søndag 11. mai 2014

Små hjelpere

Jeg har etter hvert hatt noen langturer med pirayaene, og stort sett har det gått ganske bra.
Ja de har satt fyr på et hus. Heldigvis så brant det ikke ned.
De har fått minsta til å drikke ei FLASKE med dentinox. Giftinformasjonen fungerer gull. Dessunten hadde hun mint-ånde i lang tid etterpå.
Og de har sykla ned den VELDIG bratte kjellertrappa i huset til pappa. Det gikk ganske bra det og. Facinerende å oppleve situasjoner i slow motion når det er drama på gang. Sistnevnte episode skjedde når jeg holdt på å pakke i bilen, klar for avreise. Jeg sto nedenfor trappa og så Lykke komme susende på en rosa trehjulssykkel i en elegant bue gjennom lufta OVER trappa, rakk akkurat å brøle "HERREGUUUUUUUUUUD!!!!" (ikke et uttrykk jeg bruker til vanlig etter at mormor prentet inn omfanget av den synd det var i barndommen), før jeg sprang til og holdt ut armene for å ta imot henne. KABANG. Too late. Fart har aldri vært mi greie.

Men som sagt, stort sett er det plankekjøring. Noe forhøya blodtrykk skal det vel være innimellom, det er jo en lang kjøretur. Og det er jo aldeles nydelig å vite at de har en pappa når vi kommer hjem igjen, etter å ha vært fungerende aleinemor en periode. Men innimellom topper det seg jo litt da.

Forrige gang var jeg nærme både hjerteinfarkt og krampegråt. Og jeg hadde den beste kaffikoppen jeg kan huske.

Jeg hadde to måneder tidligere kjøpt en bursdagsgave på ebay, som enda ikke var kommet. Derfor måtte jeg pent kjøpe en ny før vi kjørte hjemmefra. Og når vi passerte Stord, fire timer hjemmefra, kom jeg på at - den lå på kjøkkenbordet. Sukkeargh. Sånn er det når en begynner å bli for rutinert i reisinga: En er så trygg på pakkinga at en begynner å glemme ting.
Så når vi passerte Bergen stoppet vi på SparKjøp for å handle litt. Ikke bare glemte gaver, men og forbrukssaker som sokker (I curse you Sokketroll!) og annet småplukk.

På vei inn i butikken spurte ungene om ikke vi kunne ta sånn en handlekorg på hjul som vi dro etter oss. Jeg svarte at vi skulle skyndte oss, og at denne gangen ble det sånn en som vi holder over armen. Ingen protesterte veldig, alle byttet på å bære den (min tur nåååå!) og jeg suste erfarent rundt og heiv oppi det vi skulle ha, avviste de fleste "kan-vi-få?" og peilet oss inn mot kassa. Lang kø. La på varene, såg bunnen av korga, og - panikk. Bunnen av korga. Blå og fin. Og tom. HVOR I H***** ER LOMMEBOKA OG NØKLENE MINE??? Pirayaene sto smørblide og ventet på enden av rullebåndet, klare til  ta i mot varene, småkranglende om hvem som skulle få bære posene. Med hjertet i halsen kikket jeg desperat på rullebåndet. Bare varer. Ingen lommebok, ingen nøkler, ingen mirakler. Og på korga igjen. Ingen synsbedrag eller mirakler der heller. Så slo det meg. Korga ved kassen, den jeg nettopp hadde tatt varene mine utav, var en sånn en med hjul. Og jeg fikk mine bange anelser. De løsningsorienterte (HYYYYYL) trollungene hadde oppgradert korga inne i butikken, i det stille. Uten å ta med lommebok og nøkler. De må ha hatt et skjeldent øyeblikk av harmonisk samarbeid, siden jeg ikke hadde lagt merke til noe, og de har begynt å forstå at samarbeid = mamma skjønner ingenting = vi får det som vi vil.
Med uvanlig lys (les: skringende) og hektisk stemme begynte jeg å hive varene opp igjen i korga, mens jeg ropte til ungene hvor de hadde gjort av den andre korga vår. Butikkdamen så først skikkelig irritert ut, men når hun møtte blikket mitt så skjønte hun alvor. Det kom jaffa ikke et kritisk ord fra henne, selv om jeg laget både uroligheter og braste utav køa mens jeg kommanderte ungene til å stå HEEEEELT STILLE mens mamma BARE skal finne den andre korga.

