fredag 7. mars 2014

Bollesøndag

Selv om ungene blir oppdratt i EN familie og vi tenker at vi gjør mye likt, så er det ikke tvil om at det og er store forskjeller.
Dette tenkte jeg en del på når minsta bikka 2 år og 8 måneder for litt siden. Når eldstepirayaen var 2 år og 8 måneder så hadde han to små søstre. Han måtte kle på seg selv, vente på tur til de to andre (som hadde mindre ordforråd og mindre tålmodighet) hadde fått sitt, han måtte gå selv uansett hvor vi skulle siden søskenvogna var opptatt, og han ble bedt om å hjelpe til.
Minsta derimot....på samme alder stikker hun av og gjemmer klærne sine når jeg ber henne kle på seg, hun skjønner absolutt ikke konseptet med å vente på tur siden hele verden bør danse etter hennes pipe for  unngå en avskrekkende sirene, hun sitter i bæremeisen og kommanderer rundt en pesende mamma som er glad for at hun ikke har 15 kilo ekstra å dra på til vanlig, og hun er aller mest hjelpsom når det kommer til interiørdekorasjon.
(Lykke var forresten fornøyd med den kunsten, for hun ropte henrykt: "Men det gjørkje någe mamma, det e jo bokstaven min ser du jo!")


Jeg minner meg selv på at vi har GITT eldstemann to søstre, ikke tatt fra han noe med å få så tette barn. Og sender en stille takk for at han er en så tålmodig omsorgsfull gutt.










Etter overnevnte oppsummering solgte jeg bæremeisen. Både fordi det begynner å bli gaaaanske tungt å bære på minsta, men og fordi hun kan gå selv. Det er jo bare å tilpasse tempoet. Og skyve vekk bildene/minnene av en unge som ligger på bakken og vræler og hamrer fordi hun ikke gidder mer. Neida, optimisme og selektiv hukommelse er tingen for småbarnsforeldre. Og løfter om belønninger når vi kommer frem. Det funker fremdeles på meg og, og jeg er 33.

Såh. Etter en særdeles vindfull vinter med stor fare for veltende trær og flygende trampoliner var det endelig meldt fint vær en søndag. Jippijippijaja. Riktignok endret værmeldingen seg litt når det nærmet seg, den gule flekken på yr (hva er nå det forresten?) ble vekke og vindstyrken økte, men pyttsann. Det var bollesøndag og turdag. Boller og sjokkis og vann og kaffi og og alt det vanlige ble pakket i en sprekkferdig sekk (jeg ønsker meg VELDIG en STOR sekk! Med plass til niste og bestikkelser og sitteunderlag til hele familien!). Den nyinnkjøpte sprayboksen med krem var ikke lenger i kjøleskapet, så enten finner vi den blant skattene til Mathea om litt, ellers ligger den igjen i butikken. Hvis det er Mathea som er synderen så håper jeg inderlig at hun ikke skjønner hvordan den brukes.
Men du vett - med kremfløte fra Shell Select og litt Tupperware går det finfint å piske krem på toppen av Dalsnuten og.

Så vi labba avgårde."Eg e så sliten" sier størstepirayaen, mens han klatrer over en kampestein i stedet for å bare gå rett frem på stien. "Eg og" sier midterstepirayaen, før hun prøver å spurte forbi storebroren. "Eg og e liten" sier minsta, mens hun frydefullt hopper i den mest gjørmete dammen hun finner. Når vi nærmer oss toppen blir hun bært litt, og jeg lurer på om jeg angrer på at bæremeisen har fått ny eier eller om jeg skal se positivt på den ekstra treninga. Jeg bestemmer meg for det siste siden det påstås at vi har godt av mosjon, pluss at det er bollesøndag. De bollene er nærmest vekke allerede før jeg har spist dem. HAH! Up Yours dumme kalorier.

På toppen blåser det godt, og minsta hyyyler: "Det blåse vekk meg! Det blåse vekk meg!" Hun blir forsikret om at hun ikke blåser vekk, og vi finner oss en koselig plass i litt mer le. Ikke mer enn at melisen blåser overalt og de som satt oppforbi oss lurte på om det snødde, men pyttsann.
Når vi får brekt syltetøyflaska utav hendene til minsta (hun prøvde å bruke den som tutteflaske og suge i seg syltetøy bart) så får vi rigga til de beste fastelavensbollene og har en riktig feststund.
I 5 1/2 minutt før førstemann er mett og andremann mener at storebroren tar mest sjokolade og tredjemann kommer på at hun fryser så vi pakker sammen igjen.

Jeg er ikke helt sikker på om vi har en felles forståelse for hva målene med disse turene er. Men når vi etterpå sitter i sofaen, med ull og tepper, røde i kjakene og nye minner i hode og hjerte, mens vi ser ut på regnet vi akkurat unnslapp - da er vi enige om at det var kjekt. Og minsta gikk hele veien selv.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar