Morsdag

I går var det morsdag. Nå har jeg bare vært mamma fem morsdager, men den i går er den absolutt mest slitsomme og høylydte. Den kom som en avslutning etter ei uke bestående av:
- To dager med tre VELDIG friske unger hjemme (onsdag/torsdag). Pjuh.
- To døgn med FEM unger (fra torsdag til lørdag), derav en våkenatt. Eller nesten, det ble to fantastiske timer på sofaen fra fire til seks.
- En dag med bare oss fem (ja vi kan nemlig være aleine og), men med høyt nok volum til å utklasse et arabisk hylekor. Eller en flyplass. Med jetfly.
Og jobb.

Men tilbake til søndag. For en herlig dag. Jeg fikk sove leeeeenge, helt til jeg våknet av megselv (ti på åtte WOHO jeg følte meg helt GAL!). Da hadde to små jenter flere ganger prøvd å entre soverommet, men minsta rekker ikke helt opp til dørlinka og eldste hører av og til på pappaen sin. Når de endelig fikk sneket seg inn uten at pappaen fikk det med seg og ble møtt av en blid bustete mamma med smale smileøyner, godt krølla inn i to dyner (aaaahhhh!), jublet og hylte de og vi ble lykkelig gjenforent etter flere timer uten hverandre. Veldig koselig <3
Så kom eldstepiraya springende med gave og kort (godt oppdratt av pappaen sin). Med et stort smil og enda større iver tilbudte han seg å pakke opp gaven min før jeg hadde fått den, han liksom viste meg den også rev han papiret av og gav den til meg. Skjønne hjelpsomme gullet. Jeg fikk lov til å ta kortet utav konvolutten selv, men så skulle det gå på omgang slik at alle kunne peke ut sin egen bokstav, som de fleste hadde skrevet selv.

Som seg hør og bør ble alle med på badet, for alle ville være med å dusje og alle ville stelles av mamma. Er det morsdag så er det morsdag.
Jeg prøvde flere ganger på kaffi, men det ble liksom ikke trygt nok til å drikke (mamma kan du lese denne? Mamma eg skal blåse på! (takk for dusjen i kaffien min vennen) EG VIL SITTE ME MAMMA! HYYYYYL!!!! NÆHEIEGSATTDERFYYYYYSST!) Jah. Jobb i morgen, får drikke litt kaffi da. Shh mamma har litt vondt i hodet. Eller øra. Ikke hyle sånn. Husk at det er mamma sin dag. Jo det er helt sant. Jammen du og har din egen dag, bursdagen din vettu. Nei det er ikke mamma sin bursdag. Jo mamma har bursdag og, men det er ikke enda. Ja mamma har to dager. Nei det er ikke urettferdig, det får du og når du blir voksen og blir mamma eller pappa. Men husk at da skal du være jaffal 25. Og ha kjæreste, bolig og utdannelse.

Frokostbordet var pyntet av fastelavensris som alle tre har laget i barnehagen, og jeg ELSKER sånt. Noen fjør litt på skakka der, noen fjør falt av på vei hjem fra barnehagen, men alle tre har veldig god kontroll på hvilke grein som er deres. Og dekorativt, det er det. Tenk at nå er det ikke lenger JEG som lager sånt, nå er det BARNA mine. Lurer på når jeg skal begynne å føle meg voksen.

Første året jeg kunne feire morsdag (2009) reiste vi til Byrkjedalstunet, med en liten gutt som enda ikke kunne stå aleine. Året etter hadde jeg enda ikke fått dreisen på å være tobarnsmamma, så den husker jeg ikke noe av. Det handlet om overlevelse for min del, men dagen var sikkert fin.
I 2011 satt jeg med diger mage og ventet brått nummer tre. I 2012 hadde vi tre nydelige barn, midterste frøken strevet seg tilbake etter sykdom og lammelser, men det var en lykkens dag å være mamma. Jeg tilbrakte helga på Papirfesten i Stavanger (iihaaa er ikke ofte jeg har ei helg for megselv, var en av to i fjor ;) ). Mannen ringte meg på lørdagen når jeg var på kurs og spurte om jeg kunne komme ut. Der satt han i bilen, med tre sovende barn i baksetet, og overrakte det fineste kortet. Han hadde fått alle tre til å sette fingeravtrykkene sine under noen vakre ord, og oppi konvolutten lå - en hotellnøkkel. Morsdagspresangen var en natt helt aleine på hotell. Søvn en hel natt, frokost i fred og ro, varm kaffi. Som en kollega sa: Det var den ultimate kjærlighetserklæring! Og når jeg kom hjem på søndagen så hadde de bakt kake. De to eldste hadde pyntet den helt aleine, og var veldig stolte. Ja jeg har en fantastisk mann.
Og i år - femte året - har jeg tre friske, høylydte, søte, bestemte, trollete, sjarmerende, nydelige barn, fulle av ideer og påfunn og meninger.

Jeg har alt jeg kan ønske meg. Unntatt et par skikkelig god ørepropper.

Gudd kåpp/bæd kåpp

Det er ikke til å stikke under en stol at man som mamma må ta en del upopulære avgjørelser.
 Jeg tenker nå ikke bare på sånne grunnleggende urettferdigheter som at snop primært hører hjemme på lørdager, at det bare er lørdager en dag i uka, at vi fortrinnsvis drikker vann til middag og ikke brus, at det er leggetid hver bidige kveld, at vi ikke kan gå på lekebutikken hver dag, at vi ikke trenger å kjøpe noe selv om vi går forbi en lekebutikk, osv, men på sånne avgjørelser som er helt nødvendige og blir en innbitt kamp.
Sånn som at håret må vaskes og tennene må pusses. At vi må ha på cherroxer og ikke sandaler når vi skal gå til barnehagen i januar (hvor i all verden fant de sandaler??), at vi må ha jakke på når det er minus to (ja jeg ser at du har kjole på, jo den er fin, men det er ikke nok. Nei det er det ikke. Nei det er det ikke. Nei!) og omvendt: At vi IKKE trenger stillongs når det er 25 pluss (nei du fryser ikke, da er du syk!).

Det er ikke det at vi leker good cop/bad cop. Men av og til (egentlig ganske ofte) er det gudd å være to. En som tar kampen, og en som får trøste. Eller en til å overta når den andre har kjørt seg fast i en "debatt" (les: Lunta nærmer seg nedbrent). Så lenge vi bytter på hvem som har hvilke rolle så ser det ikke ut til å by på problemer.

I dag MÅTTE minstepirayaen vaske håret, og det passet henne absolutt ikke. Hun hadde fått en veldig morsom sveis, litt sånn halvveis dreadsantenner som sto alle veier, i ulike farger. Det var stylet med yoghurt (første frokost), bringebærsyltetøy (andre frokost), pizzasaus (lønsj) og laks (middag), og med det fikk håret et hold som mange vil misunne henne: Umulig å legge flatt, men vaiende fint i lufta når hun spurta avgårde for å unnsleppe rent vann og sjampo.
Hun lot seg ikke overtale på noen måter, og det ble nødvendig med en holdesituasjon. Lite pedagogisk, men veldig nødvendig. Kortversjonen er: Håret ble reint, pirayaen ble sint, mammaen ble blaut og døv. Tilpass for en bædkåpp.
Dagens good cop var min skjønne nabo, som sto klar med håndkle og fang og kos til den fornærmede, som fikk synke ned og roe seg og stirre fornærma på den slemme mammaen sin.

Ah...bare vent til du blir voksen lille venn, så skal du se så fantastisk det er å slappe av, lene seg tilbake og bli stelt med. Da skal vi gå på spa sammen. Med pappa sitt kort.

aldri tenk høyt og ikke bli fornærmet

Ikke tenk høyt når du har små barn tilstede. Du må kunne stå inne for det du sier, for ungene glemmer ikke så lett. Og prøv og forklare en ettåring/treåring/fireåring forskjellen på "mamma tenkte høyt" og "mamma sa".
Til brønsj i dag (eller ungenes tredje frokost, alt ettersom) lurte jeg på å mekke vafler. Det vil si, det ble bestilt vafler. "Nå skal vi se om vi har det vi trenger" sa jeg, og satte frem miksmaster, mel, melk (oops, kjøp mer melk), ja du kan sitte på benken du og, nei ikke krangle, hallo dere vet jo hvor dere skal sitte, nå må vi bare finne egg, IKKE RØR I MELET!
Egg ja...det hadde vi jo for ikke så lenge siden.... Jeg kikka febrilsk gjennom kjøpeskapet flere ganger, og brått demret det at mannen hadde laget pannekaker på søndag når jeg var på jobb. Altså ingen flere egg.

En avlyst vaffelbrønsj er en så hjerteskjærende krise at det er grunnlag for både hulkegråt og vantro spørsmål om mammas troverdighet. "Men du SA jo mamma!!". Og da hjelper det ikke å tilby osteblingser, supper, nudler, cornflakes (noe de heldigvis ikke ville ha, idet jeg sa det kom jeg på at det var skralt med melk og), havregrøt (melk ja), et utvalg av frukt. Og løsningen er jo enkel: "Men bare FINN egg då mamma!!" Ja kjære deg. Vi skal finne egg. På butikken, etter at vi har vært på besøk.

Det var dagens andre tabbe, for under halve besøket ville mine taleføre barn bare hjem (dvs de ville gå på butikken).

Balansegangen mellom å skulle forberede barna på hva som skal skje, og ikke si noe du ikke kan holde eller ikke si noe som er for lenge frem i tid er vanskelig av og til. Nå har jeg trent i 4 1/2 år på mammarollen, og fremdeles  gjør jeg en masse grunnleggende feil til stadighet.
Jeg har heldigvis også tilegnet meg en omfattende kompetanse innen forhandlinger, så brønsjen ble til slutt godkjent.
Det meste ordner seg med nok ketchup.