Bollesøndag

Selv om ungene blir oppdratt i EN familie og vi tenker at vi gjør mye likt, så er det ikke tvil om at det og er store forskjeller.
Dette tenkte jeg en del på når minsta bikka 2 år og 8 måneder for litt siden. Når eldstepirayaen var 2 år og 8 måneder så hadde han to små søstre. Han måtte kle på seg selv, vente på tur til de to andre (som hadde mindre ordforråd og mindre tålmodighet) hadde fått sitt, han måtte gå selv uansett hvor vi skulle siden søskenvogna var opptatt, og han ble bedt om å hjelpe til.
Minsta derimot....på samme alder stikker hun av og gjemmer klærne sine når jeg ber henne kle på seg, hun skjønner absolutt ikke konseptet med å vente på tur siden hele verden bør danse etter hennes pipe for  unngå en avskrekkende sirene, hun sitter i bæremeisen og kommanderer rundt en pesende mamma som er glad for at hun ikke har 15 kilo ekstra å dra på til vanlig, og hun er aller mest hjelpsom når det kommer til interiørdekorasjon.
(Lykke var forresten fornøyd med den kunsten, for hun ropte henrykt: "Men det gjørkje någe mamma, det e jo bokstaven min ser du jo!")


Jeg minner meg selv på at vi har GITT eldstemann to søstre, ikke tatt fra han noe med å få så tette barn. Og sender en stille takk for at han er en så tålmodig omsorgsfull gutt.










Etter overnevnte oppsummering solgte jeg bæremeisen. Både fordi det begynner å bli gaaaanske tungt å bære på minsta, men og fordi hun kan gå selv. Det er jo bare å tilpasse tempoet. Og skyve vekk bildene/minnene av en unge som ligger på bakken og vræler og hamrer fordi hun ikke gidder mer. Neida, optimisme og selektiv hukommelse er tingen for småbarnsforeldre. Og løfter om belønninger når vi kommer frem. Det funker fremdeles på meg og, og jeg er 33.

Såh. Etter en særdeles vindfull vinter med stor fare for veltende trær og flygende trampoliner var det endelig meldt fint vær en søndag. Jippijippijaja. Riktignok endret værmeldingen seg litt når det nærmet seg, den gule flekken på yr (hva er nå det forresten?) ble vekke og vindstyrken økte, men pyttsann. Det var bollesøndag og turdag. Boller og sjokkis og vann og kaffi og og alt det vanlige ble pakket i en sprekkferdig sekk (jeg ønsker meg VELDIG en STOR sekk! Med plass til niste og bestikkelser og sitteunderlag til hele familien!). Den nyinnkjøpte sprayboksen med krem var ikke lenger i kjøleskapet, så enten finner vi den blant skattene til Mathea om litt, ellers ligger den igjen i butikken. Hvis det er Mathea som er synderen så håper jeg inderlig at hun ikke skjønner hvordan den brukes.
Men du vett - med kremfløte fra Shell Select og litt Tupperware går det finfint å piske krem på toppen av Dalsnuten og.

Så vi labba avgårde."Eg e så sliten" sier størstepirayaen, mens han klatrer over en kampestein i stedet for å bare gå rett frem på stien. "Eg og" sier midterstepirayaen, før hun prøver å spurte forbi storebroren. "Eg og e liten" sier minsta, mens hun frydefullt hopper i den mest gjørmete dammen hun finner. Når vi nærmer oss toppen blir hun bært litt, og jeg lurer på om jeg angrer på at bæremeisen har fått ny eier eller om jeg skal se positivt på den ekstra treninga. Jeg bestemmer meg for det siste siden det påstås at vi har godt av mosjon, pluss at det er bollesøndag. De bollene er nærmest vekke allerede før jeg har spist dem. HAH! Up Yours dumme kalorier.

På toppen blåser det godt, og minsta hyyyler: "Det blåse vekk meg! Det blåse vekk meg!" Hun blir forsikret om at hun ikke blåser vekk, og vi finner oss en koselig plass i litt mer le. Ikke mer enn at melisen blåser overalt og de som satt oppforbi oss lurte på om det snødde, men pyttsann.
Når vi får brekt syltetøyflaska utav hendene til minsta (hun prøvde å bruke den som tutteflaske og suge i seg syltetøy bart) så får vi rigga til de beste fastelavensbollene og har en riktig feststund.
I 5 1/2 minutt før førstemann er mett og andremann mener at storebroren tar mest sjokolade og tredjemann kommer på at hun fryser så vi pakker sammen igjen.

Jeg er ikke helt sikker på om vi har en felles forståelse for hva målene med disse turene er. Men når vi etterpå sitter i sofaen, med ull og tepper, røde i kjakene og nye minner i hode og hjerte, mens vi ser ut på regnet vi akkurat unnslapp - da er vi enige om at det var kjekt. Og minsta gikk hele veien selv.

Tre ganger hurra

Når vår eldste skulle begynne i barnehagen var vi så forberedt som vi kunne bli, selv om det ikke føltes sånn da. Vi hadde lest tester på beste dress, beste regntøy, vi forsikret oss om at han hadde alt han trengte i hylla si, vi tok det hjem og vasket det når det kom flekker, vi var forberedt på værskifte, det var ganske på stell.
Det har gått litt nedover siden da.

I forrige uke var det et par kalde dager. Da oppdaget vi at minsta ikke har vinterdress, siden hun har hoppet i størrelse og nå matcher storesøss. Så fant vi ut at alle tre hadde for små cherroxer, og to av dem hadde for små og/eller utslitte vintersko. Tidligere har jeg gjort tabben og tatt med meg alle tre ut for å handle inn sånt etter barnehagetid. T-A-B-B-E. Tre trøtte unger på butikken, av med sko, på med sko, prøv en ny sko, passer den? Ja den var fin, men passer den? Mamma tror at den er litt liten. Ja den var veldig fin men den må passe og. Nei når tærne støter fremmi så er den for liten. Jammen vi kan finne en annen fin. Se på denne, kan du prøve den? Nei de hadde ikke større i den andre typen. Jo prøv denne. Jo vær så snill. Jo vær så snill. PRØV! Jo den var fin de og. JO!
Så denne gangen tegnet jeg omrisset av føttene deres, klippet ut, og suste på butikken. Ut med sålene, legge utklippene på, jaaa sånn cirka det ja.

Denne uka satte regntiden inn. Vestlandsmonsunen. Selv om den lå etter skjema, lå jeg enda lenger etter. For selvfølgelig oppdaget jeg når jeg hentet i barnehagen den hittil våteste dagen i år at regndressen til minsta var for liten. Pudding som jeg er synes jeg at det er vemodig, for hun er veldig søt i den dressen. Etter sengetid kjørte jeg mot sentrum for å skaffe nytt, og de tidligere listene av hvordan regntøy kom ut i test er nå erstattet med: Var vi fornøyd med det hun hadde? Ja. Er det lett å få parkering der det selges? Ja. Er det tidkrevende å komme dit? Hmm nei men tre minutter lenger enn alternativ 2. Lett match. Jeg stormet inn på butikken og synes det var som å vinne i lotto når de både hadde rett størrelse OG det var på tilbud. Ikke på tilbud uka etter at jeg hadde handla slik det pleier å være, men når jeg faktisk trengte det. Lurer på om Murphy hadde sovna et øyeblikk der.
Morningen etter var det ei strålende blid frøken som fikk de nye klærne sine, og to andre som synes det var veldig urettferdig at ikke de og fikk. Jammen kjære deg, du har jo klær som passer! Joda. JO det har du. Bare se! Oi.....for lite det og ja. Blæh. Klaske panne. Ja du skal få du og. Mamma skal fikse. Nei vi må vente til i ettermiddag, for mamma må på jobb. Ja mamma er faktisk litt dum nå.  Men du min kjære gutt: Du har TO sett med regntøy, og BEGGE passer. Mamma har sjekka.

Torsdag: Innom butikken igjen, og de hadde FREMDELES rett størrelse OG salg. Murphy hva er det du styrer med da? Enda en velkledd frøken i barnehagen.

Fredag: Alle klærne hjem fra barnehagen. Jeg er tilhenger av å hoppe i dammer. Jeg er foreløpig flinkere enn ungene mine til å lage gigasplæsj, og er veldig fornøyd med det. Ungene mine er ganske stolt av meg og, og det skal jeg jammen nyte, spesielt med tanke på at jeg får tre tenåringer på likt. Regner med at den stoltheten da er rimelig fraværende i noen år.  Jeg synes det er kjekt når de har kommet hjem med sand i bleia, for da må det ha vært en rimelig god dag i sandkassa.
Men de gruser meg når det gjelder gjørmebading. Det er helt facinerende så mye gjørme de greier å feste til seg selv og klærne sine. Det er liksom ikke sånn som det var når vi hadde en liten pjokk som satt i sandkassa: Skylle utsiden av klærne og henge dem opp til tørk til dagen etterpå. Nei, nå er det full vask hver eneste dag, henge dem opp på bad og i kjellerstua, varmekabler på fullt og sprengfyring for å få det tørt til neste dags gjørmebad, tørkepapir i cherroxer og støvler for ekstra effekt. Den følelsen når du skal springe ut døra om morningen, og oppdager at alt ligger i en våt haug på gulvet enda...? Den er på lik linje som når du kommer på jobb og skal ta veska og gå inn, og oppdager at cherroxene fremdeles ligger i passasjersetet. Argh.

Neste uke har jeg som mål å huske: Regntøy, dress, støver og cherroxer hver dag når vi skal i barnehagen. Skylle OG henge opp klærne hver ettermiddag, så jeg slepper å rive av meg håret annenhver morning.

I morgen har jeg som mål å - kjøpe nytt regntøy til eldstepiraya. Når jeg skulle ta bilde av gjørmehaugen i ettermiddag såg jeg nemlig at han hadde spjæra hull på regnbuksa. Kvantumsrabatt anyone?

Når logikk ikke lenger holder

En gang i tiden hadde jeg en viss logisk sans. Nå er det mange år siden, og to ting har skjedd:
1) Tre svangerskap, tre barselsperioder og etter hvert livet som fulltidsjobbende overengasjert kan-ikke-si-nei-til-tenk-om-jeg-går-glipp-av-noe har nok i beste fall lamma brorparten av hjerneceller. I verste fall er de gone forever. RIP.
2) Når vi er mange kokker blir det mye...rot. Og andre sin logikk er ikke alltid like lett å få øye på. Jaffal ikke når vi er fem personer med like kreative (eller lettvinte) løsninger.

Jeg har fem klokker, men finner bare en. Og den er tom for batteri. Resten har sporløst forsvunnet etter at pirayaene fant ut hvor de lå. Klokker er nemlig skikkelig yay, rydding er helt nay (noe har de altså forstått). På min jakt etter ei fungerende klokke fant jeg i dag:

Vatn i toalettveska. Takk Mathea. I tilfelle vi skulle til Gili Trawangan igjen liksom. Men joda, det er jo lovende at minsta ikke tar vann som en selvfølge. Det er viktig  ta vare på ressursene våre. Om enn ikke i toalettveska.

 

En "ferdig perlet" dinosaur. Veldig vakker. Nei mamma kan ikke stryke den, da må alle stå på rett plass først. Jaa så fint at du er fornøyd og synes at alle er på sin plass, men mamma kan ikke stryke dem. Jaa stå på krava og hold på din kunstneriske frihet og integritet du vennen. Ja bare ønsk deg strykejern til jul. Mamma tenkte på discokule, men strykejern er jo og kult. 

Hagesaks oppå regningene på kjøkkenet. Håper jeg kan skylde på mannen. Men tviler.

 

Ei dykkermaske i oppvaskekummen sammen med glass og bestikk. Jeg spurte ikke engang. Mannen rister kanskje like oppgitt på hodet når han tar den utav oppvaskemaskina seinere.  

Men ingen klokke. Noen som har forslag til steder jeg kan leite?

Hvordan vi fremstår for andre

Fasade er noe jeg har tenkt mye på. Ordet er litt negativt ladet for meg kjenner jeg, når jeg irriterer meg over hvilke fasader enkelte prøver å sette opp. Når alt liksom skal være så inderlig perfekt, med den perfekte familien med de perfekte klærne og det perfekte hjemmet og de perfekte aktivitetene og de perfekte køppkæiksa (som forresten nå skal være makroner i stedet har jeg lest), samtidig som du vet at det er en familie eller en person i dyp krise. Hvor gode kan de fantastiske køppkæiksa egentlig være når de rosabloggende bakerne er like slanke og uten kakedeigrester eller smuler på haka eller buksa selv om de tydeligvis baker hver dag? Jeg bare spør.

Det er mange som velger å melde seg ut av facebook og andre sosiale medier i perioder fordi de blir litt deppa av alle de suuuuperperfektenergisklykkelige overskuddsstatusoppdateringene og bildene fra den ene aktiviteten mer spennende/koselig/idyllisk/fantastisk enn den andre. Jeg synes det så absolutt er sunt å skjerme seg av og til, samtidig som jeg som oftest ikke lar meg affisere av det, for jeg liker å bli fora med positive innspill. Jeg liker å se bilder av fjorten forskjellige bålturer rundt om i landet hver søndag, jeg liker å lese hvor herlig livet er hjerte hjerte smilefjes, og jeg liker å se bilder av hver eneste unge som har bursdag. Laik laik laik. Jeg har faktisk sletta noen fordi de var så negative. Ikke så empatisk gjort, men nødvendig. Og godt.
I sosiale medier handler det jo virkelig ikke om hvordan livet i sin helhet er, men om det lille stikkordet fra livene våre vi vil dele med andre. Og de færreste har bare sine aller nærmeste som "venner". Selv har jeg fått beskjed fra en frekk kollega om at jeg er "ukritisk" til hvem jeg adder, men det er ikke sant. De fleste har jeg jo møtt til og med før jeg adder dem.

Men jaffal. Det som irriterer meg er altså ikke at mange greier å se noe positivt eller koselig eller fint uansett hvordan dagen ellers er, men de som bevisst går inn for å virke bedre enn de er. Det er veldig irriterende.

Når man har en real-live-relasjon med noen så er det jo ikke bare stikkord en deler, men historier.
Så kom sjokket for meg. Jeg oppdaget at noen trodde jeg hadde en sånn en blank glitrende fasade. At jeg var sånn som fikk alt til. Først trodde jeg at det var bare tull, for det er mennesker som ikke bare leser stikkordene mine, men og hører på historiene. Så var det noen andre som bekreftet det, og derfor måtte jeg tenke litt. 

Altså - la meg slå fast: Jeg liker å være positiv. Jeg liker å ha fokus på det positive. Det betyr IKKE at jeg prøver å snekre sammen noen perfekt fasade. Jeg har ingen intensjoner om å fremstå som perfekt, og egentlig så tenker jeg at jeg snubler rundt VEL så klønete som alle andre. For meg er det helt ubegripelig at ikke alle ser det. Men for å tydeliggjøre.

Jeg skrivet ikke på facebook at mannen er en dust og ungene har hylt siden de kom hjem fra barnehagen, så det blør i øra og koker i blodet. Da har jeg i stedet nedtelling til leggetid, også går jeg tur med ei veninne og får frest fra meg og luftet den dårlige samvittigheten for at jeg ikke greide å beholde tålmodigheten, også er det så mye bedre. Noen ganger er det til og med jeg som var dust, men det forteller jeg ikke så mange. I morgen er en ny dag.
Jeg skriver heller ikke på face at jeg har en møkkadag. Jeg har heldigvis ikke mange dårlige dager i løpet av et år, men alle har dem. Klart det. Ingen trenger å se bilder av et utgrått mascaraunderøyavaskebjørnfjes med så hovne øyner at det er så vidt en kan skimte noen mørke pupiller inni der. Men ei god veninnne med vin og ører kan plastre mange sår. Eller en mann med blomster og en klem. Eller en unge som er glad i deg uansett og kommer på å oppføre seg akkurat når du trengte det mest.
Alle vet at huset vårt er kaotisk og svært lite up to date, men heller preget av at alle fem har diverse prosjekter på gang. Selv har jeg stablet strikkepinner og nøster og filt og ull og filtnål og heklepinner og syltetøyglass i den ene enden av sofaen. Minn meg på å gjemme filtnålene før ungene står opp i morgen. De er tross alt sylskarpe og med mothaker. Det er ikke fordi jeg skjemmes av huset at jeg ikke legger ut bilder. Men det er jo gøyere å legge ut av den halvskakke ugletelysstrømpa jeg har laga, etter å ha lært meg å hekle på jutjub, enn av stabelen av rot i sofaen. Og det er kjekkere å legge ut bilde av en kjempestolt unge på tur enn av en hylskrikende sinnalama som ikke vil ha middag og ikke vil legge seg og ikke vil bade og du er dum mamma.

Jeg luka sist i bedet i sommer en gang, og det vokser der enda. Hvilke typer planter som lever der nå er høyst usikkert, men det er ikke noe som er kjøpt på hagesenter jaffal.
Jeg er så trøtt av og til at jeg kjøper meg smertefulle løsninger, som å la jentene mine være frisør (til nå har jeg ikke vært hårsår. Men de er HARDHENDTE!),

eller jeg lar alle tre bade mens jeg gjør noe annet. Sist hadde de fått tak i hostesaft og ei bleie. De var dermed marinerte i både hostesaft og den geleguffa som er inni gjennomvåte bleia. Hurra. Skjønner godt de som tisser på seg for å holde varmen. Jeg kommer i barnehagen og får hadetkos og lukter at vi glemte å pusse tenna denne morningen, jeg ser i speilet i bilen at jeg fremdeles har fjeset fullt av kviser (skulle ikke det forsvinne når vi endelig hadde overlevde tenårene forresten???), jeg har Ikeaposer under øynene og unger som har en fantastisk evne til å gå i bro når jeg skal ta beltet på dem i bilen i barnehagen, jeg har brukt opp lønna mi fire dager etter den kom og jeg har alltid tusen baller i lufta. Selvfølgelig hender det at noen av dem detter og slår meg hardt i hodet.
Og ja, jeg har mange hemmeligheter. Noen vil jeg ha helt aleine, noen vil jeg dele med mannen min, noen med barna mine, noen med brødrene mine eller pappa, noen med mine beste venner, Jeg vil ikke fortelle alt til alle. Det betyr ikke at jeg er falsk, eller at jeg vil fremstå som noen jeg her ikke er. Det betyr at jeg vil ha noen ting for meg selv, og at jeg vil dele noe med andre. Alle strever av og til. Ingen har det lett alltid. Alle gjør vi noe vi ikke er så stolte av. Jeg vet det, jeg kan si det, men jeg gidder ikke å dvele ved det.

Såeh - i kveld gir jeg blanke i rot og oppvask og smuler på gulvet, jeg overser de artiklene jeg burde ha lest og skyver badevekta lenger under vasken på badet. Nå er det strikketøy, sofa, Masterchef og noe knask. Ingenting er strøkent, ingenting er perfekt. Men i grunnen så har jeg det veldig godt. Og det er jeg glad for å kunne dele med de som bryr seg.

Ha en fin kveld, uansett hvordan dagen har vært eller hva facebook sier :)

Hipp hipp hurraaaa! =D

Jeg liiiiker 17.mai. Det kommer litt brått på hvert år, det gjør jo alle sånne festdager.
Men jeg liker greia med å kle seg litt opp (og spekteret varierer jo fra dongeri til bunad, så no pressure), spise is (what is there not to like med å kunne spise så mye is du vil denne dagen? For det er ingen som har sagt at det er noen aldersgrense på den regelen, eller? I så fall, ikke fortell meg det. Jeg er lykkelig uvitende), gå i tog og synge de samme sangene som har blitt sunget alle år jeg har levd, og 150 år før det igjen (jeg har googla det), mingle med naboer og venner, blåse på flaggskader (nei ikke slå noen med flagget, det er ikke lov!) og hente glade og sukkerhøye unger ned igjen fra taklampa (de som har feiret en sånn dag med oss skjønner hvorfor vi ikke har lyskrone).

Alle i Sandnesområdet fikk i år en lærepenge i å ikke ta sorgene på forskudd. De våte og kalde værmeldingene forandret seg til 20 grader og stort sett opplett, så det ble ikke bruk for regnjakker, eller jakker i det hele tatt. LUKSUS!
Allerede kvelden før var hele nabolaget i en litt herlig sjokktilstand, terassedøra kunne stå på gløtt til vi la oss (rekordseint, klokka var nesten 11!! Åh sommeren gjør oss gale), og lukten av Strykelett blandet seg med luktene av alle få-hagene-17.maifine-i-siste-liten-hagesenterkjøp og luktene fra alle som forberedte koldtbordene til den store dagen (matlukt altså. Ikke lukten av kokkene). Mange blide naboer satt tydeligvis på terassene sine og drøste og lo, i det hele tatt en goood forsommerstemning. Vår hage er ikke helt representativ (i år heller). I år kan vi skylde på utbygginga, og at det som skulle vært grønt nå er oppgravd og erstattet av en gravemaskin. I fjor var unnskyldningen at vi skulle bygge ut. Året før var Mathea så pitteliten at det rakk vi ikke. Og årene før der igjen var jeg så gravid at jeg ikke rakk ned til bakken. Oh well. Neste år.

MEN vi lokaliserte både strykebrett og strykejern rimelig kjapt, utrolig nok. Føler meg skikkelig husmor når jeg vet hvor sånt er, ikke bare at jeg har det. Enda flere husmorpoeng når bunaden til Lykkis skulle legges ned. Sognebunad - FINESTE bunaden! Neste år SKAL/VIL jeg ha!
Jeg prøvde meg på å legge ut forkleet og, men fant ut at det ble aldeles feil....og måtte tråkle det sammen igjen. På morningen den 17. fant jeg ut at jeg hadde spretta opp feil ende. SUKK. Der røk de husmorpoengene. Største pirayaen var ganske facinert av strykeoppgava. "Mamma skal du varme klenå til Lykke?". Ja lille venn. Jeg skal varme klærne. Så blir de så fine atte.

Alt i alt var vi veldig flinke og hadde klær og sko til alle klare, uten behov for panikksjåpping av strømpebukser eller bodyer eller noe. Jeg hadde riktignok IKKE tenkt på at bunadssølvet burde vært pussa og at det er lurt å ha en ekstra strømpebukse i bakhånd når den ***** greia ryker før jeg hadde kommet meg fra soverommet og inn i stua. Jaja. Memo til meg selv til neste helg, når vi skal i dåp: Puss sølvtøy (eller overtal noen til å gjøre det. Anyone?). Kjøp ekstra strømpebukse (eller mal beina litt sånn at de ikke er gråhvite lenger).

Selve dagen går jo i en rasende fart. Den begynte med at vi ble vekket av telefonen rett før sju (iphone og ipad som ringer synkronisert...yay....). Mannen glimta på klokka med muldvarpøyne og såg et-eller-annet-58, og trodde den var 08.58 og at det var gjestene våre som ringte på. Så han sto nesten givakt på siden av senga og hadde glemt at vi ikke har ringerklokke engang (sånn er det nemlig å bo sammen med en elektriker).
Jeg sprang opp og tok av lyden(e). Stille. Er det håp om å få legge seg igjen? Før jeg hadde rukket og tatt første liste-steg tilbake mot soverommet hørte jeg en trøtt stemme: "Mammaaaaa?" Jeg rakk ikke engang å ymte frempå at vi kunne sove litt lenger, før han fortsatte: "Ska me få is nå mamma?". Hurraaaa for 17.mai ;)

Vi fikk på oss klærne, mannen teipet igjen de 17.mailekene som det var drops i ("Men mamma det va ikkje me vilje, dei bare føyk øve alt så då måtte me ryddespisa dei"), de lekene med lyd i som ble konfiskert kvelden før ble delt ut igjen, konfiskert igjen, så delt ut igjen, det var flaggforbud til klokka var kvart på ni for å redusere antallet tidligere nevnte flaggskader, og alle under fem år fikk spist frokost før første is. Jo sånn er det. Jo. Jo. Jo. Det er ikke lov å spise is før en har spist brød. Nei det er ikke lov. Fordi mamma bestemmer. Eller nei, fordi sånn er regelen. Ja sånn er regelen for mamma og. Dessverre.

Og vi kom oss ut døra nesten reine *løfter hånda for gimmi faiv*. Nei lille venn, vi skal ikke KJØRE tog, vi skal GÅ i tog. Det betyr at alle sammen går etterhverandre. Ja nesten som en lang kø. Nei vi skal ikke stå i kø, det blir kjekt. Jo det er veldig kjekt! Det er sånn gøy kø. Tog. Nei vi skal ikke kjøre tog. Vent å se vennen min.

Alle tre sprang opp gata, Kasper sprang tilbake for å hente dropshjulet sitt, mamma hold flagget mitt, mitt og mamma (jada for det er ikke nok å holde en hel barnehagefane og kamera og minsta i hånden, mamma har så mange armer atte, bare bring it on), kor e fløyta mi? Kom då mamma!

Masse kjente, ingen biler, la dem springe. Litt flaut når størstepirayaen, som er en liten alfahann med tvangstanke om å MÅTTE gå fremst, sprang i ledelse foran hovedfanen. Gagh. Må jobbe litt med den til neste år jah. Men en vellykka feiring på alle måter. Kjekt med svette, glade, slitne barn som bare springer innom for en matbit og en slurk drikke, før de springer videre. Kjekt med glade fjes og muntre stemmer. Kjekt med flagg, samma hva slags, som vaier i vinden for frihet og demokrati. Kjekt med godt selskap, leker og aktiviteter som er både nytt og gammelt, kjekt å få være sammen med så flotte mennesker.  

I dag er det 18.mai, og det er ei uke til neste gang finstasen skal i bruk. Vaskemaskina durer, renseriet rekker ikke å fikse klærne så en får prøve å ordne seg så godt en kan selv. Hvordan får en egentlig vekk ketchup fra bunadsskjorter? Og hvordan greier mine barn å slite penskoa sine så mye på en eneste dag at de nesten er engangssko?  

Ja vi elsker :)

Heia mamma!

Forrige ukes søndagstur var en sykkeltur med jentene.
Og siden de er to og tre år gamle og det var 6 km hver vei dit vi skulle så ble det mamma som syklet, med ei jente i setet på bagasjebrettet og ei i vogna.
Treåringen i setet var STORfornøyd. Hun elsker å sykle, jabba går i ett, i tillegg til at hun har en litt urovekkende tiltrekking til høy fart.
Toåringen - not so much. Når vi kom ut var vogna spent på sykkelen og setet på plass, treåringen synes det var dårlig gjort at hun ikke fikk sette seg oppi med EN gang (Men Lykke sykkelen kveltrer då! Men mamma eg viiiil! Eg har jo jemmlen (hjelmen) på meg så det går bra).
Motiveringsarbeidet med å få toåringen til å sette seg såpass avslappa at jeg fikk på selene var en treningsøkt i seg selv (det er ganske imponerende at toåringer kan gå i bro, jeg må si det. Det er sikkert tretti år siden jeg fikk det til). Hun synes at hennes "jemml" er veldig fin, men mest for å dra rundt på, ikke til å ha på hodet. Vi begynte med at nei tutti må være i lomma. Så gikk vi med på at ok, tutti kan være i munnen men da må du ikke skrike (når en skal feste selene må en ha ørene faretruende nærme stemmebåndene hennes). Så gikk vi med på at babyen (dukka) hennes kunne være med, og den måtte jo SELVFØLGELIG festes og. Men Mathea, kan du ikke bare holde på den? Jo det går så fint atte. Jooo prøv da! Jooo kom igjen. Neivel, jeg skal se hva jeg får til. Og tilslutt satt hun ganske høylydt og misfornøyd med tutt, koseklut (som ellers aldri skal utenfor senga) og dukka. Men festa forsvarlig og med hjelmen på hodet.

Vi bor i en bakke, og får dermed en kickstart de første tretti meterne. Størstefrøkna gjorde starten enda bedre med å synge: "Heia mamma, heia mamma", og jeg trødde avgårde. To minutter etter kommer vi til første seige bakke, og det gikk...seinere. Når den nærmet seg beseiret og jeg heseblesende med brennende knemuskler og lunger desperat tenkte toooo lyktestolper igjen til toppen! så kommer det kritisk fra min tidligere fan: "Mamma koffor sykle du så seint?" På utpustene prøver jeg å forklare at det går litt seint i oppoverbakker. "Koffor det mamma?" "Fordi *pust* det *pes* er *pust* tungt *pes* å *pust* sykle *pes* oppover *pust*". "Men du kan jo bare ta i litt mamma". Og noen betaler faktisk for personlige trenere. Plutselig aner jeg en fremtidig karriereretning for den knallharde pirayaen uten sympati for oppoverbakker.

Minsta forsto nok jaffal alvoret i denne ekstremsportøvelsen som dekket både makspuls og styrke, enten det ellers så resignerte hun. Stille ble det jaffal. Jeg prøvde å finne ut om hun hadde sovna ved å snu halvveis på hodet og rope på henne, og som oftest pleier hun da å svare med "vakken!" (våken) Nå gav hun meg the silent treatment, jeg kunne nesten kjenne det fornærma blikket i nakken. Jajajaja jeg regner med at det blir hevn i god tid før seks i morgen tidlig. Superstoresøster Lykke fikk henne derimot i tale, og når hun hvinende observerte en haug med sauer på veien så ble humøret straks litt bedre.

Til alle de proffe syklistene vi møtte på veien:
Hah! Pyser! Jeg sykler med TO unger! En bonus var så absolutt at det for første gang ikke var en skam å gå opp Skjørestadbakken. Hvis (ok da, NÅR) jeg må jukse litt med å gå når jeg er aleine så håper jeg i grunnen at ingen ser meg (ikke mitt mest sporty øyeblikk). Men med vogn og sete og to unger så må det være lov.

Til de ansvarlige for sykkel- og gangstien: Det er nå fare for hjernerystelse, shaken baby-syndrom og diverse rumpeskader av de sinnsyke telehivskadene som kom i vinter. Pretty please, gjør noe med det! Vi ikke fullt så supertrente trebarnsmødre trenger all medfart vi kan få, og det er VELDIG demotiverende å da måtte stoppe på bunnen av den lengste bakken (rett før neste oppoverbakke) og GÅ over bobbanen alias sykkelstien for å unngå skader.

Dagens kjærlighetserklæring til barna mine: Når Lykke frøs på hendene på veien hjem (siden sykkelhanskene hennes hadde bada (helt av seg sjøl mamma!)) så foreslo jeg at hun stakk dem under jakka og opp på ryggen min. Og mannen klager på (skriker av) noen halvtemperete tær på kveldstid....pffff.

Dagens farge: Lilla. Som fjeset mitt.

Bussturen

Lenge siden...har ikke pc lenger, Doffen har dævva. Såeh enda mer ustabilt med disse blogginnleggene enn vanlig. MEN here it comes, og kaaaanskje ett i morgen og hvis jeg får det til.
*
Søndag. Vi har bare hatt to barn hele helga, og det har vært så rolig og harmonisk at jeg nesten ikke har noe å skrive om. Nesten ingen krangling (enten det ellerså har jeg dårlig hukommelse. Mulig), ingen alvorlige utageringer eller skader på interiør eller mennesker (ikke at vi er sååå ofte på legevakta. Jeg mener, de kan ikke personnummerne våre utenat jaffal. Men det går en god dose plaster på ei uke for å si det sånn), et desibel som hadde blitt utkonkurrert av selv det mest pysete jetfly (vanligvis hadde du ikke hørt et romskip ta av i huset vårt. Ikke tull engang).
Men eldstemann var på hyttetur uten resten av gjengen, og jentene tumlet nok litt rundt i et slags vakum av å mangle den ene pirayaen. FREDLIG!
Lørdag skulle vi gjøre noe spennende og skjeldent, noe som jentene gleda seg jublende til og fortalte alle de møtte: Vi skulle kjøre buss til Sandnes. Nå er ikke busstilbudet noe å belage seg på i utgangspunktet her i Pirayaland: Dagens eneste buss TIL Sandnes gikk, i følge rutetabellen i busskuret OG nettsiden deres, 10.36. Og dagens eneste kollektive returmulighet var 14.01. Mathea sluttet å sove på dagtid for litt siden, og normalt hadde jeg ikke tenkt noe mer på det. Men når vi er stuck uten returmulighet i nesten fire timer, så tenkte jeg at det var greit å ha med seg vogna. Den vogna gis nå vekk til førstemann som henter den (seriøst. Hvis noen vil ha ei grei trille så kom og hent den!!).

Vi gjorde oss klare, og Mathea var storfornøyd med å sitte i vogna, som ellers kun har vært brukt til å oppbevare klær på det siste halve året. Vi fikk lokalisert den og ryddet den også klatret minsta oppi og fortalte at hun skulle "SITTE VÅGGNA". 500 ganger. Etterfulgt av høylydte proterster når jeg ville ta på henne jakka. Klokka tikka, svarte altså, vi hadde jo så god tid. Jakka gikk på under tvang, truing og trygling (en mors alternative TTT) og litt tuting fra pirayaen. Siden jeg ikke fant min egen jakke så kjefta jeg på mannen for å lette på trykket når klokka gikk enda fortere og bussen nærmet seg. To minutter på halv stormet vi ut døra, etter at Lykke ikke hadde latt seg overtale til å gå å tisse (NEI MAMMA DET E TOMT FOR TISS!). Vi bor to hus unna busskuret, og når bussen ikke var i sikte så var det ikke lenger behov for å stresse. Vi stilte oss opp og speidet etter det grønne Kolumbuslynet.
10.30: "Kortid komme bussen mamma?" "Vi må vente litt vennen, an komme snart"
10.31: "Men mamma, korti komme an?" "Snart vennen. Se der e naboen, no kan vi vinke til an når han kjøre forbi"
10.32: "Mamma eg trur an har glømt oss" "Nei eg tror ikkje det, vi må bare vente litt til"

10.33: "Mammaaaaaaaa se eg kan balansere på kanten!" "Ja vennen min, du e flink. Nei Mathea du må sitte i vogna, no komme snart bussen.

10.34: "Mamma, eg serkje nåke buss!" "Ikkje eg heller"

10.35: "No skal snart bussen komme!" "Ja vennen, no komme an snart"

10.38: " Kor e bussen mamma?" "Eg veit ikkje vennen, an skulle vært her no"

10.45: Vi vinker igjen til naboen, som sikkert lurte på om bilene våre har blitt ødelagte.

10.50: "Mammaaaa? Eg må tisse".

Så vi skjønte hvorfor Kolumbus har lite kunder: Når de dropper den eneste ruta for dagen da kan de ikke forvente den største omsetningen heller. Hvis noen fra ledelsen i Kolumbus leser dette, så kan jeg leies inn for et passende honorar og gi dem noen tips. Stikkord: Bussene må GÅ. Sånn ca på TIDEN. Og til en PRIS det går an å leve med. Sistnevnte kommer jeg tilbake til. Forresten, et stikkord til: SKUFFA UNGER.

Vi tuslet opp igjen, tissa og fikk mannen til å kjøre oss til Sandnes. Mathea, som hadde sittet i ro i vogna i en halvtime nå, ble tilnærmet hysterisk når hun forsto at vi skulle kjøre bil i stedet. Sight.

Meeen vi kom oss frem, fikk sjåppa og spist

og drukket tre slurker kaffi ("eg må tissa mammaaaaaaaa!" Jammen mamma spurte deg jo om du måtte tisse rett før vi satt oss ned her! "Men eg måtte ikkje tissa dååååå!"

Vogna ble brukt til - å oppbevare varer. For stasen med å sitte i den var oppbrukt når vi kom frem. Der og da avgjorde jeg at vår tid med vogn i hus er over (for denne gang??). Alle pirayaene er veldig flinke til å gå, til og med minsta. Det har hun bevist med å gå fire-fem timer i dyreparken flere ganger i år allerede, i tillegg til turene våre rundtomkring.

Ting som vil bli lettere uten vogn:

1) Rulletrapper. Jeg er ganske motstander av unger i barnevogn i rulletrapp, så det har jeg aldri gjort. Og jeg hadde ikke tenkt å begynne nå. Så jeg tok rulletrappa opp og ned noen ganger for å få med meg alt. Se for deg litt vinking og diskrete motivasjonsablegøyer for å få dem på andre siden til å stå i ro lenge nok. Pjuh.

2) Kjøre buss. Det kommer jeg og tilbake til.

Vi fikk handla middag og neglelakk og dukkeklær og sko (men ikke svarte finsko i str 24, som vi absolutt skulle hatt til 17.mai. Er det bare meg som er så seint ute - i år igjen??? Hvis noen har finsko til jente i 24, svarte, så tar jeg gjerne i mot *blunker pent og desperat*), møtte noen blide gutter (nei mamma de va jo VOKSNE!) som delte ut dollypizza og dollyballonger (hvordan forklare barn at det er forskjell på å ikke ta i mot noe fra ukjente - vs - rådigge et reklamestunt som innebar mat OG ballonger?),

også tuslet vi oss mot bussen igjen. Denne gangen uten overbevisning om at den faktisk kom til å gå.

Men det gjorde den, om enn litt forsinket. Nå angret jeg på at jeg ikke hadde forlatt vogna et random sted, for det ER pes med vogn på buss: Springe til midten av bussen, springe opp trappene med en unge mens du pusjer den andre opp, springe ned igjen for å hente vogna og håper at bussen ikke kjører før alt er på og alle er på plass, jeg hadde betalt (HOLY MACARONY for noen SINNSYKE priser!!!!! Og hva er det tullet om at treåringer skal betale? Billigere å parkere i sentrum de timene faktisk!), springe tilbake med minsta på armen og finne en plass til alle (dvs bli enig om hvor vi skal sitte med de to andre som hadde sterke meninger), og viktigst av alt: SETTE oss, før bussen begynte å kjøre. Jeg er lite rutinert på både busskjøring og bruk av vogn, for i første kraftige sving oppdaget jeg at det hadde vært lurt å sette på bremsa. Snart hjemme.

Ei hånd på vogna, en unge på fanget og ei i armkroken. Jeg skulle hatt på pulsklokka. Men vi satt jaffal på en buss. Og jentenes drøm for dagen var oppfylt (springled with pizza, ballonger, neglelakk og dukkeklær. Snakker meg om drømmedag!)

Vi hadde en super dag (og godkjent treningsøkt). Med en buss for lite og en vogn for mye.

Men duådu så mye lettere det er med en tur i skogen, eller på fjellet, eller på lekeplassen. Tusle stille og rolig avgårde når vi er klare, springe rundt og kose oss, leke, spise, søle uten at det gjør noe, ta tissepauser fra spisinga uten at måltidet må avsluttes, skravle med naboene eller turkompisene, tusle hjem igjen når alle er trøtte og (mis)fornøyde. 

Dere - jeg trives veldig som bygdefrue og friluftsmamma med bil jeg :)