Ernæring på ferie

Sist vi var i Spania med barn var jeg høygravid og Lykkegull var en liten frøken på fjorten måneder. Hun var kresen og vi hadde en forferdelig kelner på all inclusive-restauranten som var kjempesinna hver gang det datt noe på gulvet. Og det detter mye på gulvet når vi skal spise. Til og med da, når vi bare hadde to unger ved bordet. Det er faktisk ikke til å unngå. Som høygravid var det liksom en diger mage i veien når jeg skulle bøye meg og, så det var ikke like greit å skulle fiske opp igjen hver eneste spaghettitråd heller, det hadde vært praktisk å kunne samle det opp til slutt. Men neida, dustemannen kom bort og sparka på gulvet og kjefta på oss på spansk. Han gjorde seg VELDIG tydelig selv uten google translate. Ahh kundeservice! Alle gode ting er tre, så for å gjøre det hele komplett fikk Lykkis trøske og. Bare sånn for å være sikker på at hun ikke skulle få i seg noe.

Derfor var jeg litt spent på hvordan matsituasjonen denne gangen ville utarte seg. Det trengte jeg ikke å være bekymret for. Alle tre (fem) har vært vel ernærte, om enn slightly feilernærte. Pannekaker til frokost (hva vil dere ha til frokost da? VALAFFEEEEEEEL! Det heter pannekake, sant? Nei mamma det heter VALAFFEL!), dynka i sukker. Vi fikk ganske kjapt en rutine på at vi gikk inn i spisesalen, satte ungene på plass, en stormet avgårde og fant pannekaker/valafler med de to eldste på slep, tilbake til bordet, en åpnet sukkerpakker og rullet sammen og delte opp mens den andre fant drikke, så fant den første kaffi mens den andre for avgårde for å finne seg mat. Når denne kom tilbake med sin mat så for den til nå kaffidrikkende avgårde for å finne seg mat, som IKKE ble spist i fred for nå var ungene ferdige med sin frokost. Etterhvert ble de så trygge at vi kunne aktivisere dem i et halvt minutt ekstra med å be dem springe å finne kjeks. Når ungene var ferdige steg volumet og aktivitetsnivået, og vi foreldre sluttet å tygge maten og bare svelgte det vi rakk mens vi pakka minsta i vogna, skadebegrensa gulvet og bordet, tørka det verste av unger og klær og stoler, bånnskia kaffien og forlot åstedet gjennom en knasende sukkersti til stor lettelse for alle andre gjester (hvordan får alle andre sine unger til å sitte så stille og være så eksemplariske??). Never look back - jeg har en mistanke om at servitørene gråt når de såg bordet etter oss. Håper de har mye bleikemiddel på lager til de en gang hvite dukene.... Men vi knuste bare ei flaske og et glass på hele turen da!
*
                                                    Mathea spiser spaghetti:

Etter noen dager forsto Kasper hvor all inclusive-isen var. Og siste uka var han trygg nok til å springe å finne seg selv. Ofte. Det var reine 17.mai-tilstander der de siste to dagene.

I tillegg fant han ut at hvis han klaget på vondt i magen når vi kjørte bil, så ble mamma usikker på om han hadde vondt i magen eller var kvalm, og dermed kunne han trygle gjennom en brus.

Sugar-rehab anyone?