Ikke alt går etter planen...

Det er klart at ikke alt kan gå etter planen, eller sånn som jeg vil det. Men jeg hadde satt pris på at alle kunne gjøre som jeg ville (litt oftere jaffal). Her kommer en minidokumentar om daglige utfordringer.

*

1. Jeg får mye skryt for at ungene er så fotogene, at alle ser frem og smiler på likt. Tro meg, det ligger mange tusen forsøk bak hver blink. Hilsen meg som nettopp har kjøpt 15 gb ekstra på iCloud.

Vi begynner å øve til julekortbildet allerede i februar. Godt at vi enda har ni måneder på oss.

2. Jeg fatter og begriper ikke hvordan noen greier seg med bare ett eller to sett uteklær. Her går det JAFFAL to sett til dagen. Du vet at du er husmor når du ønsker deg en sånn en institusjons-vaskemaskin. (Går det an å vaske unger i den og?)

3. Det er om å være fleksible når det gjelder aktiviteter.
Planen var: Landhockey. I praksis ble det: Vannhockey. O vestland vestland.

4. Planen var: At Mathea skal lære seg å smøre på brødskiva si selv. I praksis ble det: Brødskive med smør, prim, syltetøy, ost, skinke, egg, kaviar og majones. Nam nam. (Etter at alt var kommet på brødskiva ble det sleika av igjen, og når måltidet var avsluttet lå det ei blaut skive med masse påleggsrester igjen på tallerkenen)

 5. Planen var: At ungene skulle legge seg. Og jeg hadde hatt nedtelling en stund, for volum og surhetsgrad hadde vært lite motiverende i noen timer. Meeen når timen var slagen og jeg tenkte at jeg hadde vunnet (altså overlevd til sengetid) så var alle smørblide og helt enige om å bygge hytte i stua.

 6. Planen var: Stikke en kjapp tur innom XXL og kjøpe ny jakke til Kasper, siden glidelåsen røk på den forrige og de ikke hadde flere igjen. I praksis var vi faretruende nærme sengetid. For de som trodde at flyalarmen gikk på Forus i går: Det var bare vi som var ute og handlet.

 7. Planen var: At størstepirayaen skulle sykle selv. I praksis var vi igjen for nærme sengetid, så han havna i sykkelvogna med minsta, mens mamma og pappa bytta på å frakte sykkelen hjem. Det er ganske tungt å sykle med en til to unger bakpå og en liten sykkel som må holdes rett ut.

Såh. Ikke alt går etter planen. Og noen ting ser jeg jo komme, etter fire og et halvt års erfaring. Det er nesten så jeg blir overrasket når noe går etter planen. Ikke at det trenger å være en dårlig ting. Mathea var absolutt ikke planlagt, men verdens beste overraskelse.

Jeg antar at mye går mer smooth desto eldre ungene blir (eller kanskje det bare er jeg som lærer meg å tilpasse forventningene?)

Uansett. Vi får fortsette å øve til julekortet.