Innedag du liksom

Dagen i dag startet veldig regntung. Så regntung at når jeg hadde gått tur med sovefrøkna en time så var jeg våt til skinnet og måtte bytte absolutt alt av tøy.
Så vi tenkte at vi kunne ha en innedag. Det startet bra, med at jeg fikk sove "lenge" (definisjon på lenge er til over sju). Da kom det to blide frøkner opp i senga mi (eller det var faktisk prinsessesenga til Lykke, der jeg hadde lagt meg på et ukjent tidspunkt i natt når jeg hadde vært og gitt Mathea tutten, og senga var full av mann og to andre unger som kan gjøre utrolig mye utav seg!! når jeg kom tilbake).
Etter litt kos og megling og et forsøk på å få ligge litt lenger ved å lese om Hiawata som skulle på fisketur (jaaa se han får fisk! nei nei nei Mathea ikke bla om enda! Nei vi var ikke ferdige! Ja vi kan se litt mer på fisken, vent litt så skal jeg finne den siden igjen. Neineinei mamma skal holde boka! Nei slepp Mathea. Du og Lykke! GREIT MAMMA SKAL STÅ OPP!) så sto vi opp. Jeg prøvde å kjøpe meg ett minutt ekstra under dyna (spring å si til pappa at mamma står opp nå! Ja spring! Tar tiden på dere!), men det funka dårlig og gav meg bare de åtte sekundende det tok for dem å tenke over det og refusere forslaget.

Innedag...inneaktiviteter....tre unger. Det er ikke ofte vi prøver det, faktisk har vi vel ikke gjort det siden Lykke var lam i vinter. Og tiden leger alle sår, også på sjela, så da var det nok det og døde hukommelseshjerneceller som var grunnen til at vi tenkte å prøve igjen.

Vi starta med å sette ungene på kjøkkenbenken, nei det er ikke plass til alle tre rundt kjøkkenmaskina, nei du mathea må sitte på siden av lykke, kasper ikke kom borti kaffitrakteren for den er varm. IKKE TA OPPI BOLLEN! IKKE SPIS SUKKERET! Kan dere bare sitte fint nå? Hvem vil hjelpe mamma å kakke egget i glasset? Ok, Kasper, da gjør du det også hjelper Lykke å hive det oppi bollen. Oi sjitt, der datt det et egg på gulvet. Ja det var mamma som gjorde det. Nei det var ikke med vilje. Nei jeg trenger ikke å be om unnskyldning når det ikke var med vilje og jeg tørker opp selv. Nei for det var ikke med vilje. IKKE HIV POSENE MED GJÆR I HODET PÅ MAMMA NÅR JEG TØRKER OPP! Pass på Mathea så skal mamma bare skylle opp kluten. LYKKE SPYTTA DU I DEIGEN!??? Gå på rommet ditt, fyyy, du VET jo at det ikke er lov! Nei Kasper det holder at mamma kjefter, du trenger ikke å gjøre det. Nei det er ikke lov å spytte i deigen. Ja det er kjempeæsj, nå må vi helle ut alt og lage det på nytt. Nei mamma skal prøve å ikke knuse flere egg på gulvet.

Når deigen er satt og alle har blitt venner igjen så rekker jeg ikke å vaske kjøkkenbenk og sukkergulv en gang før pirayaene er klare for neste aktivitet. Egenlek hos oss har en tendens til å utvikle seg til noe voldelig med høyt volum, det er bare ei uke siden Lykke dro til Kasper (riktignok med en crocs) så neseblodet spruta. Så det er bare å henge med i svingene! Og før tegnesakene er lagt på plass igjen så er puslespillene fremme. Det ender som det må, mammaen sitter igjen etter at de andre har gått for å pusle alle spillene sammen før de legges vekk igjen. Egentlig er det en gullfin jobb, for hver gang noen nærmer seg eller begynner å krangle så er det bare å spørre hvem som skal hjelpe til å rydde, da blir det tyst.

