Bussturen

Lenge siden...har ikke pc lenger, Doffen har dævva. Såeh enda mer ustabilt med disse blogginnleggene enn vanlig. MEN here it comes, og kaaaanskje ett i morgen og hvis jeg får det til.
*
Søndag. Vi har bare hatt to barn hele helga, og det har vært så rolig og harmonisk at jeg nesten ikke har noe å skrive om. Nesten ingen krangling (enten det ellerså har jeg dårlig hukommelse. Mulig), ingen alvorlige utageringer eller skader på interiør eller mennesker (ikke at vi er sååå ofte på legevakta. Jeg mener, de kan ikke personnummerne våre utenat jaffal. Men det går en god dose plaster på ei uke for å si det sånn), et desibel som hadde blitt utkonkurrert av selv det mest pysete jetfly (vanligvis hadde du ikke hørt et romskip ta av i huset vårt. Ikke tull engang).
Men eldstemann var på hyttetur uten resten av gjengen, og jentene tumlet nok litt rundt i et slags vakum av å mangle den ene pirayaen. FREDLIG!
Lørdag skulle vi gjøre noe spennende og skjeldent, noe som jentene gleda seg jublende til og fortalte alle de møtte: Vi skulle kjøre buss til Sandnes. Nå er ikke busstilbudet noe å belage seg på i utgangspunktet her i Pirayaland: Dagens eneste buss TIL Sandnes gikk, i følge rutetabellen i busskuret OG nettsiden deres, 10.36. Og dagens eneste kollektive returmulighet var 14.01. Mathea sluttet å sove på dagtid for litt siden, og normalt hadde jeg ikke tenkt noe mer på det. Men når vi er stuck uten returmulighet i nesten fire timer, så tenkte jeg at det var greit å ha med seg vogna. Den vogna gis nå vekk til førstemann som henter den (seriøst. Hvis noen vil ha ei grei trille så kom og hent den!!).

Vi gjorde oss klare, og Mathea var storfornøyd med å sitte i vogna, som ellers kun har vært brukt til å oppbevare klær på det siste halve året. Vi fikk lokalisert den og ryddet den også klatret minsta oppi og fortalte at hun skulle "SITTE VÅGGNA". 500 ganger. Etterfulgt av høylydte proterster når jeg ville ta på henne jakka. Klokka tikka, svarte altså, vi hadde jo så god tid. Jakka gikk på under tvang, truing og trygling (en mors alternative TTT) og litt tuting fra pirayaen. Siden jeg ikke fant min egen jakke så kjefta jeg på mannen for å lette på trykket når klokka gikk enda fortere og bussen nærmet seg. To minutter på halv stormet vi ut døra, etter at Lykke ikke hadde latt seg overtale til å gå å tisse (NEI MAMMA DET E TOMT FOR TISS!). Vi bor to hus unna busskuret, og når bussen ikke var i sikte så var det ikke lenger behov for å stresse. Vi stilte oss opp og speidet etter det grønne Kolumbuslynet.
10.30: "Kortid komme bussen mamma?" "Vi må vente litt vennen, an komme snart"
10.31: "Men mamma, korti komme an?" "Snart vennen. Se der e naboen, no kan vi vinke til an når han kjøre forbi"
10.32: "Mamma eg trur an har glømt oss" "Nei eg tror ikkje det, vi må bare vente litt til"

10.33: "Mammaaaaaaaa se eg kan balansere på kanten!" "Ja vennen min, du e flink. Nei Mathea du må sitte i vogna, no komme snart bussen.

10.34: "Mamma, eg serkje nåke buss!" "Ikkje eg heller"

10.35: "No skal snart bussen komme!" "Ja vennen, no komme an snart"

10.38: " Kor e bussen mamma?" "Eg veit ikkje vennen, an skulle vært her no"

10.45: Vi vinker igjen til naboen, som sikkert lurte på om bilene våre har blitt ødelagte.

10.50: "Mammaaaa? Eg må tisse".

Så vi skjønte hvorfor Kolumbus har lite kunder: Når de dropper den eneste ruta for dagen da kan de ikke forvente den største omsetningen heller. Hvis noen fra ledelsen i Kolumbus leser dette, så kan jeg leies inn for et passende honorar og gi dem noen tips. Stikkord: Bussene må GÅ. Sånn ca på TIDEN. Og til en PRIS det går an å leve med. Sistnevnte kommer jeg tilbake til. Forresten, et stikkord til: SKUFFA UNGER.

