Stigespillet

Jeg elsker brettspill, og i gamle dager besto ofte en helaften av en saftig (fortrinnsvis ikke-voldelig, men ingen garanti) omgang med Risk. Eller med litt morovann innabords: Fantasi. Eller TP, når vi egentlig skulle lese på eksamen. Siden det tester kunnskap så var det jo i grunnen en grei måte å lade opp til eksamen på. Jadda, vi var jaffal flinke til å finne på grunner til å gjøre andre ting enn å lese ;)
Det har blitt altfor lite brettspill de siste årene, så det er gøy at ungene nå kan læres opp til juniorvariantene jaffal. Selv om det - med tre pirayaer mellom ett og fire år - egentlig er en fysisk sport i tillegg til tålmodighetsprøve.


I dag spilte vi stigespillet. Et kjekt spill, der ingenting er forutsagt. Ikke hvem som vinner, ikke at vi finner igjen alle brikkene når vi er ferdig. Vi begynte som fire spillere, men Mathea spilte litt for seg selv, spiste litt på brikka, lekte ninja med de andre brikkene (jo eg sto der oppe før Mathea tok brikka mi mamma. Joo-hooo det e sant!).

Selv om jeg er 28 år eldre enn den nest-eldste, så hjalp det fint lite når terningene gav meg enere og pirayaene femmere og seksere (og nå vil jeg jo gjerne at de skal lære å telle, så jeg var ærlig...jo, jeg var det. Jo. Jo. Jo det er sant). Eldste kan jo telle, så han må bare veiledes på å gå rett vei. Også må jeg minne ham om at de grønne feltene betyr at han kan klatre opp stiga. Jaaaa nå kan du klatre opp stiga! Jaaa du klatrer ENDA lenger fra mamma! Ja mamma taper. Kasper, det er ikke pent å si at noen taper. Jaffal ikke når mamma gjør det. Ja det er jo sant. NESTE! Lykke sin tur å trille. Nei du får ikke trille på nytt igjen bare fordi du ikke fikk det du ville ha Lykke! Nei det er ikke sånn det fungerer. Nei det er bare lov å trille på nytt når en får sekser (hva er det for regel forresten? Når du ligger godt an så skal du få ligge enda bedre an med å trille en gang til??)


Årgh. Det er ikke lov til å hive terningen når en ikke er enig i reglene. Leiteaksjoooon!
Vi finner terningen og fortsetter. Mathea kommer bortom og prøver å kidnappe noen flere brikker, men blir distrahert av pappaen sin og forsvinner igjen.

Terningen er på plass, og etter forhandlinger godtas reglene under tvil. Jeg triller, ser på Kasper for å svare ham på et spørsmål, og når jeg ser ned igjen på brettet har Lykke tatt terningen i et nytt forsøk på å få et høyere tall. Men Lykke, hvilket tall fikk mamma nå da? Da må jeg få trille på nytt. Jo men det er IKKE det samme, når man ikke vet hva man fikk så må man trille på nytt. Jo men du VISSTE jo hva du fikk, du var bare ikke fornøyd. Sukk. Jo. Jo. Jo. FÅ TERNINGEN!

Det som til nå har stoppet oss i Stigespillet har vært nedturene. De røde feltene, som er så enormt urettferdige når de rammer noen andre enn mamma (hahaaaa mamma se du fekk ein malingsboks i håve! Hahahhahaha du taaapeee!). For da kommer det tårer, høye C-er, "DUMMING! NÆÆHÆÆÆÆIII!" og trusler om at jeg ikke er vennen deres lenger. Selv om jeg har kommet til rute 13, og de cruiser rundt i målområdet. Mer megling, denne gangen uten nytt søk etter flygende brikker.

Vi har et stykke igjen før vi kan spille Risk. Det aner meg at de har arvet mammaen sine konkurransegener. Grøss og gru når de lærer seg å banne.


Lurer på hvor den gule brikka er.