Noen aktiviteter seinere er Mathea (og mammaen sine ører) klare for en hvil. Mathea har nemlig oppdaget volumet på stemmen sin, og spesielt stolt er hun av de høye C-ene sine. Så hun gliser og hyyyyyler til mammaen trygler om nåde. Og da rister hun kjempeblidt på hodet og fortsetter.

Jadda...etter lønsj har vi innsett at ungene har mer energi enn oss (i dag og), at vi er best venner når vi går ut av huset littegranne, at frisk luft er digg og at det er bare å komme seg ut. Så vi pakker på oss regntøy og støvler og kooooser oss i arboretet. Jammen er det sol innimellom bygene. Ungene var storfornøyde med å spise blåbær tredd på strå, mammaen var storfornøyd med å ha fornøyde unger og et volum det går an å leve med, og jammen ble hele ettermiddagen et spennende eventyr når vi fant digre padder og masse sopp, lekte gjemmelek bak ei diger gran og "skremte" pappa når vi hoppet frem og skrek BØØ (oioioi iik er det der dere er....) oppdaget snegler inne ved stammen og måtte springe fortfortfortfortneeeeeei ikke kjør på meg med vognaaaaa Matheaaaaa! til bilen når himmelen åpnet seg igjen.

All ære til de som greier å være inne en hel dag, og fremdeles være venner etterpå.

Jeg elsker hjemmet mitt, det er min borg, mitt hjem, mitt paradis. Men sommerminner, DET skaper vi utendørs!

Ernæring på ferie

Sist vi var i Spania med barn var jeg høygravid og Lykkegull var en liten frøken på fjorten måneder. Hun var kresen og vi hadde en forferdelig kelner på all inclusive-restauranten som var kjempesinna hver gang det datt noe på gulvet. Og det detter mye på gulvet når vi skal spise. Til og med da, når vi bare hadde to unger ved bordet. Det er faktisk ikke til å unngå. Som høygravid var det liksom en diger mage i veien når jeg skulle bøye meg og, så det var ikke like greit å skulle fiske opp igjen hver eneste spaghettitråd heller, det hadde vært praktisk å kunne samle det opp til slutt. Men neida, dustemannen kom bort og sparka på gulvet og kjefta på oss på spansk. Han gjorde seg VELDIG tydelig selv uten google translate. Ahh kundeservice! Alle gode ting er tre, så for å gjøre det hele komplett fikk Lykkis trøske og. Bare sånn for å være sikker på at hun ikke skulle få i seg noe.

Derfor var jeg litt spent på hvordan matsituasjonen denne gangen ville utarte seg. Det trengte jeg ikke å være bekymret for. Alle tre (fem) har vært vel ernærte, om enn slightly feilernærte. Pannekaker til frokost (hva vil dere ha til frokost da? VALAFFEEEEEEEL! Det heter pannekake, sant? Nei mamma det heter VALAFFEL!), dynka i sukker. Vi fikk ganske kjapt en rutine på at vi gikk inn i spisesalen, satte ungene på plass, en stormet avgårde og fant pannekaker/valafler med de to eldste på slep, tilbake til bordet, en åpnet sukkerpakker og rullet sammen og delte opp mens den andre fant drikke, så fant den første kaffi mens den andre for avgårde for å finne seg mat. Når denne kom tilbake med sin mat så for den til nå kaffidrikkende avgårde for å finne seg mat, som IKKE ble spist i fred for nå var ungene ferdige med sin frokost. Etterhvert ble de så trygge at vi kunne aktivisere dem i et halvt minutt ekstra med å be dem springe å finne kjeks. Når ungene var ferdige steg volumet og aktivitetsnivået, og vi foreldre sluttet å tygge maten og bare svelgte det vi rakk mens vi pakka minsta i vogna, skadebegrensa gulvet og bordet, tørka det verste av unger og klær og stoler, bånnskia kaffien og forlot åstedet gjennom en knasende sukkersti til stor lettelse for alle andre gjester (hvordan får alle andre sine unger til å sitte så stille og være så eksemplariske??). Never look back - jeg har en mistanke om at servitørene gråt når de såg bordet etter oss. Håper de har mye bleikemiddel på lager til de en gang hvite dukene.... Men vi knuste bare ei flaske og et glass på hele turen da!
*
                                                    Mathea spiser spaghetti:

Etter noen dager forsto Kasper hvor all inclusive-isen var. Og siste uka var han trygg nok til å springe å finne seg selv. Ofte. Det var reine 17.mai-tilstander der de siste to dagene.

I tillegg fant han ut at hvis han klaget på vondt i magen når vi kjørte bil, så ble mamma usikker på om han hadde vondt i magen eller var kvalm, og dermed kunne han trygle gjennom en brus.

Sugar-rehab anyone?

Vi pakker til ferie

Jeg og mannen har aldri vært av dem som planlegger og pakker så veldig i forkant av reiser. Det er ikke latskap ellers sløvhet eller manglende planlegging, mer at vi reiser mye og dermed så er vi ganske rutinerte. De viktigste tingene (tutter, kosekluter, bleier) pakker vi jo flere ganger i uka, bare vi skal på lekeplassen eller en liten utflukt. Og forstå meg rett, men de mindre viktige tingene (som klær og tannkoster og sånn) er lett å huske, men og lett å erstatte dersom vi skulle ha glemt noe. Og ungene har ikke søvnløse netter fordi om vi har glemt tannkosten. Det har forsåvidt heller ikke Karius og Baktus, men det er alltid en butikk å oppdrive.

Allikevel er det mer forberedelse nå enn i gamle dager. I gamle dager måtte vi huske å bestille legetime for å få malariatabletter, og det var det.

Nå må vi:
* Innom apoteket og kjøpe noen småting, ooops det ble visst mer enn noen småting. Xylocain (eller hvordan det nå staves), påfyll av dentinox, paracet, nesespray, plaster, solkrem, aftersun, hostesaft, pyrisept, små mesoftkompresser, u name it.
* Innom Rema å kjøpe bleier og våtservietter, som er hinsidiges all fornuft dyrt i mange utland, sånn som det store sydenlandet. Det er utopi å tro at du har nok våtservietter med, for det går vanvittig mange med til å tørke is av fjes, av vogna, av klærne, av foreldrene, middagsrester av restaurantgulvene, the list goes on. Men positiv innstilling er viktig ;)
* Innom Nille å kjøpe aktivitetsbøker og fargeblyanter, litt godis (jaaa sukker er så lurt for krakilske unger på fly nemlig), ikke sjokolade nei for det setter så veldig synlige merker, noen små leker som forhåpentligvis er kjekke i mer enn tre sekunder og annet småplukk. De cars-viftene anbefales. Minsta synes at den var kjekk i et kvarter, og det var et av de mest kritiske kvarterene etter leggetid før innflyging.
* Innom HM og kjøpe badetruser til minsta, badedrakt til midterste (som hun nekta å ha på seg når søskene bare bada i truse), og badebukser til største (som han nekta å ha på seg fordi han ikke ville bade i truse fordi pappa bada i shorts)

Vi er og rutinerte nok til å sprengvaske tøy uka før. Selv om ingen helt aner hvordan gulvet på vaskerommet ser ut, så får vi gjort dype innhogg så vi har klær både til reise og hjemkomst.
Jeg regner ikke med at vi er aleine om det, men klesskapene våre er tilpasset det vestlandske klimaet. Det vil si at ullet fremdeles ligger på sin plass, men at skuffa med sommerkjoler - ikke eksisterer. Kjolene er stort sett med for eller i ull eller fleece. Dette er å anse som en god grunn til å sjåppe når en kommer frem til varmen, noe som er veldig kjekt og dessuten praktisk å gjøre i utlandet, for da telles jo ikke penger uansett.

Jeg sier til ungene at de må finne frem det de vil ha med av tepper og bamser. Nei ikke legg det oppi kofferten, legg det på siden så pakker pappa det etterpå.
Så legger jeg mitt eget oppi kofferten mens mannen tar det utav igjen og spør om jeg kan legge det på siden så han kan pakke alt sammen etterpå.

Når roen senker seg i huset på kvelden står det en krokodillekoffert, en prinsessekoffert, en dykkebag og en lilla trillekoffert klar. Gjett hvilke koffert som tilhører hvem ;)

Barneselskap

I forrige uke var jeg i to barneselskap med pirayaene.
Det første kjørte vi til og det andre kunne vi gå til, men ellers var det mye det samme:

Vi kommer hjem på ettermiddagen og de får spist noe, og spør førti ganger: Kortid ska vi i selskap? Korti ska vi gå mamma? Korti ska vi gå? Kan vi gå nå mamma? KAGA MAMMA! KAGA! Etterfulgt av litt hiksting og sutring og etterhver høylydt vræling fordi vi ALDRI går. Selv om jeg vet at dette er en kombinasjon av glede seg, trøtthet etter barnehagen og utålmodighet så gir det IKKE motivasjon til å ta med seg tre stk ut midt i sengetiden.
Allikevel, bursdager må feires, og jeg vet jo at det blir kjekt når vi kommer oss ut. Jeg lirker og lurer og får av dem barnehageklærne, det er en større utfordring å få på dem nytt reint og litt fint tøy. Nei Kasper det er prim på buksa, du kan jo ikke gå i bursdag med det! Jo Lykke, se den fine kjolen! Jo den er fin. Jo det er den. Ikke skrik Lykke. Mamma har ikke lyst til å gå i selskap med skrikejenter. Nei det er ikke lov å skrike i selskap. Nei det er det ikke. Nei det er det ikke. Nei det er det ikke. Hvem vil gå i selskaaaap? Jaaaa! Men da må vi ta på tøy først! Jo! Jo! JO! Vent litt, vi må ta igjen glidelåsen og! Nei ikke sandaler i dag, nei ikke støvler heller! Se de fine skoa her!

Så får jeg most alle inn i bilen, satt på seler, springer inn igjen etter gave og kort, setter meg inn i bilen og fester selen, løsner den igjen og springer inn igjen for å hente veska mi med førerkort og bleier og reserveklær og tutter og kosekluter som jeg VET at jeg trenger på veien hjem. Alle er gira og vi er superklare for bursdag, helt frem til to minutter før vi er fremme. Da sover jentene. Jeg løfter Kasper utav bilen og gir han gave og kort, henger veska på skuldra og løfter første jente utav. Hun begynner å gråte og trenger litt trøst, og jeg må overtale henne til å stå selv mens jeg løfter utav søsteren som ikke kan stå selv.
"Morsomme" kommentarere om at "du må jo bare få de til å sove litt lenger på morningen" avtar etter morderiske blikk som ikke trenger følges opp av ord. Noen ting spøker man ikke med. Og den humoristiske sansen til en mamma som sover mellom tre og fem timer i døgnet bør ikke utfordres.

Etter litt hvisking om pølser og kake kvikner den største frøkna til, og går med på å holde hånda når vi går inn. Strategien min blir dessverre delvis avslørt ganske fort, når det første ungene mine sier når de ser andre er: Kor e pølsa? Korti ska me eta?
Igjen: De får mat hjemme.

Eldstemann har sprunget avgårde, og jeg er storfornøyd med å ha bare to unger å passe på. Jeg dumper ned i en sofa på terassen sammen med andre foreldre som bare har EN unge med seg (pyser), minsta er fremdeles trøtt-og-vil-kose på fanget mitt, og midterste frøkna har oppdaget - plastbassenget noen meter unna. De andre foreldrene fniser litt av den store vanngleden hun utviser, der hun ligger over kanten og plasker vilt med armene. Ut i fra hva de sier så burde jeg visstnok bli litt bekymret for at hun blir våt på magen. Jeg vurderer dette opp i mot gleden av å bare ha ett barn på fanget en stund, og konkluderer med at det er høysommer (om enn vestlandssommer), jeg har med skift og det er uansett bare en time til vi skal hjem. Så hun får kose seg videre (ok jeg får kose meg videre).

