Absolutt ikke lykkelig

Det har blitt så veldig trendy at en ikke skal være perfekt lenger. En skal ikke lenger rekke alt, en kan si at man ikke har det bra hvis ekteskapet skrangler, det trenger ikke stå nysteikte cupcakes på bordet når noen helt uventa stikker innom, det er lov å si at en har dårlig samvittighet overfor tidsknipa, og at det er godt å sende ungene i barnehagen etter sommerferien, og Toro er nå helt greit.

Jeg er så hjertens enig i at alt ikke trenger å være perfekt. Det passer meg utmerket, for på spisebordet står det akkurat nå noen halvvissne blomster som burde fått et nytt hjem i biodunken, huset må vaskes ved første anledning (og den anledningen bruker jeg nå til å blogge, altså blir det neste anledning), jeg har ikke engang prøvd å fjerne kunsten til Mathea fra badedøra, det ligger en tom kjekspakke på stuebordet og bosset burde vært bært ut før jeg satt meg i sofaen. Den samme sofaen som egentlig burde vært renset, men den matcher jo akkurat nå det litt ripete og slitte glassbordet som jeg ALDRI mer skulle ha, men bare falt pladask for når jeg såg det. Arg. Dessuten begynte nettopp stuelampa å brenne, så om en time sitter jeg her i tussmørket.

Jeg synes det er kjempeleit at flotte, flinke supermammaer og superdamer føler at de ikke strekker til og blir nedfor fordi de tror at "alle andre" får til alt. Og det har hendt at jeg har irritert meg gaaanske mye over at noen skriver LYKKELIG HJERTEHJERTEHJERTE ELSKER DEG DU ER MIN SIN HJERTE HJERTE HJERTE SMILEFJES HJERTE HJERTE HJERTE DIN FOR ALLTID HJERTE HJERTE HJERTE åtte ganger til dagen.

På nettet har det florert med interiørblogger, mammablogger, matlagingsblogger og treningsblogger, og supermammaene som visper sammen en supersunn middag fra skrætsj med økologiske superingredienser mens de er ute og jogger med en unge i bæremeisen samtidig som de planlegger noe nytt, innoativt og smæsjing flott til hjemmet etter en dag på jobb hvor de har gjort en strålende karriere - har nådd over alt dette.

Jeg har aldri vært av dem som har fått til alt. Jeg suger på å jogge, selv om jeg prøver med ujevne mellomrom. En god unnskyldning er at jeg skjeldent greier å lokalisere mp3-spilleren, og når jeg finner den så er det ikke strøm på den.
Hjemmet mitt hadde aldri kommet i noe interiørblad, selv om jeg kan skryte av at jeg var i Stavanger Aftenblad sin boligavis for hmm 12 år siden med hybelen min. Det handlet riktignok ikke om tidsriktig innredning, mer om at det gikk an å lage et hjem der og. Nå er hjemmet mitt preget av håndavtrykk på vinduene og fargestifter på det meste av flater ellers.
Jeg er en skikkelig sukkerjunkie, jeg har alltid en masse ting jeg ville hatt gjort og like mange jeg burde ha gjort, men jeg rekker det faktisk ikke. Dessuten er jeg fantastisk flink til å påta meg flere ting enn jeg burde, og jeg lærer aldri.

Ingenting av dette er hemmelig, og egentlig så synes jeg at det er greit nok. Det er begrenset hvor mange timer det er i døgnet dessverre, hadde det vært flere så må jeg ærlig innrømme at jeg hadde prøvd å skvise inn en ekstra time med søvn.
Men det ikke alt jeg er like interessert i som resten av verden. Jeg gir katten i retrostil på møbler for eksempel, gi meg en sofa som er god i sitte i, og som jeg kan ligge på når det er for mange unger i senga mi.

MEN. Det jeg synes er kjipt, er at hele greia nå nesten har snudd til at en ikke skal kunne si at en har det bra.
Når jeg er på kontroll med ungene på helsestasjonen får jeg alltid spørsmål om jeg og mannen fortsatt er sammen, med et megetsigende "du-kan-si-det-til-meg"-blikk og medfølende stemme. Og blikket endrer seg liksom ikke når jeg sier at jo, vi er sammen og vi har det BRA sammen. Da kjennes det ut som at hun tenker "vil du ikke si det til meg?". Sukk.
Jeg har nesten slutta å si at jeg er super-matgeek som elsker å skrive menyer og leser oppskrifter til sengelektyre, for hvis jeg sier det så blir det ofte tyst og det kommer noe mumling fra samtalepartneren min sin side.
Og jeg elsker positive facebook-oppdateringer. Jeg elsker i det hele tatt positive mennesker! Ikke mennesker som lyger eller vil virke bedre enn de er. Men slike som vinkler ting positivt, og greier å smile med en gaffel i øyet.
Kaffi Latte`en kan være sabla god selv om mannen har oppført seg som en dust den dagen.
Det store tannløse smilet i barnesenga du våkner til kan være verdt HJERTE HJERTE HJERTE selv om klokka viser 04.33.
Og det må da for pokker være lov å si at du er lykkelig selv om ikke alt er så perfekt.

Nå skal en slå seg til ro med det en har, og ikke kjenne på jaget til at alt skal være perfekt. Men guess what! Vi har forskjellige tanker om hva vi er glade for, fornøyde med, og hva som gjør oss lykkelig.

Jeg har et kaotisk hjem som aldri er helt rent og ryddig. Men det er mitt hjem, min borg, mitt paradis.
Jeg har tre unger som kan hyle så det blør i øra, og jeg har rett som det er nedtelling til leggetid. Men de er det kjæreste jeg har, og jeg setter dem høyere enn mitt eget liv.
Jeg har en mann som ikke alltid gjør sånn som jeg synes hadde vært best, men han er den eneste mannen i hele verden jeg vil ha, han er den mest omtenksomme personen jeg noensinne har møtt, og jeg er så utrolig glad i ham.
Jeg har en jobb som kan gjøre meg sint og trist, men som jeg synes er verdifull, spennende og kjekk. Faget mitt interesserer og utfordrer meg, sistnevnte både på godt og vondt. Og selv om jeg jobber fullt og ungene går fullt i barnehagen så synes jeg at vi får masse tid sammen, til lek og læring, kos og krangling.  
Jeg har lange dager, mye som skulle og kunne vært gjort, alltid dårlig samvittighet for det som ikke blir prioritert.

Men vettu hva? Jeg har det kjempebra. Jeg synes at det vanskeligste med livet er at det er såå mye kjekt en kan gjøre, og at det ikke går an å gjøre på en gang. Og når jeg har gått noen omganger med meg selv, så har jeg greid å prioritere og slå meg til ro med det. I morgen prioriterer jeg kanskje annerledes, og da vil det være greit. Jeg elsker å ha mange baller i lufta.

Drit i alle andre. Hvis du er lykkelig, så skriv så mange hjerter du bare vil. Men ikke skriv at mannen er en dust og at du ikke har noe å leve for på face. Det har du en telefon og en venn for. Telefoner og venner kan også brukes til jublende glade nyheter og invitasjoner til latte-er. Eller cupcakes hvis du er av dem. Eller bare skravling i en rotete smulete sofa.

HJERTE HJERTE SMILEFJES.

Aktiviteter for små og store

Gullpjusken vår har fått ørebetennelse (buhuuu stakkars gullet til mammaaaa), så det ble en betraktelig roligere helg enn jeg hadde forestilt meg. Og det MERKES at en unge er satt utav spill!

Så da ble det luftings av jentene og ellers inneaktiviteter.

Her kommer et knippe til inspirasjon:

* Telttur i stua. Holdt dem opptatte i flere minutter uten at mamma eller pappa måtte være med, så det anbefales på det sterkeste. Dette kan og anses som en grei måte å lokalisere sofaputer på, for det var helt enormt hvor mange de greide å oppdrive og stappe inni der sammen med seg selv.

Ta bilder av oss selv med iphonen. Det ble tre bilder før vi begynte å krangle om hvem som skulle holde den. Mamma er forresten en dumming som ville holde den bare fordi den er hennes. Og fordi hun har lengst armer. Og fordi hun liksom ikke sikler på den. Akkurat som det skulle være avgjørende.

Dekorere kjøkkenet til mamma. Det var så kjedelig at jeg måtte pynte det litt.

Kose pusen. De har tross alt ni liv å gå på, det holder en stund.

Lage de vakreste kreasjoner med modellkitt. Etter grundig feltundersøkelse kan vi bekrefte at modellkitt ikke er giftig, og kan spises. Mange ganger. Og så vondt som det smaker, så må vi smake en gang til for å få bekrefta at vi huska rett.

 

Og for uteaktivitetene: Pølser er digg. En kan aldri få nok ketchup. I grunnen er det viktigere å huske ketchupen enn pølsene.

Har dere hatt en fin helg?

Litt alvor...

Det er noe helt fantastisk med friske barn. Noe som vi absolutt ikke skal ta for gitt, men håpe på, ønske oss og sette pris på. Og huske på, når vi har det. Barn som kan bevege seg: Snu seg, reise seg, stabbe avgårde, og videre springe fra mammaen sin. Være smertefrie.

Det kan bidra til diverse hjertetilstander når de klatrer opp på spisebordet det lille sekundet du snur ryggen til, og du med lynets hastighet må fly gjennom lufta og fange den lille før h*n dabber i gulvet.
Det er frustrerende og irriterende når de sitter med gliset fra øre til øre og knefter i stykker ei brødskive til så minimale biter som overhode mulig, og sprer smulene over flest mulig kvadratmeter.
Og jeg har tidligere beskrevet min reaksjon når de spurter ut på en parkeringsplass med meg etter.

For ett år siden holdt vi på å miste vårt midterste barn. Hun fikk en sykdom som heter Guillian Barre, som er en betennelse på nerverøttene i ryggraden. Den forårsaket lammelser som spredte seg til de fleste deler av kroppen, og tilslutt rammet lungene. Fra den perioden vi lå på sykehuset er det mye jeg ikke husker, og det har vel mange grunner. Men noen ting kommer jeg aldri til å glemme:
- Redselen for å miste det kjæreste jeg hadde, nemlig barnet mitt. Hånd i hånd med den intense følelsen av hjelpesløshet. Når du først har kjent på det, så sitter det i ryggraden for alltid.
- Hatet til helsesystemet vårt, som på mange måter er fantastisk, men som ville sette en ettåring på en ukeslang venteliste for MR når hun hadde lammelser som spredte seg uten at vi visste hvorfor. Hun fikk heller morfin intravenøst :( Og klumpen i halsen som ukontrollert presset ut noen skjeldne tårer når jeg fikk vite lørdags morgen at anestesi og mr-folk var kalt inn fra fri kun for å undersøke jenta mi.
- Timene, dagene, ukene når jeg lå krøllet rundt henne i senga, jeg kunne ikke ta henne opp eller ha henne på fanget, for hun hadde så intenst vondt i hele kroppen.
- Blikket til legen når hun kom stormende inn døra og sa på møredialekt: "Ei trur ei veit ka som e galt". Hun hadde tenkt på jenta mi hele (fri)helga si. Og hun hadde rett.
- Uvissheten om hvordan livet kom til å bli HVIS vi FIKK beholde henne, men hun aldri ble frisk igjen
- Første gang hun kunne kommandere meg rundt igjen
- Følelsesrøsjet når jeg fikk vite at hun var utenfor livsfare
- Timene vi gikk frem og tilbake i gangene, frem og tilbake, frem og tilbake, med Lykke i vogna. Etter at hun ble koblet fra overvåkningsutstyret ville hun absolutt ikke være på rommet, og ropte sårt "gå mærr!!" hver gang vi nærmet oss døra til rom 308.
- Det sterke stae blikket når hun kjempet seg opp på alle fire og rugget utstø
- Seiersblikket hennes og min egen svulmende stolthet hver gang hun fikk til noe igjen
- Båndet mellom barna mine, når de bare lå og såg på hverandre, smilende og pratende, med eller uten ord
- Lykken over å sleppe å tvinge i henne medisiner mer

Jeg kan være sliten, ør, miste tålmodigheten, glemme pedagogikken, glede meg til de skal legge seg, bli sprø av kranglinga og slåssinga osv osv osv.
Men hver eneste dag er jeg takknemlig og ydmyk for at jeg har fått bli mamma til de mest perfekte skapningene i hele verden, og for at jeg har fått beholde dem.
Jeg tenker på det når de kryper inntil meg på natta, og sovner med et tilfreds "jeg fikk det som jeg ville"-sukk, mens jeg ligger våken med den lille pøbelen klistra inntil meg. Jeg er kjempeheldig som får ha en varm liten kropp inntil meg, en som synes at stedet mellom meg og pappaen deres er det beste og tryggeste stedet i hele verden.
Jeg tenker på det når jeg hører at ordene vi har brukt til dem fra de ble født nå har gitt mening for dem og de kan bruke dem til hverandre: "Jeg er glad i deg vennen min", kan storesøster si til lillesøster og stryke henne over håret. "Du er vennen min du, og me må vera snille me kverandre" kan storebror si til søstrene sine.

