Barneselskap

I forrige uke var jeg i to barneselskap med pirayaene.
Det første kjørte vi til og det andre kunne vi gå til, men ellers var det mye det samme:

Vi kommer hjem på ettermiddagen og de får spist noe, og spør førti ganger: Kortid ska vi i selskap? Korti ska vi gå mamma? Korti ska vi gå? Kan vi gå nå mamma? KAGA MAMMA! KAGA! Etterfulgt av litt hiksting og sutring og etterhver høylydt vræling fordi vi ALDRI går. Selv om jeg vet at dette er en kombinasjon av glede seg, trøtthet etter barnehagen og utålmodighet så gir det IKKE motivasjon til å ta med seg tre stk ut midt i sengetiden.
Allikevel, bursdager må feires, og jeg vet jo at det blir kjekt når vi kommer oss ut. Jeg lirker og lurer og får av dem barnehageklærne, det er en større utfordring å få på dem nytt reint og litt fint tøy. Nei Kasper det er prim på buksa, du kan jo ikke gå i bursdag med det! Jo Lykke, se den fine kjolen! Jo den er fin. Jo det er den. Ikke skrik Lykke. Mamma har ikke lyst til å gå i selskap med skrikejenter. Nei det er ikke lov å skrike i selskap. Nei det er det ikke. Nei det er det ikke. Nei det er det ikke. Hvem vil gå i selskaaaap? Jaaaa! Men da må vi ta på tøy først! Jo! Jo! JO! Vent litt, vi må ta igjen glidelåsen og! Nei ikke sandaler i dag, nei ikke støvler heller! Se de fine skoa her!

Så får jeg most alle inn i bilen, satt på seler, springer inn igjen etter gave og kort, setter meg inn i bilen og fester selen, løsner den igjen og springer inn igjen for å hente veska mi med førerkort og bleier og reserveklær og tutter og kosekluter som jeg VET at jeg trenger på veien hjem. Alle er gira og vi er superklare for bursdag, helt frem til to minutter før vi er fremme. Da sover jentene. Jeg løfter Kasper utav bilen og gir han gave og kort, henger veska på skuldra og løfter første jente utav. Hun begynner å gråte og trenger litt trøst, og jeg må overtale henne til å stå selv mens jeg løfter utav søsteren som ikke kan stå selv.
"Morsomme" kommentarere om at "du må jo bare få de til å sove litt lenger på morningen" avtar etter morderiske blikk som ikke trenger følges opp av ord. Noen ting spøker man ikke med. Og den humoristiske sansen til en mamma som sover mellom tre og fem timer i døgnet bør ikke utfordres.

Etter litt hvisking om pølser og kake kvikner den største frøkna til, og går med på å holde hånda når vi går inn. Strategien min blir dessverre delvis avslørt ganske fort, når det første ungene mine sier når de ser andre er: Kor e pølsa? Korti ska me eta?
Igjen: De får mat hjemme.

Eldstemann har sprunget avgårde, og jeg er storfornøyd med å ha bare to unger å passe på. Jeg dumper ned i en sofa på terassen sammen med andre foreldre som bare har EN unge med seg (pyser), minsta er fremdeles trøtt-og-vil-kose på fanget mitt, og midterste frøkna har oppdaget - plastbassenget noen meter unna. De andre foreldrene fniser litt av den store vanngleden hun utviser, der hun ligger over kanten og plasker vilt med armene. Ut i fra hva de sier så burde jeg visstnok bli litt bekymret for at hun blir våt på magen. Jeg vurderer dette opp i mot gleden av å bare ha ett barn på fanget en stund, og konkluderer med at det er høysommer (om enn vestlandssommer), jeg har med skift og det er uansett bare en time til vi skal hjem. Så hun får kose seg videre (ok jeg får kose meg videre).

Det første obligatoriske punktet er pølsefesten. Heldigvis er Kasper kjent både med og i gjengen, så han rigger seg til rette der det passer ham og får hjelp av andre foreldre (host host...eller han kommanderer dem) med ketchup og brus og sånn. På andre siden av benken sitter jentene, den ene kan sitte fint men blir hysterisk uten mamma, den andre kan sitte men ikke uten at mamma passer på. Så det å skulle finne drikke til en samtidig som den andre ikke søler ut alt sitt (eller noen andre sitt) krever egentlig fire armer mer enn jeg har. Når toåringen da må tisse midt oppi alt, og jeg røsker med meg henne og minsta og stormer inn på do, bare for å oppdage at det er en kø av tissetrengte fireåringer der, stiger blodtrykker bare en anelse. Tanken om å la henne tisse i vasken streifer meg, selv om jeg ikke gjør det. Men det ER virkelig nervepirrende å se om hun greier å holde seg, der hun står bakerst i køen av småjenter med prinsessetruser og all verdens tid, som må kjenne etter om de har mer tiss igjen og kanskje må bæsje. Og overtales til å vaske henda sine etterpå.

Andre obligatoriske post er det ungene har gledet seg til i to uker: KAGA MAMMA! KAGA! Når kakene kommer på bordet og bursdagssangen er sunget, jeg sang riktignok gjennom dodøra siden vi hadde nok en tissekøpause, så er det om å gjøre at alle får kaga og mer drikke, igjen uten at minsta forsyner seg av alle andre sitt. Mine egne bare kjefter på henne (uten at hun bryr seg om det, å være minst betyr visstnok at ingen regler egentlig gjelder for deg), men de andre ungene har ikke samme forståelsen: Næhææææiiii bæibien tok mi kagaaaaaahahahahaaaaa! Ja beklager altså, skal jeg finne mer til deg? Næhææææiiiii bæibien e dommeeeeee! Jaja.
Toåringen må ENDA en gang på do! Er det mulig tenker jeg, og ber en pappa om å holde et øye med ettåringen som spiser med hjertens lyst og ikke trenger å være med. Jeg springer avgårde med toåringen, springer tilbake når jeg hører at sirena går for ettåringen ikke vil være uten mamma (tror hun må ha en mammaradar, hun kan umulig merke om jeg står bak henne eller ikke uten), springer mot do igjen med ettåringen som nå hyler fordi hun ikke fikk ha kaka med seg.
Vel tilbake ved bordet søler jeg juice når jeg skal oppi mer, og de små gjestene kjefter for det er IKKE lov å søle. Ok, sorry, visste ikke det jeg. Skal IKKE gjenta seg... ;)
Selv om de har gleda seg i to uker til KAGA MAMMA! Så er det egentlig bare minsta som spiser: De to andre nøyer seg med å sleike litt på glasuren og leke videre.
Minsta derimot er som mammaen sin, hun gofler innpå mens jeg prøver å plukke litt opp fra gulvet, frem til det er - oida, ja jeg trengte egentlig ikke å se på klokka for å vite det, over sengetid. Ut å finne veska, frem med tutter og kosekluter, lokalisere eldste, roper takkformegdetvarveldigkoseligsnakkesimorgen til vertinnen, takker diskret nei til godteposer og losjer alle tre ned mot bilen. Eldstemann protesterer alt han orker, for han er absolutt ikke trøtt og vil hoppe på trampolina. Når toåringen hører det gråter hun at hun heller ikke er trøtt, og vil hoppe på trampolina hun og. Nei nå skal vi hjem, vi kan hoppe på trampolina i morgen lokker jeg mens jeg fester minsta (som lukter mistenkelig, det aner meg at det er en tjernobylbleie i vente) i selen sin, og når jeg snur meg igjen ser jeg toåringen på vill flukt mot trampolina. Jeg spurter etter, bærer henne til bilen, fester henne, går tilbake for å hente skoa hun greide å sparke av seg, og godprater med eldstemann som synes det er urettferdig at vi må gå så tidlig. Jeg kan jo være enig i det, men sånn er det å ha to små søstre. Jeg minner meg selv om at jeg har GITT han to søstre, ikke tatt fra han noe, om enn litt "frihet".

På veien hjem synger vi bjørnen sover ca 75 ganger, og brøler på slutten hver gang for å holde engasjementet oppe og alle våkne. Og hver gang må jeg ha opptelling på stemmer, for nå er det avgjørende at ingen sovner på veien. Eldstemann kan springe inn selv, toåringen uten sko må bæres før jeg skyndter meg ut igjen i bilen for å hente minsta med smale øyner, drit i veska, bare tutter og kluter nå er med. På ti minutter har alle tre fått kveldsmat, pysj, ny bleie/truse, tannpuss jo i dag må vi pusse kjempegrundig, det var massemassemasse kariuser og baktuser i kaga, de sier vi vil ha loff! Nei ikke vi vil ha loft, de har loft, de vil ha loff! Ja det er sånn hvitt brød som farmor spiser av og til. - også er de lagt.

Søteste gullene. De ser så fredelige ut når de sover. Jammen kan skinnet bedra!