lørdag 18. mai 2013

Hipp hipp hurraaaa! =D

Jeg liiiiker 17.mai. Det kommer litt brått på hvert år, det gjør jo alle sånne festdager.
Men jeg liker greia med å kle seg litt opp (og spekteret varierer jo fra dongeri til bunad, så no pressure), spise is (what is there not to like med å kunne spise så mye is du vil denne dagen? For det er ingen som har sagt at det er noen aldersgrense på den regelen, eller? I så fall, ikke fortell meg det. Jeg er lykkelig uvitende), gå i tog og synge de samme sangene som har blitt sunget alle år jeg har levd, og 150 år før det igjen (jeg har googla det), mingle med naboer og venner, blåse på flaggskader (nei ikke slå noen med flagget, det er ikke lov!) og hente glade og sukkerhøye unger ned igjen fra taklampa (de som har feiret en sånn dag med oss skjønner hvorfor vi ikke har lyskrone).

Alle i Sandnesområdet fikk i år en lærepenge i å ikke ta sorgene på forskudd. De våte og kalde værmeldingene forandret seg til 20 grader og stort sett opplett, så det ble ikke bruk for regnjakker, eller jakker i det hele tatt. LUKSUS!
Allerede kvelden før var hele nabolaget i en litt herlig sjokktilstand, terassedøra kunne stå på gløtt til vi la oss (rekordseint, klokka var nesten 11!! Åh sommeren gjør oss gale), og lukten av Strykelett blandet seg med luktene av alle få-hagene-17.maifine-i-siste-liten-hagesenterkjøp og luktene fra alle som forberedte koldtbordene til den store dagen (matlukt altså. Ikke lukten av kokkene). Mange blide naboer satt tydeligvis på terassene sine og drøste og lo, i det hele tatt en goood forsommerstemning. Vår hage er ikke helt representativ (i år heller). I år kan vi skylde på utbygginga, og at det som skulle vært grønt nå er oppgravd og erstattet av en gravemaskin. I fjor var unnskyldningen at vi skulle bygge ut. Året før var Mathea så pitteliten at det rakk vi ikke. Og årene før der igjen var jeg så gravid at jeg ikke rakk ned til bakken. Oh well. Neste år.

MEN vi lokaliserte både strykebrett og strykejern rimelig kjapt, utrolig nok. Føler meg skikkelig husmor når jeg vet hvor sånt er, ikke bare at jeg har det. Enda flere husmorpoeng når bunaden til Lykkis skulle legges ned. Sognebunad - FINESTE bunaden! Neste år SKAL/VIL jeg ha!
Jeg prøvde meg på å legge ut forkleet og, men fant ut at det ble aldeles feil....og måtte tråkle det sammen igjen. På morningen den 17. fant jeg ut at jeg hadde spretta opp feil ende. SUKK. Der røk de husmorpoengene. Største pirayaen var ganske facinert av strykeoppgava. "Mamma skal du varme klenå til Lykke?". Ja lille venn. Jeg skal varme klærne. Så blir de så fine atte.

Alt i alt var vi veldig flinke og hadde klær og sko til alle klare, uten behov for panikksjåpping av strømpebukser eller bodyer eller noe. Jeg hadde riktignok IKKE tenkt på at bunadssølvet burde vært pussa og at det er lurt å ha en ekstra strømpebukse i bakhånd når den ***** greia ryker før jeg hadde kommet meg fra soverommet og inn i stua. Jaja. Memo til meg selv til neste helg, når vi skal i dåp: Puss sølvtøy (eller overtal noen til å gjøre det. Anyone?). Kjøp ekstra strømpebukse (eller mal beina litt sånn at de ikke er gråhvite lenger).

Selve dagen går jo i en rasende fart. Den begynte med at vi ble vekket av telefonen rett før sju (iphone og ipad som ringer synkronisert...yay....). Mannen glimta på klokka med muldvarpøyne og såg et-eller-annet-58, og trodde den var 08.58 og at det var gjestene våre som ringte på. Så han sto nesten givakt på siden av senga og hadde glemt at vi ikke har ringerklokke engang (sånn er det nemlig å bo sammen med en elektriker).
Jeg sprang opp og tok av lyden(e). Stille. Er det håp om å få legge seg igjen? Før jeg hadde rukket og tatt første liste-steg tilbake mot soverommet hørte jeg en trøtt stemme: "Mammaaaaa?" Jeg rakk ikke engang å ymte frempå at vi kunne sove litt lenger, før han fortsatte: "Ska me få is nå mamma?". Hurraaaa for 17.mai ;)

Vi fikk på oss klærne, mannen teipet igjen de 17.mailekene som det var drops i ("Men mamma det va ikkje me vilje, dei bare føyk øve alt så då måtte me ryddespisa dei"), de lekene med lyd i som ble konfiskert kvelden før ble delt ut igjen, konfiskert igjen, så delt ut igjen, det var flaggforbud til klokka var kvart på ni for å redusere antallet tidligere nevnte flaggskader, og alle under fem år fikk spist frokost før første is. Jo sånn er det. Jo. Jo. Jo. Det er ikke lov å spise is før en har spist brød. Nei det er ikke lov. Fordi mamma bestemmer. Eller nei, fordi sånn er regelen. Ja sånn er regelen for mamma og. Dessverre.
Og vi kom oss ut døra nesten reine *løfter hånda for gimmi faiv*. Nei lille venn, vi skal ikke KJØRE tog, vi skal GÅ i tog. Det betyr at alle sammen går etterhverandre. Ja nesten som en lang kø. Nei vi skal ikke stå i kø, det blir kjekt. Jo det er veldig kjekt! Det er sånn gøy kø. Tog. Nei vi skal ikke kjøre tog. Vent å se vennen min.

Alle tre sprang opp gata, Kasper sprang tilbake for å hente dropshjulet sitt, mamma hold flagget mitt, mitt og mamma (jada for det er ikke nok å holde en hel barnehagefane og kamera og minsta i hånden, mamma har så mange armer atte, bare bring it on), kor e fløyta mi? Kom då mamma!
Masse kjente, ingen biler, la dem springe. Litt flaut når størstepirayaen, som er en liten alfahann med tvangstanke om å MÅTTE gå fremst, sprang i ledelse foran hovedfanen. Gagh. Må jobbe litt med den til neste år jah. Men en vellykka feiring på alle måter. Kjekt med svette, glade, slitne barn som bare springer innom for en matbit og en slurk drikke, før de springer videre. Kjekt med glade fjes og muntre stemmer. Kjekt med flagg, samma hva slags, som vaier i vinden for frihet og demokrati. Kjekt med godt selskap, leker og aktiviteter som er både nytt og gammelt, kjekt å få være sammen med så flotte mennesker.  

I dag er det 18.mai, og det er ei uke til neste gang finstasen skal i bruk. Vaskemaskina durer, renseriet rekker ikke å fikse klærne så en får prøve å ordne seg så godt en kan selv. Hvordan får en egentlig vekk ketchup fra bunadsskjorter? Og hvordan greier mine barn å slite penskoa sine så mye på en eneste dag at de nesten er engangssko?  

Ja vi elsker :)

tirsdag 14. mai 2013

Heia mamma!

Forrige ukes søndagstur var en sykkeltur med jentene.
Og siden de er to og tre år gamle og det var 6 km hver vei dit vi skulle så ble det mamma som syklet, med ei jente i setet på bagasjebrettet og ei i vogna.
Treåringen i setet var STORfornøyd. Hun elsker å sykle, jabba går i ett, i tillegg til at hun har en litt urovekkende tiltrekking til høy fart.
Toåringen - not so much. Når vi kom ut var vogna spent på sykkelen og setet på plass, treåringen synes det var dårlig gjort at hun ikke fikk sette seg oppi med EN gang (Men Lykke sykkelen kveltrer då! Men mamma eg viiiil! Eg har jo jemmlen (hjelmen) på meg så det går bra).
Motiveringsarbeidet med å få toåringen til å sette seg såpass avslappa at jeg fikk på selene var en treningsøkt i seg selv (det er ganske imponerende at toåringer kan gå i bro, jeg må si det. Det er sikkert tretti år siden jeg fikk det til). Hun synes at hennes "jemml" er veldig fin, men mest for å dra rundt på, ikke til å ha på hodet. Vi begynte med at nei tutti må være i lomma. Så gikk vi med på at ok, tutti kan være i munnen men da må du ikke skrike (når en skal feste selene må en ha ørene faretruende nærme stemmebåndene hennes). Så gikk vi med på at babyen (dukka) hennes kunne være med, og den måtte jo SELVFØLGELIG festes og. Men Mathea, kan du ikke bare holde på den? Jo det går så fint atte. Jooo prøv da! Jooo kom igjen. Neivel, jeg skal se hva jeg får til. Og tilslutt satt hun ganske høylydt og misfornøyd med tutt, koseklut (som ellers aldri skal utenfor senga) og dukka. Men festa forsvarlig og med hjelmen på hodet.

Vi bor i en bakke, og får dermed en kickstart de første tretti meterne. Størstefrøkna gjorde starten enda bedre med å synge: "Heia mamma, heia mamma", og jeg trødde avgårde. To minutter etter kommer vi til første seige bakke, og det gikk...seinere. Når den nærmet seg beseiret og jeg heseblesende med brennende knemuskler og lunger desperat tenkte toooo lyktestolper igjen til toppen! så kommer det kritisk fra min tidligere fan: "Mamma koffor sykle du så seint?" På utpustene prøver jeg å forklare at det går litt seint i oppoverbakker. "Koffor det mamma?" "Fordi *pust* det *pes* er *pust* tungt *pes* å *pust* sykle *pes* oppover *pust*". "Men du kan jo bare ta i litt mamma". Og noen betaler faktisk for personlige trenere. Plutselig aner jeg en fremtidig karriereretning for den knallharde pirayaen uten sympati for oppoverbakker.

Minsta forsto nok jaffal alvoret i denne ekstremsportøvelsen som dekket både makspuls og styrke, enten det ellers så resignerte hun. Stille ble det jaffal. Jeg prøvde å finne ut om hun hadde sovna ved å snu halvveis på hodet og rope på henne, og som oftest pleier hun da å svare med "vakken!" (våken) Nå gav hun meg the silent treatment, jeg kunne nesten kjenne det fornærma blikket i nakken. Jajajaja jeg regner med at det blir hevn i god tid før seks i morgen tidlig. Superstoresøster Lykke fikk henne derimot i tale, og når hun hvinende observerte en haug med sauer på veien så ble humøret straks litt bedre.

Til alle de proffe syklistene vi møtte på veien:
Hah! Pyser! Jeg sykler med TO unger! En bonus var så absolutt at det for første gang ikke var en skam å gå opp Skjørestadbakken. Hvis (ok da, NÅR) jeg må jukse litt med å gå når jeg er aleine så håper jeg i grunnen at ingen ser meg (ikke mitt mest sporty øyeblikk). Men med vogn og sete og to unger så må det være lov.

Til de ansvarlige for sykkel- og gangstien: Det er nå fare for hjernerystelse, shaken baby-syndrom og diverse rumpeskader av de sinnsyke telehivskadene som kom i vinter. Pretty please, gjør noe med det! Vi ikke fullt så supertrente trebarnsmødre trenger all medfart vi kan få, og det er VELDIG demotiverende å da måtte stoppe på bunnen av den lengste bakken (rett før neste oppoverbakke) og GÅ over bobbanen alias sykkelstien for å unngå skader.

Dagens kjærlighetserklæring til barna mine: Når Lykke frøs på hendene på veien hjem (siden sykkelhanskene hennes hadde bada (helt av seg sjøl mamma!)) så foreslo jeg at hun stakk dem under jakka og opp på ryggen min. Og mannen klager på (skriker av) noen halvtemperete tær på kveldstid....pffff.

Dagens farge: Lilla. Som fjeset mitt.

søndag 12. mai 2013

Bussturen

Lenge siden...har ikke pc lenger, Doffen har dævva. Såeh enda mer ustabilt med disse blogginnleggene enn vanlig. MEN here it comes, og kaaaanskje ett i morgen og hvis jeg får det til.
*
Søndag. Vi har bare hatt to barn hele helga, og det har vært så rolig og harmonisk at jeg nesten ikke har noe å skrive om. Nesten ingen krangling (enten det ellerså har jeg dårlig hukommelse. Mulig), ingen alvorlige utageringer eller skader på interiør eller mennesker (ikke at vi er sååå ofte på legevakta. Jeg mener, de kan ikke personnummerne våre utenat jaffal. Men det går en god dose plaster på ei uke for å si det sånn), et desibel som hadde blitt utkonkurrert av selv det mest pysete jetfly (vanligvis hadde du ikke hørt et romskip ta av i huset vårt. Ikke tull engang).
Men eldstemann var på hyttetur uten resten av gjengen, og jentene tumlet nok litt rundt i et slags vakum av å mangle den ene pirayaen. FREDLIG!
Lørdag skulle vi gjøre noe spennende og skjeldent, noe som jentene gleda seg jublende til og fortalte alle de møtte: Vi skulle kjøre buss til Sandnes. Nå er ikke busstilbudet noe å belage seg på i utgangspunktet her i Pirayaland: Dagens eneste buss TIL Sandnes gikk, i følge rutetabellen i busskuret OG nettsiden deres, 10.36. Og dagens eneste kollektive returmulighet var 14.01. Mathea sluttet å sove på dagtid for litt siden, og normalt hadde jeg ikke tenkt noe mer på det. Men når vi er stuck uten returmulighet i nesten fire timer, så tenkte jeg at det var greit å ha med seg vogna. Den vogna gis nå vekk til førstemann som henter den (seriøst. Hvis noen vil ha ei grei trille så kom og hent den!!).

Vi gjorde oss klare, og Mathea var storfornøyd med å sitte i vogna, som ellers kun har vært brukt til å oppbevare klær på det siste halve året. Vi fikk lokalisert den og ryddet den også klatret minsta oppi og fortalte at hun skulle "SITTE VÅGGNA". 500 ganger. Etterfulgt av høylydte proterster når jeg ville ta på henne jakka. Klokka tikka, svarte altså, vi hadde jo så god tid. Jakka gikk på under tvang, truing og trygling (en mors alternative TTT) og litt tuting fra pirayaen. Siden jeg ikke fant min egen jakke så kjefta jeg på mannen for å lette på trykket når klokka gikk enda fortere og bussen nærmet seg. To minutter på halv stormet vi ut døra, etter at Lykke ikke hadde latt seg overtale til å gå å tisse (NEI MAMMA DET E TOMT FOR TISS!). Vi bor to hus unna busskuret, og når bussen ikke var i sikte så var det ikke lenger behov for å stresse. Vi stilte oss opp og speidet etter det grønne Kolumbuslynet.
10.30: "Kortid komme bussen mamma?" "Vi må vente litt vennen, an komme snart"
10.31: "Men mamma, korti komme an?" "Snart vennen. Se der e naboen, no kan vi vinke til an når han kjøre forbi"
10.32: "Mamma eg trur an har glømt oss" "Nei eg tror ikkje det, vi må bare vente litt til"
10.33: "Mammaaaaaaaa se eg kan balansere på kanten!" "Ja vennen min, du e flink. Nei Mathea du må sitte i vogna, no komme snart bussen.
10.34: "Mamma, eg serkje nåke buss!" "Ikkje eg heller"
10.35: "No skal snart bussen komme!" "Ja vennen, no komme an snart"
10.38: " Kor e bussen mamma?" "Eg veit ikkje vennen, an skulle vært her no"
10.45: Vi vinker igjen til naboen, som sikkert lurte på om bilene våre har blitt ødelagte.
10.50: "Mammaaaa? Eg må tisse".

Så vi skjønte hvorfor Kolumbus har lite kunder: Når de dropper den eneste ruta for dagen da kan de ikke forvente den største omsetningen heller. Hvis noen fra ledelsen i Kolumbus leser dette, så kan jeg leies inn for et passende honorar og gi dem noen tips. Stikkord: Bussene må GÅ. Sånn ca på TIDEN. Og til en PRIS det går an å leve med. Sistnevnte kommer jeg tilbake til. Forresten, et stikkord til: SKUFFA UNGER.

Vi tuslet opp igjen, tissa og fikk mannen til å kjøre oss til Sandnes. Mathea, som hadde sittet i ro i vogna i en halvtime nå, ble tilnærmet hysterisk når hun forsto at vi skulle kjøre bil i stedet. Sight.
Meeen vi kom oss frem, fikk sjåppa og spist

og drukket tre slurker kaffi ("eg må tissa mammaaaaaaaa!" Jammen mamma spurte deg jo om du måtte tisse rett før vi satt oss ned her! "Men eg måtte ikkje tissa dååååå!"
Vogna ble brukt til - å oppbevare varer. For stasen med å sitte i den var oppbrukt når vi kom frem. Der og da avgjorde jeg at vår tid med vogn i hus er over (for denne gang??). Alle pirayaene er veldig flinke til å gå, til og med minsta. Det har hun bevist med å gå fire-fem timer i dyreparken flere ganger i år allerede, i tillegg til turene våre rundtomkring.

Ting som vil bli lettere uten vogn:
1) Rulletrapper. Jeg er ganske motstander av unger i barnevogn i rulletrapp, så det har jeg aldri gjort. Og jeg hadde ikke tenkt å begynne nå. Så jeg tok rulletrappa opp og ned noen ganger for å få med meg alt. Se for deg litt vinking og diskrete motivasjonsablegøyer for å få dem på andre siden til å stå i ro lenge nok. Pjuh.
2) Kjøre buss. Det kommer jeg og tilbake til.

Vi fikk handla middag og neglelakk og dukkeklær og sko (men ikke svarte finsko i str 24, som vi absolutt skulle hatt til 17.mai. Er det bare meg som er så seint ute - i år igjen??? Hvis noen har finsko til jente i 24, svarte, så tar jeg gjerne i mot *blunker pent og desperat*), møtte noen blide gutter (nei mamma de va jo VOKSNE!) som delte ut dollypizza og dollyballonger (hvordan forklare barn at det er forskjell på å ikke ta i mot noe fra ukjente - vs - rådigge et reklamestunt som innebar mat OG ballonger?),

også tuslet vi oss mot bussen igjen. Denne gangen uten overbevisning om at den faktisk kom til å gå.
Men det gjorde den, om enn litt forsinket. Nå angret jeg på at jeg ikke hadde forlatt vogna et random sted, for det ER pes med vogn på buss: Springe til midten av bussen, springe opp trappene med en unge mens du pusjer den andre opp, springe ned igjen for å hente vogna og håper at bussen ikke kjører før alt er på og alle er på plass, jeg hadde betalt (HOLY MACARONY for noen SINNSYKE priser!!!!! Og hva er det tullet om at treåringer skal betale? Billigere å parkere i sentrum de timene faktisk!), springe tilbake med minsta på armen og finne en plass til alle (dvs bli enig om hvor vi skal sitte med de to andre som hadde sterke meninger), og viktigst av alt: SETTE oss, før bussen begynte å kjøre. Jeg er lite rutinert på både busskjøring og bruk av vogn, for i første kraftige sving oppdaget jeg at det hadde vært lurt å sette på bremsa. Snart hjemme.
Ei hånd på vogna, en unge på fanget og ei i armkroken. Jeg skulle hatt på pulsklokka. Men vi satt jaffal på en buss. Og jentenes drøm for dagen var oppfylt (springled with pizza, ballonger, neglelakk og dukkeklær. Snakker meg om drømmedag!)

Vi hadde en super dag (og godkjent treningsøkt). Med en buss for lite og en vogn for mye.
Men duådu så mye lettere det er med en tur i skogen, eller på fjellet, eller på lekeplassen. Tusle stille og rolig avgårde når vi er klare, springe rundt og kose oss, leke, spise, søle uten at det gjør noe, ta tissepauser fra spisinga uten at måltidet må avsluttes, skravle med naboene eller turkompisene, tusle hjem igjen når alle er trøtte og (mis)fornøyde. 

Dere - jeg trives veldig som bygdefrue og friluftsmamma med bil jeg :)