torsdag 14. juni 2012

Hålle hånnaaaa

Vi er kjempeheldige og bor rett på siden av barnehagen.
Dette gjør at vi ofte kan spasere eller sykle til og fra. Når jeg går aleine eller med vogn så bruker jeg syv minutter, seks hvis jeg sniker meg gjennom skolegården. Når jeg går med ungene er det ikke uvanlig å bruke tre kvarter. Rekorden er fra den morningen vi forlot huset ti over syv, for å rekke frokosten klokka åtte. Ti på halv ni sto jeg på kjøkkenet i barnehagen og forklarte at jeg hadde feilberegna tiden, værsåsnillkadefålittmatselvomvierforsein, jegvetomatvimåværeherførkvartoverogdetvarvirkeligikkemeningenåværesåseine! Vi møtte heldigvis stor forståelse og noen fnis. Det mest fantastiske med den utrooooliiiiigeeeegååååsaaaaakteeeeeeeaksjooooneeeen den morningen er at det ikke var noe ligge-på-bakken-trassing ute og gikk, heller ikke behov for motivasjon til å komme oss til barnehagen (selv om begge deler hender). Det handler ikke om at de ikke er flinke til å gå, for det er de virkelig!

Det er bare det at veien til og fra barnehagen er så utrolig spennende. Både det kjente og ukjente. Vi må innom det samme hver gang: Hvis vi går langs hovedveien på morningen så er det:
* Om å gjøre å finne det største gjørmehullet rett utenfor døra, for så å komme inn i gangen og lure på hvor mamma er. Takk søtnos, mamma kommer, skal bare vaske gulvet først.
Eller springe som bare pokker motsatt vei når jeg ber dem komme. Dette fører rett som det er til dagens tredje skift (hvis pysj er inkludert), dagens andre vask av unge, og dagens første vask av sko. Fortvilte utrop fra mammaer og pappaer som NEINEINEI har tydeligvis en annen betydning i pirayaverdenen, for det fungerer som "få se hvor fort du greier å springe!".

* Sånn under både påkledning og helt frem til vi har forlatt eiendommen pågår diskusjonen om hvorvidt det er lekedag (som er tirsdag), og eventuelt motvillig legge fra seg det de måtte ha funnet av leker. Nei betyr fremdeles ikke nei, det betyr "jo mammaaaaaa! Eg vil at det ska vere leikedaaaaaaag". Lille skatt, hvis mamma hadde kunnet trylle dager så hadde det definitivt ikke vært tirsdag hver dag.

* Videre må vi diskutere om vi skal gå eller sykle, og sparkesyklene får være med, om traktor og trehjulssykkel får være med. Nei vi kan ikke ha med både traktoren til Kasper som skal dras, OG trehjulssykkelen til Lykke som skal dyttes. Mamma har bare to hender, og Mathea har førstepri på transport siden hun ikke kan gå. Ja det er kjempedumt. Jaaa veldig urettferdig. Men du er stor gutt/jente og kan gå eller trø sjøl. Nei jeg kan ikke dra deg Kasper uten at Lykke får med seg sykkelen. Nei Lykke jeg sa ikke at du fikk ta med deg sykkelen. Jada, selvfølgelig har mamma tenner som jeg kan holde fast tauet med sånn som han sterke mannen på tv. Jajaja. Mamma kan alt. Mer enn en gang har jeg dradd to store pirayaer og dytta vogna med magen. Eller holdt de to største i hånda og dytta vogna med magen. Der det er vilje er det vei har jeg hørt rykter om. Og det gjelder vel både for store og små ;)
De to første svangerskapene var jeg veldig utålmodig og ville ha babyene ut - nå siste svangerskap var jeg realistisk nok til å innse at det var veldig praktisk at hun var inni magen - da hadde jeg nok hender til unger.