Det første obligatoriske punktet er pølsefesten. Heldigvis er Kasper kjent både med og i gjengen, så han rigger seg til rette der det passer ham og får hjelp av andre foreldre (host host...eller han kommanderer dem) med ketchup og brus og sånn. På andre siden av benken sitter jentene, den ene kan sitte fint men blir hysterisk uten mamma, den andre kan sitte men ikke uten at mamma passer på. Så det å skulle finne drikke til en samtidig som den andre ikke søler ut alt sitt (eller noen andre sitt) krever egentlig fire armer mer enn jeg har. Når toåringen da må tisse midt oppi alt, og jeg røsker med meg henne og minsta og stormer inn på do, bare for å oppdage at det er en kø av tissetrengte fireåringer der, stiger blodtrykker bare en anelse. Tanken om å la henne tisse i vasken streifer meg, selv om jeg ikke gjør det. Men det ER virkelig nervepirrende å se om hun greier å holde seg, der hun står bakerst i køen av småjenter med prinsessetruser og all verdens tid, som må kjenne etter om de har mer tiss igjen og kanskje må bæsje. Og overtales til å vaske henda sine etterpå.

Andre obligatoriske post er det ungene har gledet seg til i to uker: KAGA MAMMA! KAGA! Når kakene kommer på bordet og bursdagssangen er sunget, jeg sang riktignok gjennom dodøra siden vi hadde nok en tissekøpause, så er det om å gjøre at alle får kaga og mer drikke, igjen uten at minsta forsyner seg av alle andre sitt. Mine egne bare kjefter på henne (uten at hun bryr seg om det, å være minst betyr visstnok at ingen regler egentlig gjelder for deg), men de andre ungene har ikke samme forståelsen: Næhææææiiii bæibien tok mi kagaaaaaahahahahaaaaa! Ja beklager altså, skal jeg finne mer til deg? Næhææææiiiii bæibien e dommeeeeee! Jaja.
Toåringen må ENDA en gang på do! Er det mulig tenker jeg, og ber en pappa om å holde et øye med ettåringen som spiser med hjertens lyst og ikke trenger å være med. Jeg springer avgårde med toåringen, springer tilbake når jeg hører at sirena går for ettåringen ikke vil være uten mamma (tror hun må ha en mammaradar, hun kan umulig merke om jeg står bak henne eller ikke uten), springer mot do igjen med ettåringen som nå hyler fordi hun ikke fikk ha kaka med seg.
Vel tilbake ved bordet søler jeg juice når jeg skal oppi mer, og de små gjestene kjefter for det er IKKE lov å søle. Ok, sorry, visste ikke det jeg. Skal IKKE gjenta seg... ;)
Selv om de har gleda seg i to uker til KAGA MAMMA! Så er det egentlig bare minsta som spiser: De to andre nøyer seg med å sleike litt på glasuren og leke videre.
Minsta derimot er som mammaen sin, hun gofler innpå mens jeg prøver å plukke litt opp fra gulvet, frem til det er - oida, ja jeg trengte egentlig ikke å se på klokka for å vite det, over sengetid. Ut å finne veska, frem med tutter og kosekluter, lokalisere eldste, roper takkformegdetvarveldigkoseligsnakkesimorgen til vertinnen, takker diskret nei til godteposer og losjer alle tre ned mot bilen. Eldstemann protesterer alt han orker, for han er absolutt ikke trøtt og vil hoppe på trampolina. Når toåringen hører det gråter hun at hun heller ikke er trøtt, og vil hoppe på trampolina hun og. Nei nå skal vi hjem, vi kan hoppe på trampolina i morgen lokker jeg mens jeg fester minsta (som lukter mistenkelig, det aner meg at det er en tjernobylbleie i vente) i selen sin, og når jeg snur meg igjen ser jeg toåringen på vill flukt mot trampolina. Jeg spurter etter, bærer henne til bilen, fester henne, går tilbake for å hente skoa hun greide å sparke av seg, og godprater med eldstemann som synes det er urettferdig at vi må gå så tidlig. Jeg kan jo være enig i det, men sånn er det å ha to små søstre. Jeg minner meg selv om at jeg har GITT han to søstre, ikke tatt fra han noe, om enn litt "frihet".

På veien hjem synger vi bjørnen sover ca 75 ganger, og brøler på slutten hver gang for å holde engasjementet oppe og alle våkne. Og hver gang må jeg ha opptelling på stemmer, for nå er det avgjørende at ingen sovner på veien. Eldstemann kan springe inn selv, toåringen uten sko må bæres før jeg skyndter meg ut igjen i bilen for å hente minsta med smale øyner, drit i veska, bare tutter og kluter nå er med. På ti minutter har alle tre fått kveldsmat, pysj, ny bleie/truse, tannpuss jo i dag må vi pusse kjempegrundig, det var massemassemasse kariuser og baktuser i kaga, de sier vi vil ha loff! Nei ikke vi vil ha loft, de har loft, de vil ha loff! Ja det er sånn hvitt brød som farmor spiser av og til. - også er de lagt.

Søteste gullene. De ser så fredelige ut når de sover. Jammen kan skinnet bedra!

Barnehagetøyet

Siste fredag i måneden skal alle foreldre ta med seg alt tøyet hjem fra barnehagen, sånn at garderobene kan vaskes skikkelig. Flottis, glimrende sjanse til å ta en skikkelig gjennomgang av det som ligger der, sjekke størrelser og reinhet og at de har alt de trenger til enhver situasjon og alle værslag (vestlandet = ALLE værslag. Gjerne hver dag)
Tanken er god, og planen er der hver eneste måned. Dette begynte i april 2011, og vi kom litt skeivt ut allerede da. Den siste fredagen i april 2011 gikk jeg nemlig rundt med rier, så mannen henta de to eldste på ettermiddagen i full fart, heiv inn klær og unger i bilen, og heiv de samme klærne uinspisert tilbake på mandag. Den gangen tror jeg de fleste hadde forståelse for det, en fødsel er liksom en godkjent unnskyldning. Menne...en fødsel er igrunnen ganske isipisi i forhold til helgene med pirayaene, for når en føder får en gjøre ting i fred og ro uten å måtte underholde andre eller holde tritt med andre en bebissen som vil ut.

Jeg husker heldigvis på forhånd at det er siste fredag i måneden, og KJØRER dermed bort. Det er absolutt ikke mulig å balansere med seg hjem tre unger med fullt utstyr til alle, jeg har prøvd. Jeg kommer meg såvidt innenfor porten i barnehagen før førstemann har oppdaget meg, og kommer stormende rett inn i en klem. Noe av det beste med hele dagen :)
Så kommer neste, og jeg hører utålmodig gråtehyl fra sandkassen. Yep, minsta har fått øye på meg. Jeg manøvrerer vogna mot sandkassa mens toåringen gjør sitt beste for å "helpa deg å styra mamma", tar i mot lillepiraya, trøster og plasserer henne i vogna. Det ville hun IKKE, så jeg tar henne opp igjen og bærer henne på hofta mens jeg dytter vogna der det halvveis henger en toåring på som skal "helpa".

Vi må først gå opp til stor avdeling, og samler sammen: Alt i skapet, alt i gangen, sjekker tørkerommet, sjekker restekassa, har vi alt? Så langt to unger og tre poser med tøy. Jeg dytter noe under vogna, plasserer minsta i vogna og plugger i lyddemperen, gir henne kosekluten og tenker at den er viktigst av alt å vite hvor er. Freser ned til neste avdeling, som ligger rett ved parkeringsplassen. Som den rutinerte flerebarnsmammaen jeg etterhvert er har jeg parkert bilen nærmest gjerdet, så jeg kan bare lempe over poser og jakker og sko og støvler uten å måtte bære det hele veien rundt.

På liten avdeling tømmer jeg garderoben og TO skap, for begge jentene går her. Seks poser med tøy og sko, godt at jeg skal få gå gjennom dette, det trengs nok! Lurer på hvor mange tutter som ligger i dunkene deres, mystisk få hjemme for tiden jaffal.

Jeg fyller poser og vogna igjen, mens jeg underholder minsta og passer på at toåringen ikke går inn på avdelingen med støvler. Neineinei kjære deg, ikke ta av deg dressen! Ja du har ei fin jakke, men nå kan du vel ha på dressen så kan vi ta på jakka når vi skal i selskap etterpå? Jo vær så snill. Joooo. Sukk. Få dressen hit da.

Jeg dumper alt som kan dumpes over gjerdet til bilen, og hører treåringen hyyyler. Nei mamma hadde ikke gått fra deg, vi måtte hente alt tøyet. Nei men mamma pleier ikke å gå fra deg vel?
Han roer seg etter masse forsikringer om at mamma er glad i ham og ikke hadde tenkt å gå fra ham, humøret kommer seg etter en klem til, og vi er på vei mot bilen. Trodde jeg. Et gjennom-marg-og-bein-skrik varsler om at toåringen har sin daglige melt-down en time tidligere enn hun pleier. Hun MÅ trasse litt hver dag, det er jo jobben hennes som toåring. Men det er skjeldent at det kommer i barnehagen. MAMMAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!! vræler hun, og vil ikke komme. Jeg lokker og lurer, trygler og ber, og til slutt sier jeg at jeg går. Så går jeg bort til benken og setter meg og koseprater litt med Mathea. Spør en ansatt om ferieplaner, snakker med de andre (ROLIGE!) ungene som går forbi. Etter langt om lenge innser jeg at denne meltdownen ikke er fort forbigående, så jeg forlater barnehagen med en unge i vogna, ei skrikende og sprellende under armen, og en som neineineineineiikkespringdetkommerbilerpasspååååå!

Jeg tjorer fast skrikepirayaen, setter den stakkars lillesøstra på siden av henne og håper at hun ikke blir døv, så klatrer treåringen inn selv og det blir litt lavere volum etter løfter om tyggis når vi kommer hjem.
Jeg hiver inn alt tøyet og tenker at jeg skal sortere det når jeg kommer hjem.

Vel hjemme sovner toåringen på sofaen før jeg rekker å skifte bleie på minsta, og jeg skjønner hvorfor hun var så lei i barnehagen. Kort tid etter sovner nr to, og jeg lurer på om det er gudd år bæd i forhold til at vi skal i barneselskap om kort tid.

Fredag kveld: Jeg er rimelig pudding og tenker at nå er det helg!
Lørdag: Jeg står opp, gjør klart til turdag, går på tur, får besøk etterpå, leker i hagen og koser oss, hiver ungene i seng, spiser en litt sein middag, hopper til køys. Får ta klærne i morgen, nå har de jaffal kommet inn i gangen.
Søndag: Rolig søndag morgen du liksom. Full rulle og stormende jubel fra de våkner. MammaståoppmammamammamammamammmamammamammamammamammamammaSTÅÅÅÅ OPP!! Urk. Barnetv begynner ikke før om en time, klokka er fem over fem.
Når Mathea sover får jeg endelig nyte en time og tre kvarter på tur, trillende med vogna i Melsheia. Mosjon og ørefred i ett, herlig!
Energinivået til de andre to når vi kommer hjem igjen er HØYT, så vi tar dem med til lekeland og "lufter" dem. Så er det å sette alle kluter til når vi kommer hjem igjen, når alle er sååå trøtte og litt sure og grinete og ikke sov helt enda, vi lager middag og bader og legger dem og så var det voksentid endelig, pjuh!

Pokker, de klærne. Det var vel greit det som var der vel? Hiv det inn i bilen igjen.