Små hjelpere

Jeg har etter hvert hatt noen langturer med pirayaene, og stort sett har det gått ganske bra.
Ja de har satt fyr på et hus. Heldigvis så brant det ikke ned.
De har fått minsta til å drikke ei FLASKE med dentinox. Giftinformasjonen fungerer gull. Dessunten hadde hun mint-ånde i lang tid etterpå.
Og de har sykla ned den VELDIG bratte kjellertrappa i huset til pappa. Det gikk ganske bra det og. Facinerende å oppleve situasjoner i slow motion når det er drama på gang. Sistnevnte episode skjedde når jeg holdt på å pakke i bilen, klar for avreise. Jeg sto nedenfor trappa og så Lykke komme susende på en rosa trehjulssykkel i en elegant bue gjennom lufta OVER trappa, rakk akkurat å brøle "HERREGUUUUUUUUUUD!!!!" (ikke et uttrykk jeg bruker til vanlig etter at mormor prentet inn omfanget av den synd det var i barndommen), før jeg sprang til og holdt ut armene for å ta imot henne. KABANG. Too late. Fart har aldri vært mi greie.

Men som sagt, stort sett er det plankekjøring. Noe forhøya blodtrykk skal det vel være innimellom, det er jo en lang kjøretur. Og det er jo aldeles nydelig å vite at de har en pappa når vi kommer hjem igjen, etter å ha vært fungerende aleinemor en periode. Men innimellom topper det seg jo litt da.

Forrige gang var jeg nærme både hjerteinfarkt og krampegråt. Og jeg hadde den beste kaffikoppen jeg kan huske.

Jeg hadde to måneder tidligere kjøpt en bursdagsgave på ebay, som enda ikke var kommet. Derfor måtte jeg pent kjøpe en ny før vi kjørte hjemmefra. Og når vi passerte Stord, fire timer hjemmefra, kom jeg på at - den lå på kjøkkenbordet. Sukkeargh. Sånn er det når en begynner å bli for rutinert i reisinga: En er så trygg på pakkinga at en begynner å glemme ting.
Så når vi passerte Bergen stoppet vi på SparKjøp for å handle litt. Ikke bare glemte gaver, men og forbrukssaker som sokker (I curse you Sokketroll!) og annet småplukk.

På vei inn i butikken spurte ungene om ikke vi kunne ta sånn en handlekorg på hjul som vi dro etter oss. Jeg svarte at vi skulle skyndte oss, og at denne gangen ble det sånn en som vi holder over armen. Ingen protesterte veldig, alle byttet på å bære den (min tur nåååå!) og jeg suste erfarent rundt og heiv oppi det vi skulle ha, avviste de fleste "kan-vi-få?" og peilet oss inn mot kassa. Lang kø. La på varene, såg bunnen av korga, og - panikk. Bunnen av korga. Blå og fin. Og tom. HVOR I H***** ER LOMMEBOKA OG NØKLENE MINE??? Pirayaene sto smørblide og ventet på enden av rullebåndet, klare til  ta i mot varene, småkranglende om hvem som skulle få bære posene. Med hjertet i halsen kikket jeg desperat på rullebåndet. Bare varer. Ingen lommebok, ingen nøkler, ingen mirakler. Og på korga igjen. Ingen synsbedrag eller mirakler der heller. Så slo det meg. Korga ved kassen, den jeg nettopp hadde tatt varene mine utav, var en sånn en med hjul. Og jeg fikk mine bange anelser. De løsningsorienterte (HYYYYYL) trollungene hadde oppgradert korga inne i butikken, i det stille. Uten å ta med lommebok og nøkler. De må ha hatt et skjeldent øyeblikk av harmonisk samarbeid, siden jeg ikke hadde lagt merke til noe, og de har begynt å forstå at samarbeid = mamma skjønner ingenting = vi får det som vi vil.
Med uvanlig lys (les: skringende) og hektisk stemme begynte jeg å hive varene opp igjen i korga, mens jeg ropte til ungene hvor de hadde gjort av den andre korga vår. Butikkdamen så først skikkelig irritert ut, men når hun møtte blikket mitt så skjønte hun alvor. Det kom jaffa ikke et kritisk ord fra henne, selv om jeg laget både uroligheter og braste utav køa mens jeg kommanderte ungene til å stå HEEEEELT STILLE mens mamma BARE skal finne den andre korga.

Rolig og kontrollert, trallalalallaaaaaa, vi gikk her vi gikk her vi kikket innom her (sinnsykt stor den butikken er da!) så gikk vi hit og hit og dit og HVOR FAEN ER DEN KORGA??? Litt mindre rolig og kontrollert, litt høyere puls, litt villere blikk, litt mer tanken på at vi nå er to fylker hjemmefra, uten telefon (den ligger i den låste bilen), nøkler og lommebok, men med tre unger som begynner å remje (håper virkelig at ingen av dem må på do nå!!), tilbake til kassa, bare for å oppdage at der var det ingen unger. De hadde nemlig forstått at nå er det noe galt, så de hadde spredd seg for å leite etter mamma, og sto fordelt rundt i butikken og smågråt og ropte på meg og hverandre. Med en litt skarpere stemme enn ønskelig (mamma stresser litt nå, nå MÅ dere stå her, jeg kommer snart tilbake, jeg må leite EN GANG TIL!) noen blikk fra pensjonister som tydeligvis ikke synes noe om at jeg kommanderte ungene til å stå der aleine mens jeg vaste rundt (de hadde sikkert både nøkler og lommebok trygt plassert i mageveska), spurta jeg på nytt inn i butikken. Pust. Puuust. Pust.PUSTPUSTPUSTPUSTHVAPOKKERGJØRJEGHVISJEGIKKEFINNERLOMMEBOKOG
NØKLEROGJEGHARIKKETELEFONPUSTPUSTPUSTHYPERVENTILEREGRÅTELITTPUST
PUSTPUSTSÅSÅNNKJENNESPANIKKANFALLUTALTSÅ!!
Og så - rett før jeg brast i krampegråt blant lego og sminke og klær og hygieneartikler - så hører jeg: "Leitar du ettar nåkke?" Jeg brydde meg lite om formaningene hennes om å ikke forlate handlekorger med lommebøker i uten tilsyn (dah...), og jeg brydde meg lite om hva alle andre (inkludert pensjonistene) synes om mine overstrømmende kjærlighetserklæringer til ukjente butikkansatte. Jeg trakk kortet, glemte den vanlige angsten for at kortet ikke skulle ha dekning, nå kunne vel ikke mer gå galt, heiv unger og poser i bilen, grabba telefonen for å varsle brodern om at vi kom liiiitt seinere enn planlagt. Ikke signal. Svarte! Hva er dette for tull da! Slo av telefonen, av og til hjelper det å restarte. Kode. Feil. Hm? Kode andre gang. Feil? Og tredje gang = PUK. Du. Tuller. Enda godt at vi hadde vært der før, så vi kunne veien sånn cirka. For når vi kom frem og brodern åpna døra var det bare å mose ungene inn, kjeeeeektåsederetelefonenermidlertidigdødmendetfikservietterpåhardukaffifintvisnakkeslittrophvisde
skadersegellerhverandresnakkesøyeblikk!

Så satt jeg meg bak bilen og hadde meg fem minutter helt for megselv, mens pulsen falt til under 100 og blodtrykket gikk tilbake fra rødt til oransje. Det kan være mye bra mindfulnes i en kopp kaffi. Sol var det og. Heldige meg som har litt flaks og en god bror. Og sånn vanligvis: Løsningsorienterte unger.

.

Som ei veninne sa, når jeg satt høygravid og utålmodig og ventet på min eldste sommeren 2008:

Når de er små har du lyst til å spise de opp. Når de blir større skulle du ønske du hadde gjort det.

Jul i mars

Barndomsminner påvirker de fleste ganske. Noen følelser og minner forfølger oss store deler av livet, både på godt og vondt. De kan bli fremkalt av lyder, lukter, situasjoner og hæppeninger, og sender oss 20-30-40-50 år rett bakover i tid et øyeblikk. Jeg gikk på en litt kjip smell her for noen år siden, der en politimann fikk meg til å føle meg som en uskikkelig unge igjen. Og det skjer fra tid til annen (ikke at politimenn pleier å irettesette meg så mye heldigvis, men at noen får meg til å føle meg som en unge igjen. Og ikke alltid på en sånn god springe-nedover-marka-så-fort-at-du-nesten-ikke-greier-å-holde-følge-med-degselv-måte (andre enn meg som gjorde det forresten??)).
Overnevnte episode med irettesettende politimann skjedde på veien mellom Sviland City og motorveien, jeg cruuuuuuiset avgårde, veldig gravid (det var ti dager før nr to kom), og rett før hadde jeg fnist for meg selv og tenkt at haha - hvis jeg blir tatt nå så kan jeg jo bare fæike en fødsel. Men neida. Når jeg ble tatt 400 meter seinere, fordi tankene hadde surra til et dypere sted og gasspedalen synkront hadde sunket ned mot gulvet, og jeg hadde bikka helt craaaazy 90 i 80-sona uten å være klar over det, da hadde fæike-en-fødsel-tanken forsvunnet sammen med selvtilliten min, og alt jeg greide å mumle frem var "Javel. Neivel. Åkei. Ja det var dumt". Hva skulle jeg ellers ha sagt? Nei du skjønner, jeg kjørte for fort fordi jeg tenkte. Uhm. Hvis en tar utgangspunkt i hypotesen om at menn ikke kan gjøre to ting på en gang så kan det være at han hadde kunne kjent seg igjen og gitt meg et sympatipoeng, men det var ikke verdt forsøket. Det kunne ha slått ganske feil ut og.
Kjære politimann. Det var pent av deg å skulle få meg til å føle meg bedre, men det hjelper ikke meg at du og har fått fartsbot. Gjør mot andre sånn som du vil at de skal gjøre mot deg, ikke vær kjip mot andre fordi noen har vært kjipe mot deg. Jaffal ikke for lusne nitti i ei åttisone. (Ta den store bukkende bruse som kommer bak meg, fra Lauvvik, han kjører som et svin).

