"Det er så dyrt å ha unger"

I dette innlegget skal jeg innom to påstander:
1: "Det er så dyrt å ha unger"
og
2: "Jeg kan ikke snu ryggen til den ungen min et øyeblikk"

Jeg har reist på påskeferie med ungene. Frem til mandag er jeg fungerende aleinemamma. Masse kvalitetstid, kjekke aktiviteter, moro sprell, niks tv, tilstedeværelse. Det begynte bra, med at en mamma på første ferje ble blek og imponert når hun skjønte at jeg skulle kjøre nesten like langt som henne, bare med noen unger ekstra og en mann mindre. Jeg var ganske fornøyd og stolt og litt høy på pæra. BÆÆÆÆÆRT (sånn feil svar-alarmlyd). Ja Karma jeg vet, det er ikke lov å bli høy på pæra. Da får jeg det rett i fleisen igjen. Indeed!

Det begynte med at jentene slåss om go`stolen til Moffa. Mellom dem lå ipaden hans. Nå har den ipaden er litt unikt mønster på ramma. Jepp, den gikk i gulvet, og tyngdekraft + gulv = knas. Host. Reiseforsikring, hvordan fungerer det egentlig?

Deretter fortsatte det med at minste pirayaen innviet badesesongen.

De som har lest bloggen en stund husker kanskje at størstepirayaen avsluttet den i oktober i fjor. Det var fem grader i vannet da, og jeg tipper - to nå. Men, denne mammaen var ved godt mot og hentet et nytt par cherroxer. Hahah! Godt forberedt. Tenkte jeg. Ny BÆÆÆÆRT. Ikke godt nok, for det tok jammen ikke lang tid før det skvalpa godt i de og. Sukk.
Ai låvv fæisbokk, så jeg tok frem telefonen og knota inn
"Nåken i gulenområdet som har støvler eller cherroxer som kan lånes for helga eller arves? Bl mrk. "Badesesongen har starta".
Som alle sikkert har forstått (eller vet hoho) så kjenner jeg en masse fantastiske mennesker. Deriblant noen i gulenområdet med cherroxer og støvler i størrelse 24 og 26. Hurra! Jeg heiv jentene i bilen og freste avgårde. I tillegg til skotøy ble jeg lovet kaffi, og jeg visste jo fra før av at det kom til å bli en koooselig prat, så dette var bare vinn-vinn-vinn. Trallallaaa. Ikke ante jeg at karma bare såvidt hadde begynt å sette meg på plass, siden jeg fremdeles ikke hadde jekket meg nok ned.

Vel fremme hos min reddende engel fortalte jeg at jentene var litt sjenerte og nok kom til å sitte på fanget mitt. Men hun hadde både leker, et tillitsvekkende vesen og et koselig hus, så jentene kviknet fort til og sprang litt rundt. Jeg nøøøøt det, supa kaffi og pratet. Du vet den Jaws-soundtracken? Dum-dum-dum-dum-dum-dum. Det luktet brent. Svidd plast. Å-åo. Hello Karma. Du vet hvordan du skal få satt meg på plass. Jentene hadde nemlig skrudd på komfyren. På fullt. Og oppå lå det en plastdings (jeg fikk aldri med meg hva det hadde vært, bare hva det ble. Nemlig en seig svart gugge som brant veldig godt). Dagens brannkvinne som får årets HMS-pris er Tone. Hun har ikke bursdag før i september (?), men hvis noen har ei fin gryte til overs så har hun en i minus nå, etter at den svarte gugga ikke ville slutte å brenne.

Tusen takk for skoa, og takk for veldig god kaffi, det var veldig kjekt å se deg igjen, sorry for at vi prøvde å brenne ned huset ditt. Hvis du noensinne er på Sandnestraktene så er du hjertelig velkommen. Virkelig. Anything you need, just name it!

Jeg kjørte hjem igjen, flau, lei og bekymret for om huset hennes/deres er levbart i helga. Vel hjemme hos pappa ropte jeg opp fra gangen: "Det ble litt vel dramatisk dette", hvorpå Lykke hjelpsomt fullførte: "Vi brente bål i huset!".

Ny post på budsjettet innføres: "Sorry-for-at-vi-prøvde-å-brenne-ned-huset-ditt-her-er-blomster"-posten.

Plutselig fikk den påstanden om at "det er dyrt å ha unger" en helt ny mening, når jeg så for meg ny komfyr, rens av det meste i huset osv.
Og til de som klager på at de "aldri kan snu ryggen til ungene en gang". Har deres unger prøvd å brenne ned huset til noen kanskje? Nettopp det nei. (og hvis svaret er ja forresten så tar jeg gjerne i mot støtteerklæringer, anonyme som navngitte)

For de som er imponert over at jeg kjører åtte timer hver vei med ungene. Kjøringa er det letteste. Da er alle ungene stroppa fast i hvert sitt sete. Galskapen begynner når de sleppes ut av bilen.