søndag 1. juli 2012

Barnehagetøyet

Siste fredag i måneden skal alle foreldre ta med seg alt tøyet hjem fra barnehagen, sånn at garderobene kan vaskes skikkelig. Flottis, glimrende sjanse til å ta en skikkelig gjennomgang av det som ligger der, sjekke størrelser og reinhet og at de har alt de trenger til enhver situasjon og alle værslag (vestlandet = ALLE værslag. Gjerne hver dag)
Tanken er god, og planen er der hver eneste måned. Dette begynte i april 2011, og vi kom litt skeivt ut allerede da. Den siste fredagen i april 2011 gikk jeg nemlig rundt med rier, så mannen henta de to eldste på ettermiddagen i full fart, heiv inn klær og unger i bilen, og heiv de samme klærne uinspisert tilbake på mandag. Den gangen tror jeg de fleste hadde forståelse for det, en fødsel er liksom en godkjent unnskyldning. Menne...en fødsel er igrunnen ganske isipisi i forhold til helgene med pirayaene, for når en føder får en gjøre ting i fred og ro uten å måtte underholde andre eller holde tritt med andre en bebissen som vil ut.

Jeg husker heldigvis på forhånd at det er siste fredag i måneden, og KJØRER dermed bort. Det er absolutt ikke mulig å balansere med seg hjem tre unger med fullt utstyr til alle, jeg har prøvd. Jeg kommer meg såvidt innenfor porten i barnehagen før førstemann har oppdaget meg, og kommer stormende rett inn i en klem. Noe av det beste med hele dagen :)
Så kommer neste, og jeg hører utålmodig gråtehyl fra sandkassen. Yep, minsta har fått øye på meg. Jeg manøvrerer vogna mot sandkassa mens toåringen gjør sitt beste for å "helpa deg å styra mamma", tar i mot lillepiraya, trøster og plasserer henne i vogna. Det ville hun IKKE, så jeg tar henne opp igjen og bærer henne på hofta mens jeg dytter vogna der det halvveis henger en toåring på som skal "helpa".

Vi må først gå opp til stor avdeling, og samler sammen: Alt i skapet, alt i gangen, sjekker tørkerommet, sjekker restekassa, har vi alt? Så langt to unger og tre poser med tøy. Jeg dytter noe under vogna, plasserer minsta i vogna og plugger i lyddemperen, gir henne kosekluten og tenker at den er viktigst av alt å vite hvor er. Freser ned til neste avdeling, som ligger rett ved parkeringsplassen. Som den rutinerte flerebarnsmammaen jeg etterhvert er har jeg parkert bilen nærmest gjerdet, så jeg kan bare lempe over poser og jakker og sko og støvler uten å måtte bære det hele veien rundt.

På liten avdeling tømmer jeg garderoben og TO skap, for begge jentene går her. Seks poser med tøy og sko, godt at jeg skal få gå gjennom dette, det trengs nok! Lurer på hvor mange tutter som ligger i dunkene deres, mystisk få hjemme for tiden jaffal.

Jeg fyller poser og vogna igjen, mens jeg underholder minsta og passer på at toåringen ikke går inn på avdelingen med støvler. Neineinei kjære deg, ikke ta av deg dressen! Ja du har ei fin jakke, men nå kan du vel ha på dressen så kan vi ta på jakka når vi skal i selskap etterpå? Jo vær så snill. Joooo. Sukk. Få dressen hit da.

Jeg dumper alt som kan dumpes over gjerdet til bilen, og hører treåringen hyyyler. Nei mamma hadde ikke gått fra deg, vi måtte hente alt tøyet. Nei men mamma pleier ikke å gå fra deg vel?
Han roer seg etter masse forsikringer om at mamma er glad i ham og ikke hadde tenkt å gå fra ham, humøret kommer seg etter en klem til, og vi er på vei mot bilen. Trodde jeg. Et gjennom-marg-og-bein-skrik varsler om at toåringen har sin daglige melt-down en time tidligere enn hun pleier. Hun MÅ trasse litt hver dag, det er jo jobben hennes som toåring. Men det er skjeldent at det kommer i barnehagen. MAMMAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!! vræler hun, og vil ikke komme. Jeg lokker og lurer, trygler og ber, og til slutt sier jeg at jeg går. Så går jeg bort til benken og setter meg og koseprater litt med Mathea. Spør en ansatt om ferieplaner, snakker med de andre (ROLIGE!) ungene som går forbi. Etter langt om lenge innser jeg at denne meltdownen ikke er fort forbigående, så jeg forlater barnehagen med en unge i vogna, ei skrikende og sprellende under armen, og en som neineineineineiikkespringdetkommerbilerpasspååååå!

Jeg tjorer fast skrikepirayaen, setter den stakkars lillesøstra på siden av henne og håper at hun ikke blir døv, så klatrer treåringen inn selv og det blir litt lavere volum etter løfter om tyggis når vi kommer hjem.
Jeg hiver inn alt tøyet og tenker at jeg skal sortere det når jeg kommer hjem.

Vel hjemme sovner toåringen på sofaen før jeg rekker å skifte bleie på minsta, og jeg skjønner hvorfor hun var så lei i barnehagen. Kort tid etter sovner nr to, og jeg lurer på om det er gudd år bæd i forhold til at vi skal i barneselskap om kort tid.

Fredag kveld: Jeg er rimelig pudding og tenker at nå er det helg!
Lørdag: Jeg står opp, gjør klart til turdag, går på tur, får besøk etterpå, leker i hagen og koser oss, hiver ungene i seng, spiser en litt sein middag, hopper til køys. Får ta klærne i morgen, nå har de jaffal kommet inn i gangen.
Søndag: Rolig søndag morgen du liksom. Full rulle og stormende jubel fra de våkner. MammaståoppmammamammamammamammmamammamammamammamammamammaSTÅÅÅÅ OPP!! Urk. Barnetv begynner ikke før om en time, klokka er fem over fem.
Når Mathea sover får jeg endelig nyte en time og tre kvarter på tur, trillende med vogna i Melsheia. Mosjon og ørefred i ett, herlig!
Energinivået til de andre to når vi kommer hjem igjen er HØYT, så vi tar dem med til lekeland og "lufter" dem. Så er det å sette alle kluter til når vi kommer hjem igjen, når alle er sååå trøtte og litt sure og grinete og ikke sov helt enda, vi lager middag og bader og legger dem og så var det voksentid endelig, pjuh!

Pokker, de klærne. Det var vel greit det som var der vel? Hiv det inn i bilen igjen.

1 kommentar:

  1. Ler så eg held på å rivne. Kjenner meg SÅ igjen,he he.

    SvarSlett