Jul er en sånn en tid som for mange er knyttet til tradisjoner og nostalgi og barndomsminner uansett om de er gode eller dårlige. For meg har det vært mest noe en får prøve å komme seg gjennom. Når vi fikk barn måtte jeg derfor gå i tenkeboksen: Ignorere julefeiringa så godt det lar seg gjøre (altså spole fra september til februar. Lurer på om bjørnene og har dårlige juleminner, om det er derfor de går i hi og dropper hele sesongen. I så fall bears: Vi kan ikke endre fortiden, men vi kan selv bestemme hva slags fremtid vi vil ha), eller kjøre flatt over the top? Well....det er ikke uten grunn jeg heter Overkill. Ikke er jeg noen bjørn heller, selv om noen glatt kunne forveksla meg med midtvinters, med vinterpels og julekiloene jevnt plassert. Det var mange grunner til at jeg valgte å virkelig FEIRE jul, ikke bare det å kunne spise julemarsipan i 2 1/2 måned.

Siden jeg var i gang med å ta valg uavhengig av tradisjoner, så var jeg litt selektiv når det gjaldt juleforberedelser også. Det måtte være kjekt. Er det ikke kjekt, så kan det utsettes til .... aldri. Julestjerna kan helt klart henges opp i et uvaska vindu (selv om jeg kjenner en del som er skeptiske til akkurat det, men det går an, helt sant!), det er viktig å kjøpe julepakker til seg selv i tillegg til andre (fordi jeg fortjene det. Har jeg nevnt at jeg er ganske kreativ? Det gjelder spesielt når det kommer til å finne på grunner til å belønne meg selv), advent = 24 dager til å gjøre noe koselig. (ikke til forskjell fra de 11 første månedene i året altså, bortsett fra at i desember heter kosen advent).

Noe har jeg lyktes med. For ungene vil GJERNE ha jul - HELE året.

De to minste er 2 og 4 år, og de synes det er helt ubegripelig at vi har jul bare en gang i året. Her er krav satt frem av mine to mine juleglade pirayafrøkner:

- Med mindre julaften er i DAG, så er det altfor lenge til (Det er ikke julegaver som gjør at de vil ha jul litt oftere. De hadde vært storfornøyde med hver sin pakke. Mammaen derimot, hadde følt seg lite elsket og ganske glemt med bare en pakke. Jeg elsker pakker. Pakker er aldri feil. Og kort. Og klemmer. Oppmerksomhet i sin helhet i grunnen. Noen som føler kallet og trenger adressa mi?)
- Det er driturettferdig at vi bare har juletre i desember. Det finnes massevis av trær som passer inn i stua vår. Generelt blir alle stuer bedre med juletre.
- Ja til mer sjokolade i adventskalenderen. Pakkekalenderen er en stor greie. For meg. Ungene er overlykkelige for de to dagene de får en liten sjokolade. Jeg legger min flid i å finne søte ikke-spiselige gaver de 22 andre dagene. Som de blir glade for, men ikke overlykkelige. Fem gram sjokolade hver derimot, der snakker vi overlykkelig. Kanskje blir det en sjokkiskalender til 25 kr fra Nille neste jul. Sukk...det er hardt for en Overkill-mamma å ikke ha Overkill-barn.
- Vi må øve på julesanger hele året. "På låven sitter nissen" er den mest populære sangen, og finfin som nattasang. I desember introduserte vi den. I januar kunne vi den ganske godt, etter at den gikk på repeat i hele byggefeltet når vi gikk julebukker. I februar begynner mammaen å bli litt lei, mens ungene er superfornøyde over å kunne hele. Syng en gang til da mamma! Nå har vi kommet til mars, og jeg er spent på hvor lenge dette varer. Jaaa nissen gjør et hopp. Nei mamma gidder ikke å hoppe nå. Ja du er flink til å hoppe. Åja du er nissen ja. Jeg trodde at nissen var på Nordpolen nå. Ja jeg husker når nissen kom på besøk til oss. Ja det var skikkelig kult. Nei jeg så heller ikke reinsdyrene, de sto nok på taket der han hadde parkert. Ja den lipsylen du fikk da var veldig fin. Ja nissen er snill. Og på en-to-tre-så var de vekk-vekk-vekk. Nei jeg kan ikke synge en gang til, nå var jo alle vekkvekkvekk.
- Risgrøt heter Nissegrøt hele året, og er pr mars fremdeles den mest populære frokosten/middagen/kveldsmaten. Nei kjære deg, det er frokost, du får ikke en dunge med sukker på. Javisst mamma skal finne kaMel til deg. Det heter kanel. Jo det er helt sant, det heter kanel. KaNNNNNel. Kamel er noe annet. Hvis du hadde hatt kamel i grøten, daaaa hadde vi snakket om "kelner det er et hår i suppa mi"-historie da.
- Det burde være lov til å gå julebukk oftere. Me har jo så kule naboa mamma, me ringe bare på døra også gjer dei oss snob! (Ja vennen. Etter at mamma har sunget for de med dere små lurenisser halvveis gjemt bak meg mens dere mumlet noen strofer inn i genseren min". Naboer = muteknapp på ungene, frem til de lukker døra)

Det er kjempekoselig med jul. Stearinlys, julegodis, omtanke, kreativitet, kos, fyr i ovnen, postkassa full av julekort, gode lukter, gode gjerninger, gode smaker, gode stunder.









Julebakst, julebakstsmaking, julebakstpynting, julekos










Vi velger jo til en viss grad hvordan vi vil ha det. Livet er faktisk ikke bare burde-burde. Krever det innsats allikevel? Jeppsipeppsi. Er det verdt det? Ja. Det er magisk.

Men nå håper jeg at Trollemor snart er tilbake på sengekanten.

Omgangssjuka

Her for en tid tilbake fikk vi en ny runde med omgangssjuka. Det forundrer meg like mye hver gang hvor lite unger synes synd på seg selv når de blir syke. Ja, de synes det er vondt og ubehagelig, og ja de kan snakke med tynn synd-på-meg-stemme for å oppnå goder som raske kabohydrater eller en ny omgang med Karsten og Petra.
Men ikke sånn som meg. Som er døden nær. Som på det verste, når jeg ligger med hodet i do og spyr så hodet holder på å eksplodere og innvollene holder på å følge etter den gule gugga som bare kommer når magen er HELT tom, ikke greier å tenke at om et par timer blir det bedre. Selv om jeg VET at det BLIR bedre, hvis jeg graver forbi den dramatiske selvmedlidenheten og finner noe fornuft under der.

Torsdag kveld: Lykke kommer springende og sier at hun har vondt i halsen. Vondt i halsen KAN være halsverk, eller det kan bety vondt i ei tå. Aldri helt godt å vite. Hun satte seg på fanget og jeg spurte om jeg fikk se i halsen hennes. Hun gapte - og plutselig satt jeg med middagen hennes i fanget. Hun hadde spydd meg ned fra haka til gulvet. Mens jeg satt der med hendene fulle av spye kikket
Lykke fortumlet på meg og sa: "Mamma eg mista pølsene mine på deg". Så ville hun gå hjem igjen, så var alt greit. Det er en stund til vi skal ha pølser til middag igjen.

Påfølgende søndag kveld krabbet jeg riiimelig sliten til sengs, og rakk så vidt å lukke øya før jeg hørte en gurglelyd fra soverommet til de to andre pirayaene. Åhnei, har en av dem sølt vannglasset sitt ut nå da, var tanken min, der jeg subba ut i gangen med øynene igjen. I wish. Det var spye overALT! Bak senga (som veier 100 kg), på veggene (godt vi skal fikse det rommet i løpet av kort tid), i senga (Hello IKEA, vi ses seinere i dag på madrassavdelingen) og på gulvet. Jeg vet ikke når jeg først innså at katastrofen var et faktum: Når jeg sklei i spya eller når jeg kjente lukta av magesyre (eller hva det nå er som stinker sånn). Takk og pris for massive mengder med håndklær og vaskemaskin med ni kilos kapasitet. For det gikk noen håndklær i løpet av natta. Og noen kroner. Mellom hver spy-økt, når pirayaen fikk sove en liten halvtime, så satt jeg på ebay og trøstesjåppa og venta på neste omgang. Hvor lang denne natta egentlig var, ble tydeligere etterhvert når postkassa ble fylt opp. Hver dag. I flere uker.












(<-----mye fint på ebay)







Jaffal. Siste gangen jeg så på klokka var den nærmere sju, og jeg skjønte på søvnen til pasienten at det verste nå var over. Vi var utslitte begge to, og kollapsa i hvert vårt hjørne på sofaen. Fra en annen dimensjon hørte jeg at mannen sto opp med de to pirayafrøknene og at de gjorde seg klare for jobb og barnehage. Så gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før: Jeg hulkegråt innvendig mens jeg fremdeles sov utvendig. For fem meter fra meg spydde minsta ut kjøkkengulvet. You`ve now reached Level 3.

Når klokka var halv ni lå jeg å sov i sofaen med en pasient snorkende under teppet sitt ved min fotende, en pasient i armkroken, klar til å sikte henne over ei bøtte når hun begynte å gurgle igjen, to bøtter strategisk plassert, en iPad uten strøm med et oppbrukt visakort ved sin side, og en haug med håndklær overalt. Laaaaaangt vekke hørte jeg en utrolig irriterende lyd som ikke ville gi seg. Jeg vifta litt med armen rundt hodet, men det hjalp ikke. Så ble jeg irritert, for jeg skjønte at ungene kom til å våkne av den forbanna lyden. Størstepirayaen reiser seg opp og sa søvnig "Mamma telefonen din ringe". Steinfjes. Du tuller. Nå ringer de fra barnehagen og sier at sistemann har begynt på ny runde, og at jeg må hente henne. BUHUUUUUUJEGTAKLERIKKEMEEEEEEEEER!
Jeg kikker på displayet og blir litt forvirra når det står at det er jobben som ringer. Hva vil de meg? Bortsett. Fra. At. Jeg. Skulle. Vært. Der. For en time siden. Ops. Jeg er ikke for å være noe negativ, men det var vel like greit å konkludere med at dette bare ikke var min dag.

Derimot ble det dagen for å bli kjent med Lyse sin filmleie-portal. Og i ren omtanke for mine syke barn (host) sendte jeg sms til mannen og lurte på om han kunne ta med hjem noe digg. Det lå i kortene at jeg var nestemann ut, så da kunne jeg likegodt spise litt snop før jeg ble for kvalm.

Endelig helg

Det er utrolig kjekt å ha fått så store unger. Nå vet alle når jeg snakker til dem og VIRKELIG mener det, de kan uttrykke seg så det ikke er tvil om hva de vil frem til, de er lette å engasjere og med på alt. Mine små partners in crime <3

Som resultat av at det går an å strekke sengetiden litt på fredags ettermiddag OG at ungene hører noe bedre (etter), så har vi innført en mer eller mindre fast fredagsaktivitet: Vi går i bassenget.
Med en femåring som kan svømme og elsker å hoppe fra stupebrettene, en fireåring som begynner å bli trygg i vann med bademuskler og en toåring som synes at bading er kjekkest når en har et GODT grep i mammaen sitt - skjelett? De klørne går dypt jaffal.

Alle synes badinga er så kjekt at ethvert tilløp til sutring stilner når de blir påminte om at sure og trøtte barn ikke har noe i bassenget å gjøre. Jeg blir møtt av gledeshyl i barnehagen, og samtlige tilstede blir grundig informert om hva dagens aktivitet er. På veien hjem er vi i forhandlinger om hvorvidt vi skal spise middag først eller hoppe rett i badetøyet, men demokrati utgår og mamma tar et voksenpoeng med å trumfe gjennom middag først. Prioriteringen blir bekreftet av høylydte "Det RAMLE i magen min mammaaaaa!" før vi har fått av oss skoa engang.
For å spare tid/lade opp/sikre seg rett badehette/unngå totalt tap i diskusjonen spises gjerne middagen i alternative antrekk denne dagen.

I følge ungene tar det nesten like lang tid å rydde vekk middagen på fredagene som det gjør på julaften når gavene venter etterpå. Allikevel - når jeg "endelig" er ferdig så har de heller brukt tiden på å terge hverandre enn kle på seg. Oh joy. Etter en ny runde med spørsmål om de er for trøtte for bading/hvordan vi skal oppføre oss, så bærer det avgårde. Etter hvert går det mer og mer smooth i garderoben, og godt er det: Du føler deg ikke tøffest i verden når du står naken i en halvfull fellesdusj og tvangsvasker en såpeglatt sprellende hylende unge, samtidig som du prøver å holde et øye med at de andre to gjennomfører en godkjent kattevask, for så å tre førstnevnte inn i en badedrakt mens alle fire hakker tenner og har mest lyst til å krype inn i håndklærne og bli der, for så å roe helt ned og gli like fort inn i nå-koser-vi-oss-og-alt-er-kjekt-igjen-moduset som hun gjør når badedrakta er på. Også vet du at det skal gjentas om tre kvarter, når vi skal hjem igjen.

Neida, nå dusjer alle selv. Hårstrikkene forsvinner på mystisk vis hveeeer gang mellom badet hjemme og garderoben. Lurer på om det er SokkeTrollet som har utvidet bissnissen sin. Dermed blir det litt balluba når jentene skal ha alt håret inn i badehettene (æææææuuuu mamma, du LUGGE meg! Du gjørr det me vilje!). Så springer de avgårde på de våte flisene mens jeg roper tynt og panisk etter dem at de må være forsiktige så de ikke detter, i et lite øyeblikk lurer jeg på om jeg fikk vekk mascaraen i sted eller om jeg skal tilbringe den neste timen som vaskebjørn (jeg ender alltid opp som vaskebjørn, men glemmer det etter kort tid, og tenker at jeg plasker rundt og blomstrer og smiler til alle som smiler til meg, uvitende om at de smiler medlidende uten å tørre å si at jeg er svart til langt nedpå kinna). Siden det er ganske kaldt å gå halvvåt fra dusjen og opp til bassenget pakker ungene seg inn i håndklærne til vi kommer til bassengkanten for å unngå frostskader. Med litt flaks er det en tørr flik igjen til vi skal tørke oss etterpå, ellers gjør ungene en grundig jobb i å tørke de tidligere nevnte flisene på veien.

Selve bassengstunden er kvalitetstid. Kjempekos. Tilstedeværelse. Lek. Kommunikasjon. Bonding. Humor. Og til tross for hva mange tror: Den letteste delen av hele ettermiddagen. Da er alle i sitt ess, alle oppfører seg pent (kanskje ikke hvis du spør badevaktene da, men vi øver på at vi ikke skal rope HJEEELP for moro skyld), vi roer ned og trives i hverandres selskap.

Også studerer vi alle andre badegjester litt i smug, det er ganske morsomt. Forutenom når pirayaene kommenterer at mannen som står innen øres rekkevidde har baby i magen og sånn da. Det var ikke så gøy. Nesten like lite gøy som når de står i dusjen igjen etterpå og nistirrer på naboen, og jeg bare tenker "vent til du kommer i bilen med å kommentere, vent til du kommer i bilen med å kommentere ", mens jeg febrilsk prøver å distrahere dem til å slutte å stirre og utsette den kommentaren jeg SER at de har på vei. Heldigvis har mange av de gamle damene som går og svømmer fredags ettermiddag MYE humor. Og det er jeg veldig takknemlig for.

Hver alder har sin sjarm, det er det ikke tvil om. Det er galskap å ha tre så tette barn, men samtidig så inderlig fantastisk. Både for oss og for dem. Jeg liker ikke alle kommentarer om "bare vent til" (selv om jeg av og til sier det til veninner selv også, for å trøste dem), med henvisning om at ting blir lettere når de blir større. Noen ting blir lettere. Noen utfordringer blir erstattet med andre. Mye blir lettere bare fordi vi hopper i det og prøver. Jeg gleder meg til de springer ut og leker selvstendig, det innrømmer jeg gladelig. Samtidig så nyter jeg at deres førstevalg på en fredag er å bade og spille stigespillet med mammaen sin. Lykken er å kunne nyte nåtiden.

Jeg er en - om enn litt sliten - utrolig heldig mamma.

 

Bollesøndag

Selv om ungene blir oppdratt i EN familie og vi tenker at vi gjør mye likt, så er det ikke tvil om at det og er store forskjeller.
Dette tenkte jeg en del på når minsta bikka 2 år og 8 måneder for litt siden. Når eldstepirayaen var 2 år og 8 måneder så hadde han to små søstre. Han måtte kle på seg selv, vente på tur til de to andre (som hadde mindre ordforråd og mindre tålmodighet) hadde fått sitt, han måtte gå selv uansett hvor vi skulle siden søskenvogna var opptatt, og han ble bedt om å hjelpe til.
Minsta derimot....på samme alder stikker hun av og gjemmer klærne sine når jeg ber henne kle på seg, hun skjønner absolutt ikke konseptet med å vente på tur siden hele verden bør danse etter hennes pipe for  unngå en avskrekkende sirene, hun sitter i bæremeisen og kommanderer rundt en pesende mamma som er glad for at hun ikke har 15 kilo ekstra å dra på til vanlig, og hun er aller mest hjelpsom når det kommer til interiørdekorasjon.
(Lykke var forresten fornøyd med den kunsten, for hun ropte henrykt: "Men det gjørkje någe mamma, det e jo bokstaven min ser du jo!")


Jeg minner meg selv på at vi har GITT eldstemann to søstre, ikke tatt fra han noe med å få så tette barn. Og sender en stille takk for at han er en så tålmodig omsorgsfull gutt.










Etter overnevnte oppsummering solgte jeg bæremeisen. Både fordi det begynner å bli gaaaanske tungt å bære på minsta, men og fordi hun kan gå selv. Det er jo bare å tilpasse tempoet. Og skyve vekk bildene/minnene av en unge som ligger på bakken og vræler og hamrer fordi hun ikke gidder mer. Neida, optimisme og selektiv hukommelse er tingen for småbarnsforeldre. Og løfter om belønninger når vi kommer frem. Det funker fremdeles på meg og, og jeg er 33.