Det er en grenseløs glede å se dem gå hånd i hånd bortover, lillesøster stabbende avgårde, storesøster veiledende og stolt. Det er fantastisk å ha en gutt som klatrer på alt han finner, jenter som kan hoppe i alle sølepytter på veien og like det like godt som mammaen sin, som kan krabbe opp på fanget mitt og forlange at jeg legger vekk uansett hva det er jeg holder på med for å gi dem oppmerksomhet akkurat NÅ, som kan stå i vinduet og nesten knuse ruta og rope vilt av glede når jeg kommer hjem, og dermed få meg til å føle meg som den mest verdifulle personen i hele verden.

Det er så inderlig fantastisk å være mamma. Selv om jeg holder på å bli sprø noen ganger.

Å-åååo

Innlegg fra søndag for to uker siden som ikke er publisert før nå. Bissi taims!:-)
-----------
I dag var det min tur til å sove lenge.
Det betydde til nesten halv åtte, for da var det noe som ikke passa dynamitt-Lykke og både ører og vinduer fikk kjørt seg. De neste timene. Det var nesten så det kom sånne vibrasjons-ringer i kaffien så høyt vrælte hun. Det hele skyldtes jo at hun, i tillegg til å bestå av ca seksti prosent krutt, hadde sovet for lite i natt. Tro meg - det var IKKE jeg som vekka henne.

Det er kjempefrustrerende når sirena står på over tid. Det kan tære noe så enormt på tålmodigheten at både ro og pedagogikk er off uten deg (eller jaffal meg).
I går var vi i et barneselskap, og jeg fikk pratet litt mer med noen barnehageforeldre som jeg vanligvis bare er på hei med. Den første timen satt vi begge med ungene på fanget, og samtalen ble dermed peilet inn på aleinelek. Jeg sa noe sånt som at jeg ikke skjønte hvordan noen fikk unger som lekte aleine, og de svarte at hvis jeg fant utav det så måtte jeg dele manualen. Så spurte mammaen om ikke mine lekte pent sammen, siden de var så mange og så tette. Jeg og pappaen fniste, for pappaen hadde sett oss på vårt beste: En av de fredagene hvor alt må hjem fra barnehagen, og alle tre var supertrøtte. Jeg hei-et da til ham med to hyyyylskrikende unger klamrende rundt beina og ei på armen. Han ble SVÆRT bleik og sa: Og vi som skal ha en til....! Fnis.

Golyder som trillende latter, sang av lys barnestemme, og harmonisk lek glir derimot rett inn i mammahjerter og fyller på tålmodighetsbarometeret, men jeg må innrømme at det er nyyydelig de (få) gangene det er tyst i huset og. Selv om jeg VET at det betyr trøbbel. Det skjer så skjeldent at jeg tar meg i å tenke at: Jaja, vi kan jo bare male over. Eller: Det skal jo synes at det bor barn her og.
Lat meg uansett nyte dette øyeblikket.

Hos oss har det aldri vært snakk om å dorme på sofaen mens ungene ser barnetv. Mamma? Mamma? Mamma? Sove du? ISSE SOOOV! Mamma kom og lek! KOM! KOOOOM! Kan vi gå ut? EG VIL PÅ LEIKEPLASSEEEEEN!
Men jeg har prøvd innimellom, det skal jeg ha. Noen ganger har det gått greit, litt fargelegging av kjøkkenskapene, plasking i bioladammer på gulvet, eller hopping på meg - ja.
Får de derimot tak i ei saks - nei.

Til alle som mobber meg for at lysa er slukte i huset når klokka er ti: Jeg utfordrer dere til å overleve en dag hos oss, uten å bruke hjelpemidler som "ring en venn (eller en psykolog), beroligende midler (til deg selv eller ungene) eller øreklokker.
------------------
Frisørspira med sovende mamma: