Teflonhjerne

Som småbarnsforeldre er det absurde mengder ting som må huskes.
Hver gang vi skal ut på noe, og har pakket bleier og drikkeflasker og våtservietter og telefoner og lommebøker og kosekluter og tutter og riktig caps og skrifteklær og vogna og og og i bilen, så pleier jeg å dumpe ned på passasjersetet og spørre mannen: Har vi husket alt? Hvorpå mannen svarer: Tre unger i baksetet, det er det viktigste.
Og han har jo rett. De er aller viktigst. Og vanskelig å glemme forsåvidt, med tanke på hvor mye hver enkelt gjør utav seg.
Men det er så mye annet som er ganske (VELDIG) greit å huske på, hver eneste dag. La meg nå se hva jeg husker når jeg sitter i ro og mak og kan gjennomgå de såkalte mamma-jobber-dagvakt-og-alle-skal-ut-av-huset-seinest-ti-over-sju-rutinene være:

Vi glemmer ikke å stå opp. I huset vårt er det faktisk ikke mulig å forsove seg. Men det hender at jeg glemmer telefonen på soverommet, for du kan være sikker på at den dagen jeg ikke har satt på alarm, daaa hadde de bestemt seg for å sove. Jeg lurer noen ganger på om det faktisk hadde vært verdt det. Ohh zzzove!

Vi glemmer heller ikke å fore pirayaene: Minsta er så rutinert at hvis jeg prøver å endre noe i handlingskjeden hennes på morningen så sier hun fra. La meg omformulere det: Hun hyler fra. Hun skal sitte på kjøkkenbenken mens jeg lager grøt til henne, hun kan maks tålerere at søskene får en yoghurt, for det haster veldig med frokost. Så må vi gå i sofaen og kose (hun får grøt på flaske). Det er kvalitetstid. Og selv om jeg vet at jeg må finne klut til den tidligere nevnte yoghurten rett etterpå, så vet jeg at jeg ikke kommer noe sted før minsta har spist opp - så det nytes. Da kan jeg prate litt med de eldste, eller være litt mindre supermamma og sjekke face. Eller multitaske og kombinere begge deler, selv om det ofte innebærer at jeg ikke husker hva jeg leste på face og svarte litt i hytt og pine til ungene. Småbarnsmødre er racere på å multitaske, noen bedre enn andre.

Så kommer alt som skal huskes.
Alle skal ha nye klær, fra innerst til ytterst. Ikke alle treåringer bryr seg om at det er yoghurt på T-skjorta, så det er om å gjøre å følge med at ikke genseren går oppå en skitten T-skjorte. Nei Kasper, ta av, den er skitten, du må ta på ny. Mamma har funnet til deg. Jo Lykke, du må ha bukse på, du kan ikke bare ha genser og truse. Ja det er en fin truse. Ja det er prinsesse på. Ja du og er fin. Ja du er mamma sin prinsesse. Mathea kan du sitte i ro sånn at mamma får fast knappene? Kasper har du fått på deg genseren? Fint, så flink du er, ja du er superhelten min. Ja Lykke det er du og. Når vi så kommer til barnehagen så oppdager jeg at T-skjorta med yoghurtflekker allikevel var under, og jeg lurer på hvor jeg finner den nye jeg hadde lagt frem når vi kommer hjem igjen i ettermiddag. Treåringen nekter å ta på seg buksa, og jeg sjekker størrelsen. Det demrer noe om at det låg ei bukse oppi som var for liten. 98 ja. Passer til søstra. Oops. Skulle vært gjennom kommoden hans snart igjen. Til helga kanskje =P

Oppi dette hender det at jeg får servert en deilig kopp kaffi. Jeg elsker kaffi. Sterk sterk kaffi. Den er jo så varm og ungene er så tett oppi meg at jeg setter den opp på hylla så ingen skal få noe på seg. Bare vente til den blir litt kaldere, også skal jeg bare-bare først.

Jeg husker at det er turdag, og smører matpakke til Kasper. Jeg smører samtidig matpakke til megselv, og ber mannen pent om å fordele kaffien på to termoser sånn at jeg og kan få litt, for kaffien på hylla har blitt kald. Minn meg på at jeg setter koppen i oppvaskemaskina når jeg kommer hjem. Jammen Lykke, du har ikke sekk med deg på tur enda! Det skal du ha til høsten, når du begynner på stor avdeling. Jajajaja du kan ha resten av brødskiva di i kittymatboksen din. Men hvor er tursekken til Kasper da? Ikke på kroken der den skal være jaffal. Og ikke på rommet hans. Mannen mener å ha sett den på vaskerommet, men nei. I min søken ser jeg at dressene henger i gangen, altså må vi huske dem. Treåringen er storfornøyd, for han får bruker monstersekken som absolutt ikke er egronomisk korrekt men veldig gøy. Også må han få med seg en kulijuice, for sekken er for liten for drikkeflaska. Uffda...Sukkerreflekterte barnehage, tilgi meg! Den rosa kittymatboksen har ikke lenger brødskive i seg, men koseklut og tutt. Jeg tar en raid bortom stua for å plukke opp skorper.

Jeg finner frem veska mi, og håper at lommeboka ligger i bilen. Hiver oppi termos og matboks og vannflaske og telefon og paracet mot den møkkatannpinen. Ber mannen ta minsta med seg ned i gangen, mens jeg holder toåringen i hånda. Nei vi kan ikke ha sandaler på i dag. Nei det kan vi ikke. Fordi det regner ute! Da blir alle tærne dine våte! Ja jeg vet at de blir våte når du bader og, men det er IKKE det samme. Du har jo sånne kule blinkesko? Jo de er kule. Jo det er de. JO DET ER DE TA DE PÅ DEG! Jammen du greier jo å ta på deg skoa selv! Du er jo snart fire år vennen min. Mamma må ta på sine egne. Prøv da jaffal. Hvis du begynner å ta dem på, så kan mamma hjelpe med resten. Se det ja, det er ikke så lett når de bretter seg ned bak. Sånn, nå er de på. Kan du finne jakke nå, så skal mamma ta på Lykke sko?

Mannen bærer minsta ut i bilen, hun har tutten i munnen. Så setter han toåringen inn, hun har fremdeles tutt og koseklut i kittymatboksen, og jeg gir minsta kosekluten. Så må jeg tilbake for å hente dressene, lukker døra, låser, låser opp igjen og slukker lyset, setter treåringen med en absolutt ikke rein jakke inn i bilen min (må huske å vaske den i ettermiddag), ser at mannen har sovevogna til minsta i bilen sin, det var godt, da var den og husket.
Vi kjører bort til barnehagen, mannen leverer jentene og vogn og tutter og kosekluter og dresser nede, jeg leverer treåringen oppe og finner tursekken som tydeligvis har hengt der siden forrige mandag. Snakker meg om at dagene flyr jah. Åpner den litt bekymret og ser at termosflaska med en uke gammel romtemperert juice jaffal ikke er grønnsvart, men tenker at jeg må huske å kjøpe ny allikevel. Juiiiice mamma! Kan eg få litt? Nei vennen min, tror ikke den er så god lenger. Tar sekken litt flau med meg igjen og håper at ingen kommenterer noe (har du glemt å henge den fra deg du daaaa?).
Det minner meg om - er det nok skiftetøy i boksen hans? Og er det rett størrelse? Snakker meg om at det er troll i skapet mitt som syr inn MITT tøy, tror samme trolltype bor i barnehageskapene. Jeg klemmer gullgutten, mamma er glad i deg og stolt av deg, jo nå må mamma gå, kan du gå å vinke i vinduet? Jo mamma må gå. Mamma skal gå på jobben vettu! Ja mamma og pappa kommer og henter dere alle sammen etter jobben. Da skal vi lage middag sammen. Jo jeg må gå. Spring og vink da! Førstemann!
Jeg husker å vinke når jeg kommer på nedsiden av bygget, selv om jeg prater med alle jeg møter på veien sånn i forbifarten. Vinker utav vinduet mens jeg kjører ut av parkeringsplassen.

Vel ute på veien setter jeg på musikk, åpner matboks, heller meg kaffi, og nyyyyter røsjet til jobb.
Jeg håper at mannen huska å skru av kaffitrakteren.