Såh. Etter en særdeles vindfull vinter med stor fare for veltende trær og flygende trampoliner var det endelig meldt fint vær en søndag. Jippijippijaja. Riktignok endret værmeldingen seg litt når det nærmet seg, den gule flekken på yr (hva er nå det forresten?) ble vekke og vindstyrken økte, men pyttsann. Det var bollesøndag og turdag. Boller og sjokkis og vann og kaffi og og alt det vanlige ble pakket i en sprekkferdig sekk (jeg ønsker meg VELDIG en STOR sekk! Med plass til niste og bestikkelser og sitteunderlag til hele familien!). Den nyinnkjøpte sprayboksen med krem var ikke lenger i kjøleskapet, så enten finner vi den blant skattene til Mathea om litt, ellers ligger den igjen i butikken. Hvis det er Mathea som er synderen så håper jeg inderlig at hun ikke skjønner hvordan den brukes.
Men du vett - med kremfløte fra Shell Select og litt Tupperware går det finfint å piske krem på toppen av Dalsnuten og.

Så vi labba avgårde."Eg e så sliten" sier størstepirayaen, mens han klatrer over en kampestein i stedet for å bare gå rett frem på stien. "Eg og" sier midterstepirayaen, før hun prøver å spurte forbi storebroren. "Eg og e liten" sier minsta, mens hun frydefullt hopper i den mest gjørmete dammen hun finner. Når vi nærmer oss toppen blir hun bært litt, og jeg lurer på om jeg angrer på at bæremeisen har fått ny eier eller om jeg skal se positivt på den ekstra treninga. Jeg bestemmer meg for det siste siden det påstås at vi har godt av mosjon, pluss at det er bollesøndag. De bollene er nærmest vekke allerede før jeg har spist dem. HAH! Up Yours dumme kalorier.

På toppen blåser det godt, og minsta hyyyler: "Det blåse vekk meg! Det blåse vekk meg!" Hun blir forsikret om at hun ikke blåser vekk, og vi finner oss en koselig plass i litt mer le. Ikke mer enn at melisen blåser overalt og de som satt oppforbi oss lurte på om det snødde, men pyttsann.
Når vi får brekt syltetøyflaska utav hendene til minsta (hun prøvde å bruke den som tutteflaske og suge i seg syltetøy bart) så får vi rigga til de beste fastelavensbollene og har en riktig feststund.
I 5 1/2 minutt før førstemann er mett og andremann mener at storebroren tar mest sjokolade og tredjemann kommer på at hun fryser så vi pakker sammen igjen.

Jeg er ikke helt sikker på om vi har en felles forståelse for hva målene med disse turene er. Men når vi etterpå sitter i sofaen, med ull og tepper, røde i kjakene og nye minner i hode og hjerte, mens vi ser ut på regnet vi akkurat unnslapp - da er vi enige om at det var kjekt. Og minsta gikk hele veien selv.

Tre ganger hurra

Når vår eldste skulle begynne i barnehagen var vi så forberedt som vi kunne bli, selv om det ikke føltes sånn da. Vi hadde lest tester på beste dress, beste regntøy, vi forsikret oss om at han hadde alt han trengte i hylla si, vi tok det hjem og vasket det når det kom flekker, vi var forberedt på værskifte, det var ganske på stell.
Det har gått litt nedover siden da.

I forrige uke var det et par kalde dager. Da oppdaget vi at minsta ikke har vinterdress, siden hun har hoppet i størrelse og nå matcher storesøss. Så fant vi ut at alle tre hadde for små cherroxer, og to av dem hadde for små og/eller utslitte vintersko. Tidligere har jeg gjort tabben og tatt med meg alle tre ut for å handle inn sånt etter barnehagetid. T-A-B-B-E. Tre trøtte unger på butikken, av med sko, på med sko, prøv en ny sko, passer den? Ja den var fin, men passer den? Mamma tror at den er litt liten. Ja den var veldig fin men den må passe og. Nei når tærne støter fremmi så er den for liten. Jammen vi kan finne en annen fin. Se på denne, kan du prøve den? Nei de hadde ikke større i den andre typen. Jo prøv denne. Jo vær så snill. Jo vær så snill. PRØV! Jo den var fin de og. JO!
Så denne gangen tegnet jeg omrisset av føttene deres, klippet ut, og suste på butikken. Ut med sålene, legge utklippene på, jaaa sånn cirka det ja.

Denne uka satte regntiden inn. Vestlandsmonsunen. Selv om den lå etter skjema, lå jeg enda lenger etter. For selvfølgelig oppdaget jeg når jeg hentet i barnehagen den hittil våteste dagen i år at regndressen til minsta var for liten. Pudding som jeg er synes jeg at det er vemodig, for hun er veldig søt i den dressen. Etter sengetid kjørte jeg mot sentrum for å skaffe nytt, og de tidligere listene av hvordan regntøy kom ut i test er nå erstattet med: Var vi fornøyd med det hun hadde? Ja. Er det lett å få parkering der det selges? Ja. Er det tidkrevende å komme dit? Hmm nei men tre minutter lenger enn alternativ 2. Lett match. Jeg stormet inn på butikken og synes det var som å vinne i lotto når de både hadde rett størrelse OG det var på tilbud. Ikke på tilbud uka etter at jeg hadde handla slik det pleier å være, men når jeg faktisk trengte det. Lurer på om Murphy hadde sovna et øyeblikk der.
Morningen etter var det ei strålende blid frøken som fikk de nye klærne sine, og to andre som synes det var veldig urettferdig at ikke de og fikk. Jammen kjære deg, du har jo klær som passer! Joda. JO det har du. Bare se! Oi.....for lite det og ja. Blæh. Klaske panne. Ja du skal få du og. Mamma skal fikse. Nei vi må vente til i ettermiddag, for mamma må på jobb. Ja mamma er faktisk litt dum nå.  Men du min kjære gutt: Du har TO sett med regntøy, og BEGGE passer. Mamma har sjekka.

Torsdag: Innom butikken igjen, og de hadde FREMDELES rett størrelse OG salg. Murphy hva er det du styrer med da? Enda en velkledd frøken i barnehagen.

Fredag: Alle klærne hjem fra barnehagen. Jeg er tilhenger av å hoppe i dammer. Jeg er foreløpig flinkere enn ungene mine til å lage gigasplæsj, og er veldig fornøyd med det. Ungene mine er ganske stolt av meg og, og det skal jeg jammen nyte, spesielt med tanke på at jeg får tre tenåringer på likt. Regner med at den stoltheten da er rimelig fraværende i noen år.  Jeg synes det er kjekt når de har kommet hjem med sand i bleia, for da må det ha vært en rimelig god dag i sandkassa.
Men de gruser meg når det gjelder gjørmebading. Det er helt facinerende så mye gjørme de greier å feste til seg selv og klærne sine. Det er liksom ikke sånn som det var når vi hadde en liten pjokk som satt i sandkassa: Skylle utsiden av klærne og henge dem opp til tørk til dagen etterpå. Nei, nå er det full vask hver eneste dag, henge dem opp på bad og i kjellerstua, varmekabler på fullt og sprengfyring for å få det tørt til neste dags gjørmebad, tørkepapir i cherroxer og støvler for ekstra effekt. Den følelsen når du skal springe ut døra om morningen, og oppdager at alt ligger i en våt haug på gulvet enda...? Den er på lik linje som når du kommer på jobb og skal ta veska og gå inn, og oppdager at cherroxene fremdeles ligger i passasjersetet. Argh.

Neste uke har jeg som mål å huske: Regntøy, dress, støver og cherroxer hver dag når vi skal i barnehagen. Skylle OG henge opp klærne hver ettermiddag, så jeg slepper å rive av meg håret annenhver morning.

I morgen har jeg som mål å - kjøpe nytt regntøy til eldstepiraya. Når jeg skulle ta bilde av gjørmehaugen i ettermiddag såg jeg nemlig at han hadde spjæra hull på regnbuksa. Kvantumsrabatt anyone?

Når logikk ikke lenger holder

En gang i tiden hadde jeg en viss logisk sans. Nå er det mange år siden, og to ting har skjedd:
1) Tre svangerskap, tre barselsperioder og etter hvert livet som fulltidsjobbende overengasjert kan-ikke-si-nei-til-tenk-om-jeg-går-glipp-av-noe har nok i beste fall lamma brorparten av hjerneceller. I verste fall er de gone forever. RIP.
2) Når vi er mange kokker blir det mye...rot. Og andre sin logikk er ikke alltid like lett å få øye på. Jaffal ikke når vi er fem personer med like kreative (eller lettvinte) løsninger.

Jeg har fem klokker, men finner bare en. Og den er tom for batteri. Resten har sporløst forsvunnet etter at pirayaene fant ut hvor de lå. Klokker er nemlig skikkelig yay, rydding er helt nay (noe har de altså forstått). På min jakt etter ei fungerende klokke fant jeg i dag:

Vatn i toalettveska. Takk Mathea. I tilfelle vi skulle til Gili Trawangan igjen liksom. Men joda, det er jo lovende at minsta ikke tar vann som en selvfølge. Det er viktig  ta vare på ressursene våre. Om enn ikke i toalettveska.

 

En "ferdig perlet" dinosaur. Veldig vakker. Nei mamma kan ikke stryke den, da må alle stå på rett plass først. Jaa så fint at du er fornøyd og synes at alle er på sin plass, men mamma kan ikke stryke dem. Jaa stå på krava og hold på din kunstneriske frihet og integritet du vennen. Ja bare ønsk deg strykejern til jul. Mamma tenkte på discokule, men strykejern er jo og kult. 

Hagesaks oppå regningene på kjøkkenet. Håper jeg kan skylde på mannen. Men tviler.

 

Ei dykkermaske i oppvaskekummen sammen med glass og bestikk. Jeg spurte ikke engang. Mannen rister kanskje like oppgitt på hodet når han tar den utav oppvaskemaskina seinere.  

Men ingen klokke. Noen som har forslag til steder jeg kan leite?