Gapahuken

Hvis du spør vår eldste om hvor han har lyst til å gå på tur, så kommer det nesten garantert GAPAHUKEN! tilbake. Gapahuken er egentlig ei veldig koselig hytte som ligger tjue minutters mamma-gange fra huset vårt. Altså halvannen times piraya-gange eller sykling.

Nå på lørdag skulle jeg pakke med meg ungene og sykle bort dit, sånn i Mathea sin sovetid. Det er en god plan, for da kan minsta sove i vogna mens de to andre får litt mer oppmerksomhet. Rett i forkant hender det at jeg glemmer godheten med planen, for da er Mathea rasendeillsintveldigtrøttleiseg, hun vræler og vræler og vil ingenting, jaffal ikke ha på tøy og vente til de andre to får på seg tøy. Og de to som har mast siden klokka var halv seks om å gå ut, de har all verdens tid plutselig. Kan du ta på dressen Kasper? Du og Lykke? Nei det er Mathea sin, den er for liten til deg. Jo jeg lover deg, den er for liten til deg. Nei det er ikke urettferdig, du er jo stor jente nå! Nei mamma skal ikke ha på dress, bare regnbukse. Nei vi skal ikke ha med fiskestang (selv om det nesten regner nok). Ta på støvler. Andre foten. Jo de er på feil fot, kom, skal mamma hjelpe deg? NEI NEI NEI IKKE HELL ALL SANDEN UT PÅ GULVET! Gagh. Mamma skal bare finne noe å koste opp med. NEI NEI NEI IKKE KOST DET UTOVER. Sukk. Ja mamma gjør det etterpå. Det hender at jeg lurer på om de prøver å smugle med seg hele innholdet i sandkassa hjem, litt etter litt.

Når minsta er plassert i vogna med smaaale smale øyne og prøver seg på et jeg-skal-jaffal-ikke-sove-blikk, så er det bare å få bestemt fremkomstmiddel med de to andre. Før vi er ned bakken sover førstemann og prosjekt lære-toåring-å-sykle-selv-mens-treåring-ikke-må-sykle-fra-oss begynner.

Det går ikke veldig fort når en dytter vogna med ei hånd og halvveis med sideflesket, mens du bruker den andre hånda og av og til begge hendene på å vise hvordan en skal trø rundt for å få sykkelen til å gå fremover. Nei ikke bremse lille venn, når du trør bakover så bremser du. Fliink, nå gikk sykkelen fremover, merker du det? Nei du må trø samme veien hele tiden, når du trør bakover så bremser du. Nei det går ikke veldig fort, ja mamma holder deg. Nei ikke bremse. Den veien var bremse, da stopper sykkelen. Lykke, hvis mamma skal dytte deg så må du ikke bremse, da stopper jo mamma og. Trø den veien, sånn som mamma gjør med beina dine nå. Kasper? Ikke sykle så langt fra oss. Kasper? Kasper? KASPER?
Ulempen med å gå tur med barn med selektiv hørsel, forutenom at de faktisk ikke gjør som du sier og det er et sikkerhetshensyn som dermed fint blir ignorert, er at naboene hører ikke de første fjorten laveste ropene. De hører bare at jeg brøler KASPEEEEER! i det en bil kommer susende forbi og han sykler lenger ut mot veien enn hva blodtrykket mitt har godt av. Så just for the record: Jeg brøler ikke alltid.

Etter et kvarter = femten meter = mamma med vondt i ryggen allerede finner toåringen ut at vi har kommet til balansekanten. Hun hopper da glatt av sykkelen og skal balansere i stedet. Heldigvis går det fint an å balansere en sykkel på håndtaket på vogna samtidig som en holder toåringen på murkanten i hånda. Treåringen, som hadde glemt balansekanten, kommer da fresende tilbake for å delta i aktiviteten, og jammen er det plass til TO sykler på vogna. Nei mamma kan ikke holde begge to i hånda, for da tipper vogna. Nei det kan vi ikke prøve, Mathea sover oppi. Kan du ikke bare ha hjelmen på da? Jo jeg ser jo at du ikke sykler nå. Men du skal jo snart sykle igjen. Jooo ha hjelmen på. Jaja, jeg skal hjelpe deg av med din og Lykke, nei det går ikke an å dra den av, vent litt, neineinei du må ikke gjøre sånn, da kommer reima rundt halsen.

Balansekanten er ferdig, og begge skal sykle igjen. På med hjelmer igjen, ned med syklene igjen.
Jo du greier å trø opp bakken Kasper, mamma dytter deg litt så trør du alt du kan. Ja jeg skal dytte deg når en gang til når du stopper. Næmmen, du må jo trø da! Ja mamma dytter en gang til. Hallo, det der er latmannssykling. Husker du hvordan du skal trø Lykke? Nei den veien var bremse. Fremover, sånn. Nei ikke bremse. Ja mamma dytter igjen Kasper. Ja du kan gå litt Lykke, skal mamma ta sykkelen? Nei mamma vil ikke leie den med deg, da kan du leie den aleine. Jo. Jo. Jo. Hvis mamma skal ta den så må den ligge oppå vogna. Hvis du skal sykle må du ha på hjelmen. Nei mamma trenger ikke hjelm, jeg har jo bare vogna. Nei det er ikke det samme.

Og sånn går det.

Vel borte i Gapahuken er ungene så kjente og trygge at de springer avgårde hylende i fryd. Første gang jeg var der kom jeg i skade for å peke på den ene store steinen som er der. Tabbe. Det esje någen STEIN mamma, det e jo SKUTA TE SABELTANN! Sorry, my bad. Men innimellom sjørøverslagene og klatring i trær og spising av lørdagsgodter og leiting etter skatter i skogen og SE NÅ MAMMA! SE NÅ MAMMA! SE NÅ MAMMA! KOM DÅ MAMMA! får mammaen noen sekunders pause her og der. Det er godt for et hode som må være tuna på oppmerksomhets-kanalen en anelse utover komfortsonen store deler av dagen. En god soldat hviler når han kan!

På tilbakeveien nyter vi at det er sommmer, en veldig VÅT sommer, men allikevel sommer, og plukker blomster i veikanten. Jaaa så fine blomster Lykke! Kan du prøve å plukke med litt stilk og? VELDIG fine. Ja vi skal sette dem i vann når vi kommer hjem. Nei du må bære dem selv, mamma bærer sine egne. Ja veldig fine dine og Kasper. Ååå så søtt, skal mamma få dem? Tusen takk. Nei nå har mamma fått dem. Nei alle de var ikke dine, mamma har plukket dem. Nei mamma er ikke dum, mamma er faktisk skikkelig kul. Jo jeg er det. Joho. Joho. Joho. Det bestemmer ikke du. Vil du sykle nå Lykke? Ikke skrike sånn, vi kan finne nye blomster. Ja se på den snegla der da. Nei vi skal ikke følge den hjem. Nei for vi vet ikke hvor den bor også går den veldig seint. KASPER VENT PÅ MAMMA! Nå må vi skyndte oss litt, for nå våkna Mathea og hun er kjempesulten. Er du og det? Men du spiste jo nettopp. Nei vi spiste ikke pølser i dag. Åja er du bare sulten på pølser? Vi kan ta med det neste gang. Nei men nå har vi faktisk ikke det. Nei mamma kan ikke trylle. Nei sånn er det bare. KASPER VENT PÅ MAMMA!

Du vet at det har vært en fin formiddag når de to eldste frivillig går og legger seg når vi kommer hjem. Du vet at du kommer til å angre i kveld, når de blir umulige å legge og du er kubbeklar lenge før dem, fordi de har sovet på dagen.
Men av og til - er det så inderlig verdt det. Jeg kan ikke huske sist jeg leste i et blad på dagtid. Ahhhh!