Vi tuslet opp igjen, tissa og fikk mannen til å kjøre oss til Sandnes. Mathea, som hadde sittet i ro i vogna i en halvtime nå, ble tilnærmet hysterisk når hun forsto at vi skulle kjøre bil i stedet. Sight.

Meeen vi kom oss frem, fikk sjåppa og spist

og drukket tre slurker kaffi ("eg må tissa mammaaaaaaaa!" Jammen mamma spurte deg jo om du måtte tisse rett før vi satt oss ned her! "Men eg måtte ikkje tissa dååååå!"

Vogna ble brukt til - å oppbevare varer. For stasen med å sitte i den var oppbrukt når vi kom frem. Der og da avgjorde jeg at vår tid med vogn i hus er over (for denne gang??). Alle pirayaene er veldig flinke til å gå, til og med minsta. Det har hun bevist med å gå fire-fem timer i dyreparken flere ganger i år allerede, i tillegg til turene våre rundtomkring.

Ting som vil bli lettere uten vogn:

1) Rulletrapper. Jeg er ganske motstander av unger i barnevogn i rulletrapp, så det har jeg aldri gjort. Og jeg hadde ikke tenkt å begynne nå. Så jeg tok rulletrappa opp og ned noen ganger for å få med meg alt. Se for deg litt vinking og diskrete motivasjonsablegøyer for å få dem på andre siden til å stå i ro lenge nok. Pjuh.

2) Kjøre buss. Det kommer jeg og tilbake til.

Vi fikk handla middag og neglelakk og dukkeklær og sko (men ikke svarte finsko i str 24, som vi absolutt skulle hatt til 17.mai. Er det bare meg som er så seint ute - i år igjen??? Hvis noen har finsko til jente i 24, svarte, så tar jeg gjerne i mot *blunker pent og desperat*), møtte noen blide gutter (nei mamma de va jo VOKSNE!) som delte ut dollypizza og dollyballonger (hvordan forklare barn at det er forskjell på å ikke ta i mot noe fra ukjente - vs - rådigge et reklamestunt som innebar mat OG ballonger?),

også tuslet vi oss mot bussen igjen. Denne gangen uten overbevisning om at den faktisk kom til å gå.

Men det gjorde den, om enn litt forsinket. Nå angret jeg på at jeg ikke hadde forlatt vogna et random sted, for det ER pes med vogn på buss: Springe til midten av bussen, springe opp trappene med en unge mens du pusjer den andre opp, springe ned igjen for å hente vogna og håper at bussen ikke kjører før alt er på og alle er på plass, jeg hadde betalt (HOLY MACARONY for noen SINNSYKE priser!!!!! Og hva er det tullet om at treåringer skal betale? Billigere å parkere i sentrum de timene faktisk!), springe tilbake med minsta på armen og finne en plass til alle (dvs bli enig om hvor vi skal sitte med de to andre som hadde sterke meninger), og viktigst av alt: SETTE oss, før bussen begynte å kjøre. Jeg er lite rutinert på både busskjøring og bruk av vogn, for i første kraftige sving oppdaget jeg at det hadde vært lurt å sette på bremsa. Snart hjemme.

Ei hånd på vogna, en unge på fanget og ei i armkroken. Jeg skulle hatt på pulsklokka. Men vi satt jaffal på en buss. Og jentenes drøm for dagen var oppfylt (springled with pizza, ballonger, neglelakk og dukkeklær. Snakker meg om drømmedag!)

Vi hadde en super dag (og godkjent treningsøkt). Med en buss for lite og en vogn for mye.

Men duådu så mye lettere det er med en tur i skogen, eller på fjellet, eller på lekeplassen. Tusle stille og rolig avgårde når vi er klare, springe rundt og kose oss, leke, spise, søle uten at det gjør noe, ta tissepauser fra spisinga uten at måltidet må avsluttes, skravle med naboene eller turkompisene, tusle hjem igjen når alle er trøtte og (mis)fornøyde. 

Dere - jeg trives veldig som bygdefrue og friluftsmamma med bil jeg :)