Rolig og kontrollert, trallalalallaaaaaa, vi gikk her vi gikk her vi kikket innom her (sinnsykt stor den butikken er da!) så gikk vi hit og hit og dit og HVOR FAEN ER DEN KORGA??? Litt mindre rolig og kontrollert, litt høyere puls, litt villere blikk, litt mer tanken på at vi nå er to fylker hjemmefra, uten telefon (den ligger i den låste bilen), nøkler og lommebok, men med tre unger som begynner å remje (håper virkelig at ingen av dem må på do nå!!), tilbake til kassa, bare for å oppdage at der var det ingen unger. De hadde nemlig forstått at nå er det noe galt, så de hadde spredd seg for å leite etter mamma, og sto fordelt rundt i butikken og smågråt og ropte på meg og hverandre. Med en litt skarpere stemme enn ønskelig (mamma stresser litt nå, nå MÅ dere stå her, jeg kommer snart tilbake, jeg må leite EN GANG TIL!) noen blikk fra pensjonister som tydeligvis ikke synes noe om at jeg kommanderte ungene til å stå der aleine mens jeg vaste rundt (de hadde sikkert både nøkler og lommebok trygt plassert i mageveska), spurta jeg på nytt inn i butikken. Pust. Puuust. Pust.PUSTPUSTPUSTPUSTHVAPOKKERGJØRJEGHVISJEGIKKEFINNERLOMMEBOKOG
NØKLEROGJEGHARIKKETELEFONPUSTPUSTPUSTHYPERVENTILEREGRÅTELITTPUST
PUSTPUSTSÅSÅNNKJENNESPANIKKANFALLUTALTSÅ!!
Og så - rett før jeg brast i krampegråt blant lego og sminke og klær og hygieneartikler - så hører jeg: "Leitar du ettar nåkke?" Jeg brydde meg lite om formaningene hennes om å ikke forlate handlekorger med lommebøker i uten tilsyn (dah...), og jeg brydde meg lite om hva alle andre (inkludert pensjonistene) synes om mine overstrømmende kjærlighetserklæringer til ukjente butikkansatte. Jeg trakk kortet, glemte den vanlige angsten for at kortet ikke skulle ha dekning, nå kunne vel ikke mer gå galt, heiv unger og poser i bilen, grabba telefonen for å varsle brodern om at vi kom liiiitt seinere enn planlagt. Ikke signal. Svarte! Hva er dette for tull da! Slo av telefonen, av og til hjelper det å restarte. Kode. Feil. Hm? Kode andre gang. Feil? Og tredje gang = PUK. Du. Tuller. Enda godt at vi hadde vært der før, så vi kunne veien sånn cirka. For når vi kom frem og brodern åpna døra var det bare å mose ungene inn, kjeeeeektåsederetelefonenermidlertidigdødmendetfikservietterpåhardukaffifintvisnakkeslittrophvisde
skadersegellerhverandresnakkesøyeblikk!

Så satt jeg meg bak bilen og hadde meg fem minutter helt for megselv, mens pulsen falt til under 100 og blodtrykket gikk tilbake fra rødt til oransje. Det kan være mye bra mindfulnes i en kopp kaffi. Sol var det og. Heldige meg som har litt flaks og en god bror. Og sånn vanligvis: Løsningsorienterte unger.


.
Som ei veninne sa, når jeg satt høygravid og utålmodig og ventet på min eldste sommeren 2008:
Når de er små har du lyst til å spise de opp. Når de blir større skulle du ønske du hadde gjort det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar