Hvordan vi fremstår for andre

Fasade er noe jeg har tenkt mye på. Ordet er litt negativt ladet for meg kjenner jeg, når jeg irriterer meg over hvilke fasader enkelte prøver å sette opp. Når alt liksom skal være så inderlig perfekt, med den perfekte familien med de perfekte klærne og det perfekte hjemmet og de perfekte aktivitetene og de perfekte køppkæiksa (som forresten nå skal være makroner i stedet har jeg lest), samtidig som du vet at det er en familie eller en person i dyp krise. Hvor gode kan de fantastiske køppkæiksa egentlig være når de rosabloggende bakerne er like slanke og uten kakedeigrester eller smuler på haka eller buksa selv om de tydeligvis baker hver dag? Jeg bare spør.

Det er mange som velger å melde seg ut av facebook og andre sosiale medier i perioder fordi de blir litt deppa av alle de suuuuperperfektenergisklykkelige overskuddsstatusoppdateringene og bildene fra den ene aktiviteten mer spennende/koselig/idyllisk/fantastisk enn den andre. Jeg synes det så absolutt er sunt å skjerme seg av og til, samtidig som jeg som oftest ikke lar meg affisere av det, for jeg liker å bli fora med positive innspill. Jeg liker å se bilder av fjorten forskjellige bålturer rundt om i landet hver søndag, jeg liker å lese hvor herlig livet er hjerte hjerte smilefjes, og jeg liker å se bilder av hver eneste unge som har bursdag. Laik laik laik. Jeg har faktisk sletta noen fordi de var så negative. Ikke så empatisk gjort, men nødvendig. Og godt.
I sosiale medier handler det jo virkelig ikke om hvordan livet i sin helhet er, men om det lille stikkordet fra livene våre vi vil dele med andre. Og de færreste har bare sine aller nærmeste som "venner". Selv har jeg fått beskjed fra en frekk kollega om at jeg er "ukritisk" til hvem jeg adder, men det er ikke sant. De fleste har jeg jo møtt til og med før jeg adder dem.

Men jaffal. Det som irriterer meg er altså ikke at mange greier å se noe positivt eller koselig eller fint uansett hvordan dagen ellers er, men de som bevisst går inn for å virke bedre enn de er. Det er veldig irriterende.

Når man har en real-live-relasjon med noen så er det jo ikke bare stikkord en deler, men historier.
Så kom sjokket for meg. Jeg oppdaget at noen trodde jeg hadde en sånn en blank glitrende fasade. At jeg var sånn som fikk alt til. Først trodde jeg at det var bare tull, for det er mennesker som ikke bare leser stikkordene mine, men og hører på historiene. Så var det noen andre som bekreftet det, og derfor måtte jeg tenke litt. 

Altså - la meg slå fast: Jeg liker å være positiv. Jeg liker å ha fokus på det positive. Det betyr IKKE at jeg prøver å snekre sammen noen perfekt fasade. Jeg har ingen intensjoner om å fremstå som perfekt, og egentlig så tenker jeg at jeg snubler rundt VEL så klønete som alle andre. For meg er det helt ubegripelig at ikke alle ser det. Men for å tydeliggjøre.

Jeg skrivet ikke på facebook at mannen er en dust og ungene har hylt siden de kom hjem fra barnehagen, så det blør i øra og koker i blodet. Da har jeg i stedet nedtelling til leggetid, også går jeg tur med ei veninne og får frest fra meg og luftet den dårlige samvittigheten for at jeg ikke greide å beholde tålmodigheten, også er det så mye bedre. Noen ganger er det til og med jeg som var dust, men det forteller jeg ikke så mange. I morgen er en ny dag.
Jeg skriver heller ikke på face at jeg har en møkkadag. Jeg har heldigvis ikke mange dårlige dager i løpet av et år, men alle har dem. Klart det. Ingen trenger å se bilder av et utgrått mascaraunderøyavaskebjørnfjes med så hovne øyner at det er så vidt en kan skimte noen mørke pupiller inni der. Men ei god veninnne med vin og ører kan plastre mange sår. Eller en mann med blomster og en klem. Eller en unge som er glad i deg uansett og kommer på å oppføre seg akkurat når du trengte det mest.
Alle vet at huset vårt er kaotisk og svært lite up to date, men heller preget av at alle fem har diverse prosjekter på gang. Selv har jeg stablet strikkepinner og nøster og filt og ull og filtnål og heklepinner og syltetøyglass i den ene enden av sofaen. Minn meg på å gjemme filtnålene før ungene står opp i morgen. De er tross alt sylskarpe og med mothaker. Det er ikke fordi jeg skjemmes av huset at jeg ikke legger ut bilder. Men det er jo gøyere å legge ut av den halvskakke ugletelysstrømpa jeg har laga, etter å ha lært meg å hekle på jutjub, enn av stabelen av rot i sofaen. Og det er kjekkere å legge ut bilde av en kjempestolt unge på tur enn av en hylskrikende sinnalama som ikke vil ha middag og ikke vil legge seg og ikke vil bade og du er dum mamma.

Jeg luka sist i bedet i sommer en gang, og det vokser der enda. Hvilke typer planter som lever der nå er høyst usikkert, men det er ikke noe som er kjøpt på hagesenter jaffal.
Jeg er så trøtt av og til at jeg kjøper meg smertefulle løsninger, som å la jentene mine være frisør (til nå har jeg ikke vært hårsår. Men de er HARDHENDTE!),

eller jeg lar alle tre bade mens jeg gjør noe annet. Sist hadde de fått tak i hostesaft og ei bleie. De var dermed marinerte i både hostesaft og den geleguffa som er inni gjennomvåte bleia. Hurra. Skjønner godt de som tisser på seg for å holde varmen. Jeg kommer i barnehagen og får hadetkos og lukter at vi glemte å pusse tenna denne morningen, jeg ser i speilet i bilen at jeg fremdeles har fjeset fullt av kviser (skulle ikke det forsvinne når vi endelig hadde overlevde tenårene forresten???), jeg har Ikeaposer under øynene og unger som har en fantastisk evne til å gå i bro når jeg skal ta beltet på dem i bilen i barnehagen, jeg har brukt opp lønna mi fire dager etter den kom og jeg har alltid tusen baller i lufta. Selvfølgelig hender det at noen av dem detter og slår meg hardt i hodet.
Og ja, jeg har mange hemmeligheter. Noen vil jeg ha helt aleine, noen vil jeg dele med mannen min, noen med barna mine, noen med brødrene mine eller pappa, noen med mine beste venner, Jeg vil ikke fortelle alt til alle. Det betyr ikke at jeg er falsk, eller at jeg vil fremstå som noen jeg her ikke er. Det betyr at jeg vil ha noen ting for meg selv, og at jeg vil dele noe med andre. Alle strever av og til. Ingen har det lett alltid. Alle gjør vi noe vi ikke er så stolte av. Jeg vet det, jeg kan si det, men jeg gidder ikke å dvele ved det.

Såeh - i kveld gir jeg blanke i rot og oppvask og smuler på gulvet, jeg overser de artiklene jeg burde ha lest og skyver badevekta lenger under vasken på badet. Nå er det strikketøy, sofa, Masterchef og noe knask. Ingenting er strøkent, ingenting er perfekt. Men i grunnen så har jeg det veldig godt. Og det er jeg glad for å kunne dele med de som bryr seg.

Ha en fin kveld, uansett hvordan dagen har vært eller hva facebook sier :)