-----------
I dag var det min tur til å sove lenge.
Det betydde til nesten halv åtte, for da var det noe som ikke passa dynamitt-Lykke og både ører og vinduer fikk kjørt seg. De neste timene. Det var nesten så det kom sånne vibrasjons-ringer i kaffien så høyt vrælte hun. Det hele skyldtes jo at hun, i tillegg til å bestå av ca seksti prosent krutt, hadde sovet for lite i natt. Tro meg - det var IKKE jeg som vekka henne.
Det er kjempefrustrerende når sirena står på over tid. Det kan tære noe så enormt på tålmodigheten at både ro og pedagogikk er off uten deg (eller jaffal meg).
I går var vi i et barneselskap, og jeg fikk pratet litt mer med noen barnehageforeldre som jeg vanligvis bare er på hei med. Den første timen satt vi begge med ungene på fanget, og samtalen ble dermed peilet inn på aleinelek. Jeg sa noe sånt som at jeg ikke skjønte hvordan noen fikk unger som lekte aleine, og de svarte at hvis jeg fant utav det så måtte jeg dele manualen. Så spurte mammaen om ikke mine lekte pent sammen, siden de var så mange og så tette. Jeg og pappaen fniste, for pappaen hadde sett oss på vårt beste: En av de fredagene hvor alt må hjem fra barnehagen, og alle tre var supertrøtte. Jeg hei-et da til ham med to hyyyylskrikende unger klamrende rundt beina og ei på armen. Han ble SVÆRT bleik og sa: Og vi som skal ha en til....! Fnis.
Golyder som trillende latter, sang av lys barnestemme, og harmonisk lek glir derimot rett inn i mammahjerter og fyller på tålmodighetsbarometeret, men jeg må innrømme at det er nyyydelig de (få) gangene det er tyst i huset og. Selv om jeg VET at det betyr trøbbel. Det skjer så skjeldent at jeg tar meg i å tenke at: Jaja, vi kan jo bare male over. Eller: Det skal jo synes at det bor barn her og.
Lat meg uansett nyte dette øyeblikket.
Hos oss har det aldri vært snakk om å dorme på sofaen mens ungene ser barnetv. Mamma? Mamma? Mamma? Sove du? ISSE SOOOV! Mamma kom og lek! KOM! KOOOOM! Kan vi gå ut? EG VIL PÅ LEIKEPLASSEEEEEN!
Men jeg har prøvd innimellom, det skal jeg ha. Noen ganger har det gått greit, litt fargelegging av kjøkkenskapene, plasking i bioladammer på gulvet, eller hopping på meg - ja.
Får de derimot tak i ei saks - nei.
Til alle som mobber meg for at lysa er slukte i huset når klokka er ti: Jeg utfordrer dere til å overleve en dag hos oss, uten å bruke hjelpemidler som "ring en venn (eller en psykolog), beroligende midler (til deg selv eller ungene) eller øreklokker.
------------------
Frisørspira med sovende mamma:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar