lørdag 15. september 2012

Litt alvor...

Det er noe helt fantastisk med friske barn. Noe som vi absolutt ikke skal ta for gitt, men håpe på, ønske oss og sette pris på. Og huske på, når vi har det. Barn som kan bevege seg: Snu seg, reise seg, stabbe avgårde, og videre springe fra mammaen sin. Være smertefrie.

Det kan bidra til diverse hjertetilstander når de klatrer opp på spisebordet det lille sekundet du snur ryggen til, og du med lynets hastighet må fly gjennom lufta og fange den lille før h*n dabber i gulvet.
Det er frustrerende og irriterende når de sitter med gliset fra øre til øre og knefter i stykker ei brødskive til så minimale biter som overhode mulig, og sprer smulene over flest mulig kvadratmeter.
Og jeg har tidligere beskrevet min reaksjon når de spurter ut på en parkeringsplass med meg etter.

For ett år siden holdt vi på å miste vårt midterste barn. Hun fikk en sykdom som heter Guillian Barre, som er en betennelse på nerverøttene i ryggraden. Den forårsaket lammelser som spredte seg til de fleste deler av kroppen, og tilslutt rammet lungene. Fra den perioden vi lå på sykehuset er det mye jeg ikke husker, og det har vel mange grunner. Men noen ting kommer jeg aldri til å glemme:
- Redselen for å miste det kjæreste jeg hadde, nemlig barnet mitt. Hånd i hånd med den intense følelsen av hjelpesløshet. Når du først har kjent på det, så sitter det i ryggraden for alltid.
- Hatet til helsesystemet vårt, som på mange måter er fantastisk, men som ville sette en ettåring på en ukeslang venteliste for MR når hun hadde lammelser som spredte seg uten at vi visste hvorfor. Hun fikk heller morfin intravenøst :( Og klumpen i halsen som ukontrollert presset ut noen skjeldne tårer når jeg fikk vite lørdags morgen at anestesi og mr-folk var kalt inn fra fri kun for å undersøke jenta mi.
- Timene, dagene, ukene når jeg lå krøllet rundt henne i senga, jeg kunne ikke ta henne opp eller ha henne på fanget, for hun hadde så intenst vondt i hele kroppen.
- Blikket til legen når hun kom stormende inn døra og sa på møredialekt: "Ei trur ei veit ka som e galt". Hun hadde tenkt på jenta mi hele (fri)helga si. Og hun hadde rett.
- Uvissheten om hvordan livet kom til å bli HVIS vi FIKK beholde henne, men hun aldri ble frisk igjen
- Første gang hun kunne kommandere meg rundt igjen
- Følelsesrøsjet når jeg fikk vite at hun var utenfor livsfare
- Timene vi gikk frem og tilbake i gangene, frem og tilbake, frem og tilbake, med Lykke i vogna. Etter at hun ble koblet fra overvåkningsutstyret ville hun absolutt ikke være på rommet, og ropte sårt "gå mærr!!" hver gang vi nærmet oss døra til rom 308.
- Det sterke stae blikket når hun kjempet seg opp på alle fire og rugget utstø
- Seiersblikket hennes og min egen svulmende stolthet hver gang hun fikk til noe igjen
- Båndet mellom barna mine, når de bare lå og såg på hverandre, smilende og pratende, med eller uten ord
- Lykken over å sleppe å tvinge i henne medisiner mer

Jeg kan være sliten, ør, miste tålmodigheten, glemme pedagogikken, glede meg til de skal legge seg, bli sprø av kranglinga og slåssinga osv osv osv.
Men hver eneste dag er jeg takknemlig og ydmyk for at jeg har fått bli mamma til de mest perfekte skapningene i hele verden, og for at jeg har fått beholde dem.
Jeg tenker på det når de kryper inntil meg på natta, og sovner med et tilfreds "jeg fikk det som jeg ville"-sukk, mens jeg ligger våken med den lille pøbelen klistra inntil meg. Jeg er kjempeheldig som får ha en varm liten kropp inntil meg, en som synes at stedet mellom meg og pappaen deres er det beste og tryggeste stedet i hele verden.
Jeg tenker på det når jeg hører at ordene vi har brukt til dem fra de ble født nå har gitt mening for dem og de kan bruke dem til hverandre: "Jeg er glad i deg vennen min", kan storesøster si til lillesøster og stryke henne over håret. "Du er vennen min du, og me må vera snille me kverandre" kan storebror si til søstrene sine.

Det er en grenseløs glede å se dem gå hånd i hånd bortover, lillesøster stabbende avgårde, storesøster veiledende og stolt. Det er fantastisk å ha en gutt som klatrer på alt han finner, jenter som kan hoppe i alle sølepytter på veien og like det like godt som mammaen sin, som kan krabbe opp på fanget mitt og forlange at jeg legger vekk uansett hva det er jeg holder på med for å gi dem oppmerksomhet akkurat NÅ, som kan stå i vinduet og nesten knuse ruta og rope vilt av glede når jeg kommer hjem, og dermed få meg til å føle meg som den mest verdifulle personen i hele verden.

Det er så inderlig fantastisk å være mamma. Selv om jeg holder på å bli sprø noen ganger.

1 kommentar:

  1. Sterkt :,( Er så utrolig glad for at alt gikk bra med dere. Og krysser fingrene for at søte Lykke ALDRI noen sinne skal oppleve dette igjen. Og hun var kjempe sterk og kom seg igjen i et utrolig tempo. Dere er noen fantastiske folk å kjenne. Klemm ;)

    SvarSlett