamma det heter VALAFFEL!), dynka i sukker. Vi fikk ganske kjapt en rutine på at vi gikk inn i spisesalen, satte ungene på plass, en stormet avgårde og fant pannekaker/valafler med de to eldste på slep, tilbake til bordet, en åpnet sukkerpakker og rullet sammen og delte opp mens den andre fant drikke, så fant den første kaffi mens den andre for avgårde for å finne seg mat. Når denne kom tilbake med sin mat så for den til nå kaffidrikkende avgårde for å finne seg mat, som IKKE ble spist i fred for nå var ungene ferdige med sin frokost. Etterhvert ble de så trygge at vi kunne aktivisere dem i et halvt minutt ekstra med å be dem springe å finne kjeks. Når ungene var ferdige steg volumet og aktivitetsnivået, og vi foreldre sluttet å tygge maten og bare svelgte det vi rakk mens vi pakka minsta i vogna, skadebegrensa gulvet og bordet, tørka det verste av unger og klær og stoler, bånnskia kaffien og forlot åstedet gjennom en knasende sukkersti til stor lettelse for alle andre gjester (hvordan får alle andre sine unger til å sitte så stille og være så eksemplariske??). Never look back - jeg har en mistanke om at servitørene gråt når de såg bordet etter oss. Håper de har mye bleikemiddel på lager til de en gang hvite dukene.... Men vi knuste bare ei flaske og et glass på hele turen da!
*
                                                    Mathea spiser spaghetti:

Etter noen dager forsto Kasper hvor all inclusive-isen var. Og siste uka var han trygg nok til å springe å finne seg selv. Ofte. Det var reine 17.mai-tilstander der de siste to dagene.

I tillegg fant han ut at hvis han klaget på vondt i magen når vi kjørte bil, så ble mamma usikker på om han hadde vondt i magen eller var kvalm, og dermed kunne han trygle gjennom en brus.

Sugar-rehab anyone?

Vi pakker til ferie

Jeg og mannen har aldri vært av dem som planlegger og pakker så veldig i forkant av reiser. Det er ikke latskap ellers sløvhet eller manglende planlegging, mer at vi reiser mye og dermed så er vi ganske rutinerte. De viktigste tingene (tutter, kosekluter, bleier) pakker vi jo flere ganger i uka, bare vi skal på lekeplassen eller en liten utflukt. Og forstå meg rett, men de mindre viktige tingene (som klær og tannkoster og sånn) er lett å huske, men og lett å erstatte dersom vi skulle ha glemt noe. Og ungene har ikke søvnløse netter fordi om vi har glemt tannkosten. Det har forsåvidt heller ikke Karius og Baktus, men det er alltid en butikk å oppdrive.

Allikevel er det mer forberedelse nå enn i gamle dager. I gamle dager måtte vi huske å bestille legetime for å få malariatabletter, og det var det.

Nå må vi:
* Innom apoteket og kjøpe noen småting, ooops det ble visst mer enn noen småting. Xylocain (eller hvordan det nå staves), påfyll av dentinox, paracet, nesespray, plaster, solkrem, aftersun, hostesaft, pyrisept, små mesoftkompresser, u name it.
* Innom Rema å kjøpe bleier og våtservietter, som er hinsidiges all fornuft dyrt i mange utland, sånn som det store sydenlandet. Det er utopi å tro at du har nok våtservietter med, for det går vanvittig mange med til å tørke is av fjes, av vogna, av klærne, av foreldrene, middagsrester av restaurantgulvene, the list goes on. Men positiv innstilling er viktig ;)
* Innom Nille å kjøpe aktivitetsbøker og fargeblyanter, litt godis (jaaa sukker er så lurt for krakilske unger på fly nemlig), ikke sjokolade nei for det setter så veldig synlige merker, noen små leker som forhåpentligvis er kjekke i mer enn tre sekunder og annet småplukk. De cars-viftene anbefales. Minsta synes at den var kjekk i et kvarter, og det var et av de mest kritiske kvarterene etter leggetid før innflyging.
* Innom HM og kjøpe badetruser til minsta, badedrakt til midterste (som hun nekta å ha på seg når søskene bare bada i truse), og badebukser til største (som han nekta å ha på seg fordi han ikke ville bade i truse fordi pappa bada i shorts)

Vi er og rutinerte nok til å sprengvaske tøy uka før. Selv om ingen helt aner hvordan gulvet på vaskerommet ser ut, så får vi gjort dype innhogg så vi har klær både til reise og hjemkomst.
Jeg regner ikke med at vi er aleine om det, men klesskapene våre er tilpasset det vestlandske klimaet. Det vil si at ullet fremdeles ligger på sin plass, men at skuffa med sommerkjoler - ikke eksisterer. Kjolene er stort sett med for eller i ull eller fleece. Dette er å anse som en god grunn til å sjåppe når en kommer frem til varmen, noe som er veldig kjekt og dessuten praktisk å gjøre i utlandet, for da telles jo ikke penger uansett.

Jeg sier til ungene at de må finne frem det de vil ha med av tepper og bamser. Nei ikke legg det oppi kofferten, legg det på siden så pakker pappa det etterpå.
Så legger jeg mitt eget oppi kofferten mens mannen tar det utav igjen og spør om jeg kan legge det på siden så han kan pakke alt sammen etterpå.

Når roen senker seg i huset på kvelden står det en krokodillekoffert, en prinsessekoffert, en dykkebag og en lilla trillekoffert klar. Gjett hvilke koffert som tilhører hvem ;)

Barneselskap

I forrige uke var jeg i to barneselskap med pirayaene.
Det første kjørte vi til og det andre kunne vi gå til, men ellers var det mye det samme:

Vi kommer hjem på ettermiddagen og de får spist noe, og spør førti ganger: Kortid ska vi i selskap? Korti ska vi gå mamma? Korti ska vi gå? Kan vi gå nå mamma? KAGA MAMMA! KAGA! Etterfulgt av litt hiksting og sutring og etterhver høylydt vræling fordi vi ALDRI går. Selv om jeg vet at dette er en kombinasjon av glede seg, trøtthet etter barnehagen og utålmodighet så gir det IKKE motivasjon til å ta med seg tre stk ut midt i sengetiden.
Allikevel, bursdager må feires, og jeg vet jo at det blir kjekt når vi kommer oss ut. Jeg lirker og lurer og får av dem barnehageklærne, det er en større utfordring å få på dem nytt reint og litt fint tøy. Nei Kasper det er prim på buksa, du kan jo ikke gå i bursdag med det! Jo Lykke, se den fine kjolen! Jo den er fin. Jo det er den. Ikke skrik Lykke. Mamma har ikke lyst til å gå i selskap med skrikejenter. Nei det er ikke lov å skrike i selskap. Nei det er det ikke. Nei det er det ikke. Nei det er det ikke. Hvem vil gå i selskaaaap? Jaaaa! Men da må vi ta på tøy først! Jo! Jo! JO! Vent litt, vi må ta igjen glidelåsen og! Nei ikke sandaler i dag, nei ikke støvler heller! Se de fine skoa her!

Så får jeg most alle inn i bilen, satt på seler, springer inn igjen etter gave og kort, setter meg inn i bilen og fester selen, løsner den igjen og springer inn igjen for å hente veska mi med førerkort og bleier og reserveklær og tutter og kosekluter som jeg VET at jeg trenger på veien hjem. Alle er gira og vi er superklare for bursdag, helt frem til to minutter før vi er fremme. Da sover jentene. Jeg løfter Kasper utav bilen og gir han gave og kort, henger veska på skuldra og løfter første jente utav. Hun begynner å gråte og trenger litt trøst, og jeg må overtale henne til å stå selv mens jeg løfter utav søsteren som ikke kan stå selv.
"Morsomme" kommentarere om at "du må jo bare få de til å sove litt lenger på morningen" avtar etter morderiske blikk som ikke trenger følges opp av ord. Noen ting spøker man ikke med. Og den humoristiske sansen til en mamma som sover mellom tre og fem timer i døgnet bør ikke utfordres.

Etter litt hvisking om pølser og kake kvikner den største frøkna til, og går med på å holde hånda når vi går inn. Strategien min blir dessverre delvis avslørt ganske fort, når det første ungene mine sier når de ser andre er: Kor e pølsa? Korti ska me eta?
Igjen: De får mat hjemme.

Eldstemann har sprunget avgårde, og jeg er storfornøyd med å ha bare to unger å passe på. Jeg dumper ned i en sofa på terassen sammen med andre foreldre som bare har EN unge med seg (pyser), minsta er fremdeles trøtt-og-vil-kose på fanget mitt, og midterste frøkna har oppdaget - plastbassenget noen meter unna. De andre foreldrene fniser litt av den store vanngleden hun utviser, der hun ligger over kanten og plasker vilt med armene. Ut i fra hva de sier så burde jeg visstnok bli litt bekymret for at hun blir våt på magen. Jeg vurderer dette opp i mot gleden av å bare ha ett barn på fanget en stund, og konkluderer med at det er høysommer (om enn vestlandssommer), jeg har med skift og det er uansett bare en time til vi skal hjem. Så hun får kose seg videre (ok jeg får kose meg videre).

Det første obligatoriske punktet er pølsefesten. Heldigvis er Kasper kjent både med og i gjengen, så han rigger seg til rette der det passer ham og får hjelp av andre foreldre (host host...eller han kommanderer dem) med ketchup og brus og sånn. På andre siden av benken sitter jentene, den ene kan sitte fint men blir hysterisk uten mamma, den andre kan sitte men ikke uten at mamma passer på. Så det å skulle finne drikke til en samtidig som den andre ikke søler ut alt sitt (eller noen andre sitt) krever egentlig fire armer mer enn jeg har. Når toåringen da må tisse midt oppi alt, og jeg røsker med meg henne og minsta og stormer inn på do, bare for å oppdage at det er en kø av tissetrengte fireåringer der, stiger blodtrykker bare en anelse. Tanken om å la henne tisse i vasken streifer meg, selv om jeg ikke gjør det. Men det ER virkelig nervepirrende å se om hun greier å holde seg, der hun står bakerst i køen av småjenter med prinsessetruser og all verdens tid, som må kjenne etter om de har mer tiss igjen og kanskje må bæsje. Og overtales til å vaske henda sine etterpå.

Andre obligatoriske post er det ungene har gledet seg til i to uker: KAGA MAMMA! KAGA! Når kakene kommer på bordet og bursdagssangen er sunget, jeg sang riktignok gjennom dodøra siden vi hadde nok en tissekøpause, så er det om å gjøre at alle får kaga og mer drikke, igjen uten at minsta forsyner seg av alle andre sitt. Mine egne bare kjefter på henne (uten at hun bryr seg om det, å være minst betyr visstnok at ingen regler egentlig gjelder for deg), men de andre ungene har ikke samme forståelsen: Næhææææiiii bæibien tok mi kagaaaaaahahahahaaaaa! Ja beklager altså, skal jeg finne mer til deg? Næhææææiiiii bæibien e dommeeeeee! Jaja.
Toåringen må ENDA en gang på do! Er det mulig tenker jeg, og ber en pappa om å holde et øye med ettåringen som spiser med hjertens lyst og ikke trenger å være med. Jeg springer avgårde med toåringen, springer tilbake når jeg hører at sirena går for ettåringen ikke vil være uten mamma (tror hun må ha en mammaradar, hun kan umulig merke om jeg står bak henne eller ikke uten), springer mot do igjen med ettåringen som nå hyler fordi hun ikke fikk ha kaka med seg.
Vel tilbake ved bordet søler jeg juice når jeg skal oppi mer, og de små gjestene kjefter for det er IKKE lov å søle. Ok, sorry, visste ikke det jeg. Skal IKKE gjenta seg... ;)
Selv om de har gleda seg i to uker til KAGA MAMMA! Så er det egentlig bare minsta som spiser: De to andre nøyer seg med å sleike litt på glasuren og leke videre.
Minsta derimot er som mammaen sin, hun gofler innpå mens jeg prøver å plukke litt opp fra gulvet, frem til det er - oida, ja jeg trengte egentlig ikke å se på klokka for å vite det, over sengetid. Ut å finne veska, frem med tutter og kosekluter, lokalisere eldste, roper takkformegdetvarveldigkoseligsnakkesimorgen til vertinnen, takker diskret nei til godteposer og losjer alle tre ned mot bilen. Eldstemann protesterer alt han orker, for han er absolutt ikke trøtt og vil hoppe på trampolina. Når toåringen hører det gråter hun at hun heller ikke er trøtt, og vil hoppe på trampolina hun og. Nei nå skal vi hjem, vi kan hoppe på trampolina i morgen lokker jeg mens jeg fester minsta (som lukter mistenkelig, det aner meg at det er en tjernobylbleie i vente) i selen sin, og når jeg snur meg igjen ser jeg toåringen på vill flukt mot trampolina. Jeg spurter etter, bærer henne til bilen, fester henne, går tilbake for å hente skoa hun greide å sparke av seg, og godprater med eldstemann som synes det er urettferdig at vi må gå så tidlig. Jeg kan jo være enig i det, men sånn er det å ha to små søstre. Jeg minner meg selv om at jeg har GITT han to søstre, ikke tatt fra han noe, om enn litt "frihet".

På veien hjem synger vi bjørnen sover ca 75 ganger, og brøler på slutten hver gang for å holde engasjementet oppe og alle våkne. Og hver gang må jeg ha opptelling på stemmer, for nå er det avgjørende at ingen sovner på veien. Eldstemann kan springe inn selv, toåringen uten sko må bæres før jeg skyndter meg ut igjen i bilen for å hente minsta med smale øyner, drit i veska, bare tutter og kluter nå er med. På ti minutter har alle tre fått kveldsmat, pysj, ny bleie/truse, tannpuss jo i dag må vi pusse kjempegrundig, det var massemassemasse kariuser og baktuser i kaga, de sier vi vil ha loff! Nei ikke vi vil ha loft, de har loft, de vil ha loff! Ja det er sånn hvitt brød som farmor spiser av og til. - også er de lagt.

Søteste gullene. De ser så fredelige ut når de sover. Jammen kan skinnet bedra!

Barnehagetøyet

Siste fredag i måneden skal alle foreldre ta med seg alt tøyet hjem fra barnehagen, sånn at garderobene kan vaskes skikkelig. Flottis, glimrende sjanse til å ta en skikkelig gjennomgang av det som ligger der, sjekke størrelser og reinhet og at de har alt de trenger til enhver situasjon og alle værslag (vestlandet = ALLE værslag. Gjerne hver dag)
Tanken er god, og planen er der hver eneste måned. Dette begynte i april 2011, og vi kom litt skeivt ut allerede da. Den siste fredagen i april 2011 gikk jeg nemlig rundt med rier, så mannen henta de to eldste på ettermiddagen i full fart, heiv inn klær og unger i bilen, og heiv de samme klærne uinspisert tilbake på mandag. Den gangen tror jeg de fleste hadde forståelse for det, en fødsel er liksom en godkjent unnskyldning. Menne...en fødsel er igrunnen ganske isipisi i forhold til helgene med pirayaene, for når en føder får en gjøre ting i fred og ro uten å måtte underholde andre eller holde tritt med andre en bebissen som vil ut.

Jeg husker heldigvis på forhånd at det er siste fredag i måneden, og KJØRER dermed bort. Det er absolutt ikke mulig å balansere med seg hjem tre unger med fullt utstyr til alle, jeg har prøvd. Jeg kommer meg såvidt innenfor porten i barnehagen før førstemann har oppdaget meg, og kommer stormende rett inn i en klem. Noe av det beste med hele dagen :)
Så kommer neste, og jeg hører utålmodig gråtehyl fra sandkassen. Yep, minsta har fått øye på meg. Jeg manøvrerer vogna mot sandkassa mens toåringen gjør sitt beste for å "helpa deg å styra mamma", tar i mot lillepiraya, trøster og plasserer henne i vogna. Det ville hun IKKE, så jeg tar henne opp igjen og bærer henne på hofta mens jeg dytter vogna der det halvveis henger en toåring på som skal "helpa".

Vi må først gå opp til stor avdeling, og samler sammen: Alt i skapet, alt i gangen, sjekker tørkerommet, sjekker restekassa, har vi alt? Så langt to unger og tre poser med tøy. Jeg dytter noe under vogna, plasserer minsta i vogna og plugger i lyddemperen, gir henne kosekluten og tenker at den er viktigst av alt å vite hvor er. Freser ned til neste avdeling, som ligger rett ved parkeringsplassen. Som den rutinerte flerebarnsmammaen jeg etterhvert er har jeg parkert bilen nærmest gjerdet, så jeg kan bare lempe over poser og jakker og sko og støvler uten å måtte bære det hele veien rundt.

På liten avdeling tømmer jeg garderoben og TO skap, for begge jentene går her. Seks poser med tøy og sko, godt at jeg skal få gå gjennom dette, det trengs nok! Lurer på hvor mange tutter som ligger i dunkene deres, mystisk få hjemme for tiden jaffal.

Jeg fyller poser og vogna igjen, mens jeg underholder minsta og passer på at toåringen ikke går inn på avdelingen med støvler. Neineinei kjære deg, ikke ta av deg dressen! Ja du har ei fin jakke, men nå kan du vel ha på dressen så kan vi ta på jakka når vi skal i selskap etterpå? Jo vær så snill. Joooo. Sukk. Få dressen hit da.

Jeg dumper alt som kan dumpes over gjerdet til bilen, og hører treåringen hyyyler. Nei mamma hadde ikke gått fra deg, vi måtte hente alt tøyet. Nei men mamma pleier ikke å gå fra deg vel?
Han roer seg etter masse forsikringer om at mamma er glad i ham og ikke hadde tenkt å gå fra ham, humøret kommer seg etter en klem til, og vi er på vei mot bilen. Trodde jeg. Et gjennom-marg-og-bein-skrik varsler om at toåringen har sin daglige melt-down en time tidligere enn hun pleier. Hun MÅ trasse litt hver dag, det er jo jobben hennes som toåring. Men det er skjeldent at det kommer i barnehagen. MAMMAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!! vræler hun, og vil ikke komme. Jeg lokker og lurer, trygler og ber, og til slutt sier jeg at jeg går. Så går jeg bort til benken og setter meg og koseprater litt med Mathea. Spør en ansatt om ferieplaner, snakker med de andre (ROLIGE!) ungene som går forbi. Etter langt om lenge innser jeg at denne meltdownen ikke er fort forbigående, så jeg forlater barnehagen med en unge i vogna, ei skrikende og sprellende under armen, og en som neineineineineiikkespringdetkommerbilerpasspååååå!

Jeg tjorer fast skrikepirayaen, setter den stakkars lillesøstra på siden av henne og håper at hun ikke blir døv, så klatrer treåringen inn selv og det blir litt lavere volum etter løfter om tyggis når vi kommer hjem.
Jeg hiver inn alt tøyet og tenker at jeg skal sortere det når jeg kommer hjem.

Vel hjemme sovner toåringen på sofaen før jeg rekker å skifte bleie på minsta, og jeg skjønner hvorfor hun var så lei i barnehagen. Kort tid etter sovner nr to, og jeg lurer på om det er gudd år bæd i forhold til at vi skal i barneselskap om kort tid.

Fredag kveld: Jeg er rimelig pudding og tenker at nå er det helg!
Lørdag: Jeg står opp, gjør klart til turdag, går på tur, får besøk etterpå, leker i hagen og koser oss, hiver ungene i seng, spiser en litt sein middag, hopper til køys. Får ta klærne i morgen, nå har de jaffal kommet inn i gangen.
Søndag: Rolig søndag morgen du liksom. Full rulle og stormende jubel fra de våkner. MammaståoppmammamammamammamammmamammamammamammamammamammaSTÅÅÅÅ OPP!! Urk. Barnetv begynner ikke før om en time, klokka er fem over fem.
Når Mathea sover får jeg endelig nyte en time og tre kvarter på tur, trillende med vogna i Melsheia. Mosjon og ørefred i ett, herlig!
Energinivået til de andre to når vi kommer hjem igjen er HØYT, så vi tar dem med til lekeland og "lufter" dem. Så er det å sette alle kluter til når vi kommer hjem igjen, når alle er sååå trøtte og litt sure og grinete og ikke sov helt enda, vi lager middag og bader og legger dem og så var det voksentid endelig, pjuh!

Pokker, de klærne. Det var vel greit det som var der vel? Hiv det inn i bilen igjen.

Dere er hjertelig velkomne!

Jeg er veldig glad i besøk. Vi er heldige og kjenner masse søte mennesker som vi er veldig glad i å tilbringe tid med. Fra jeg var 19 har jeg hatt hjem som alltid har hatt åpen dør for de som vil stikke innom, og det har jeg enda. Før pleide jeg å drikke kaffi og skravle med gjestene mine. Det var før pirayaene.

Når det nå dinger på døra springer først alle hylende i fryd til vinduet for å se hvem det er. Hvis det er noen de ikke ser så ofte så blir det gjerne litt skjelving i underleppa og alle tre klamrer seg til mammaen sin, som med en unge hengende i hvert bein og en unge på hofta roper ned at de må bare komme inn. Det er ikke lett å gå i trapper med tre pirayaer hengede på seg. Så alle sammen: Bare bank på og kom inn, ikke vent til døra blir åpna.

Hvis gjestene har barn med seg, og pirayaene kjenner dette barnet, kan det bli en aldeles fredfull ettermiddag i opptil flere minutter av gangen. Andre barn har nemlig en slags nøytraliserende effekt på mine, og i stedet for å krangle seg imellom så leker de sammen med gjesten sin. Nei alle må dele, ja det er din men når vi har besøk så må alle dele. Jo Lykke får være med og. Vær snill med Mathea! Ikke kjør på henne! Nei det er bare to mikrofoner til cd-spilleren, nå må dere vente på tur. Joda sånn er det. Nei ikke kvel Lykke med ledningen! Ikke slå Lykke! Nå blir mamma døv. Jeg tror vi setter vekk hele cd-spilleren, så kan vi leke med noe annet heller. Ikke skrik Lykke. Nei Kasper så trist var det ikke. Ikke grin er du snill.
Felles for alle små besøkende er at de oppfører seg ganske så eksemplarisk. Lurer på hvordan foreldrene får det til.

Pirayakallenavnet stammer fra et sånt besøk. Den lille gjesten lekte pent for seg selv, mens mine oppførte seg virkelig som noen - pirayaer. Eller tornadoer. Jeg var ganske svett etter å ha avvegret nedløping, putekrig, noen ufine slående "argumenter" for hvem sin tur det var, osv. Når en kommer på besøk til noen med tre små barn så må du bare stå på for å hevde deg. Det er survival of the fittest som gjelder.

Når den lille gjesten gjerne kommer aleine med mammaen sin bør mammaen komme forberedt med en del tålmodighet. For det blir mye halve setninger og gjerne ikke så mye tid til å høre svarene. Det betyr ikke at svarene ikke er interessante, men derimot at sikkerhet kommer først. Såeh...hvordan går det med deg da? NEI NEI NEI KASPER husker du hva mamma sa om å dele? Ja Lykke jeg kommer, så fliink du er å bæsje på doen! Ja, jeg hørte ikke, hvordan går det med deg KASPER! Slutt nå da! Nå tar mamma den vekk! Var du ute i helga? Urk, Mathea har du stinky i bleia? LUKK TRAPPEGRINDA ETTER DEG! Flink gutt. Jo vi må det, for ellers kan Mathea dette ned. Nei hun kan ikke gå i trappene uten mamma. Nei hun får ikke lov til det. Nei! Skal vi blåse ballonger? Finn dem da! Ikke hopp på mamma! Kan du gå å leke? Nei Kasper gå ned fra kjøkkenbenken! Nei det er ikke lørdag i dag!

Og mens mammagjesten tar seg en tur på toalettet så spurter jeg ned i kjelleren for å hive på en maskin med klær mens ørene henger igjen oppe for å høre at det ikke blir krig. Med tre maskiner om dagen så må en nytte hvert minutt. Hvis jeg er heldig så rekker jeg å feie opp smulene jeg såg og håpa at gjestene ikke såg samtidig.

De små magene vet akkurat når det nærmer seg kveldsmattid, jada mamma skal finne yoghurt, nei ikke den yoghurten for vi har ikke nok til alle. Vil din lille ha yoghurt og? Kan du gi til alle Kasper? Nei vi har bare en drageskei og nå var det Lykke sin tur. Nei mamma ødela ikke lokket, jammen kjære deg, jeg bare hjalp, du kan åpne resten. Jo du kan spise den allikevel, nei du får ikke ny. Nei det får du ikke. IKKE GÅ FRA YOGHURTEN DIN KASPER MATHEA TAR DEN ååå så flink du er Mathea. Spiser yoghurt med henda. Jaaa så blid. Jo mamma må vaske deg nå. Uff så trøtt du ble nå. Skal dere gå ja? Det var kjekt å se dere! Snakkes på face etterpå!