* Når transportmåte er avgjort må vi gå forbi den store traktoren, "pappa sin". Den kommenteres og beundres like entusiastisk hver dag, og alle under tre år vil gjerne fortelle om sine turer med pappa og traktoren. Så er det videre til neste punkt på lista, bilen. Familiens biler må ramses opp, mamma sin svarte bil, pappa sin gråe bil, jobbebilen som er sporløst borte. Kanskje den er på jobben. Innimellom blir det store triste øyne når de kommer på at pappa hadde en motorsykkel før, som ble solgt til tross for deres iherdige protester.
Når alt dette er overstått har det som oftest gått ca tjue minutter, og vi har gått femten meter.

Ned bakken og bort på fortauet pleier det å gå ganske greit, husk å se etter biler!
Så kommer neste sett med utfordringer: Klatre opp på muren, balansere på kanten, nei isse du hålla meg mamma! i det ene øyeblikket og Hålle hånnaaaaa! i det andre øyeblikket. I hele vinter ble båten i gården til ene naboen kommentert, siden april har de lurt på hvor den har blitt av. Så er det mer beundring av traktorer, iherdig vinking til de som kjører forbi (gjør et barn lykkelig: Tut og vink når du kjører forbi).

Vær snill å hold fartsgrensa da. PRØV ihvert fall. Det er dessverre mange sjåfører som suser gjennom Sviland i åtti i stedet for førti, selv om de ser at jeg går der med tre små barn. SÅ dårlig tid nekter jeg å tro at de har. I så fall kan de ta kontakt med undertegnede for tips om hvordan effektivisere tiden sin ;) Og selv om vi går så sakte av og til at vi nesten går bakover, så ta mitt ord for det: Pirayaer springer fort når de vil.

Når vi nærmer oss barnehagen er det nye forhandlinger, for ungene vil aller helst til gapahuken.
----
Veien hjem går ofte om skolegården. Vi er da først innom ballbingen (kan vi spele fotball mamma? kan vi kan vi kan vi kan vi kan vi mammaaaa? mammaaaaaa? mammaaaaa? mammaaaaaa? Kan vi spele fotball? Mammaaaa? Mamma!) Min lille sønn har enda ikke forstått at fotball er et lagspill da, eller en konkurranse for den saks skyld, for hans ide av fotball er at han skal spille mens jeg og jentene skal se på. (NÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆI LYKKE TOK BALLEN MAMMAAAAAAAA!!!!!!! UÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ. NEI MAMMA DU FÅSJE VER MEEEEE, EG SPELE NÅÅÅ!)

Så må vi kikke på den lille bekken som renner ned i ei rist. Lenge. Så må vi prøve alle lekeapparatene i skolegården. Det er faktisk så viktig, at når Lykke var lam i vinter og bare var stabla opp i vogna så var det en av de få tingene som fikk frem et stort smil: At Kasper satt på den ene enden på vippedissa og jeg satt henne I vogna oppå den andre delen - og vippa.

Når vi endelig er gjennom skolegården så må vi kikke på sauene som går øverst i byggefeltet, før vi begynner på bakken ned til huset. Nei de er ikke farlige. Ja de er naboen sine. Ja de er fine. Ja det er en babybæ. De heter lam. Ja de leker, akkurat sånn som dere i barnehagen. Men de krangler litt mindre, ser dere det? Også er det ingen som griner. Nei det var ikke grining, det var bæ-ing. Se! Mammabæ-en fikk kos av babybæ-en! Kan mamma og få kos? Mamma vil ha kooos! Sukk. Neivel.

Det er lite en kan gjøre for å påskynde disse hellige ritualene, så det er bare å ta livet med ro og nyte disse turene. Tross alt er det begrensa hvor mye det går an å multitaske når vi går sånn: Jeg får ikke vaska tøy eller laga mat eller kikka på nettet eller rydda eller prøvd å lure meg til å sitte i tre sekunder eller noe som helst på veien, det handler bare om å tilbringe tid med ungene. Og egentlig så er det noe av det beste jeg vet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar