Og siden de er to og tre år gamle og det var 6 km hver vei dit vi skulle så ble det mamma som syklet, med ei jente i setet på bagasjebrettet og ei i vogna.
Treåringen i setet var STORfornøyd. Hun elsker å sykle, jabba går i ett, i tillegg til at hun har en litt urovekkende tiltrekking til høy fart.
Toåringen - not so much. Når vi kom ut var vogna spent på sykkelen og setet på plass, treåringen synes det var dårlig gjort at hun ikke fikk sette seg oppi med EN gang (Men Lykke sykkelen kveltrer då! Men mamma eg viiiil! Eg har jo jemmlen (hjelmen) på meg så det går bra).
Motiveringsarbeidet med å få toåringen til å sette seg såpass avslappa at jeg fikk på selene var en treningsøkt i seg selv (det er ganske imponerende at toåringer kan gå i bro, jeg må si det. Det er sikkert tretti år siden jeg fikk det til). Hun synes at hennes "jemml" er veldig fin, men mest for å dra rundt på, ikke til å ha på hodet. Vi begynte med at nei tutti må være i lomma. Så gikk vi med på at ok, tutti kan være i munnen men da må du ikke skrike (når en skal feste selene må en ha ørene faretruende nærme stemmebåndene hennes). Så gikk vi med på at babyen (dukka) hennes kunne være med, og den måtte jo SELVFØLGELIG festes og. Men Mathea, kan du ikke bare holde på den? Jo det går så fint atte. Jooo prøv da! Jooo kom igjen. Neivel, jeg skal se hva jeg får til. Og tilslutt satt hun ganske høylydt og misfornøyd med tutt, koseklut (som ellers aldri skal utenfor senga) og dukka. Men festa forsvarlig og med hjelmen på hodet.
Vi bor i en bakke, og får dermed en kickstart de første tretti meterne. Størstefrøkna gjorde starten enda bedre med å synge: "Heia mamma, heia mamma", og jeg trødde avgårde. To minutter etter kommer vi til første seige bakke, og det gikk...seinere. Når den nærmet seg beseiret og jeg heseblesende med brennende knemuskler og lunger desperat tenkte toooo lyktestolper igjen til toppen! så kommer det kritisk fra min tidligere fan: "Mamma koffor sykle du så seint?" På utpustene prøver jeg å forklare at det går litt seint i oppoverbakker. "Koffor det mamma?" "Fordi *pust* det *pes* er *pust* tungt *pes* å *pust* sykle *pes* oppover *pust*". "Men du kan jo bare ta i litt mamma". Og noen betaler faktisk for personlige trenere. Plutselig aner jeg en fremtidig karriereretning for den knallharde pirayaen uten sympati for oppoverbakker.
Minsta forsto nok jaffal alvoret i denne ekstremsportøvelsen som dekket både makspuls og styrke, enten det ellers så resignerte hun. Stille ble det jaffal. Jeg prøvde å finne ut om hun hadde sovna ved å snu halvveis på hodet og rope på henne, og som oftest pleier hun da å svare med "vakken!" (våken) Nå gav hun meg the silent treatment, jeg kunne nesten kjenne det fornærma blikket i nakken. Jajajaja jeg regner med at det blir hevn i god tid før seks i morgen tidlig. Superstoresøster Lykke fikk henne derimot i tale, og når hun hvinende observerte en haug med sauer på veien så ble humøret straks litt bedre.
Til alle de proffe syklistene vi møtte på veien:
Hah! Pyser! Jeg sykler med TO unger! En bonus var så absolutt at det for første gang ikke var en skam å gå opp Skjørestadbakken. Hvis (ok da, NÅR) jeg må jukse litt med å gå når jeg er aleine så håper jeg i grunnen at ingen ser meg (ikke mitt mest sporty øyeblikk). Men med vogn og sete og to unger så må det være lov.
Til de ansvarlige for sykkel- og gangstien: Det er nå fare for hjernerystelse, shaken baby-syndrom og diverse rumpeskader av de sinnsyke telehivskadene som kom i vinter. Pretty please, gjør noe med det! Vi ikke fullt så supertrente trebarnsmødre trenger all medfart vi kan få, og det er VELDIG demotiverende å da måtte stoppe på bunnen av den lengste bakken (rett før neste oppoverbakke) og GÅ over bobbanen alias sykkelstien for å unngå skader.
Dagens kjærlighetserklæring til barna mine: Når Lykke frøs på hendene på veien hjem (siden sykkelhanskene hennes hadde bada (helt av seg sjøl mamma!)) så foreslo jeg at hun stakk dem under jakka og opp på ryggen min. Og mannen klager på (skriker av) noen halvtemperete tær på kveldstid....pffff.
Dagens farge: Lilla. Som fjeset mitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar