Snøfnugg

Det er travelt og kaotisk med tre tette små barn. Det er ikke alltid nok individuelt rettet oppmerksomhet, det er ikke alltid tid og rom og tålmodighet til alle forslag og ideer og ønsker, det er ikke alltid best mammasamvittighet, det er ikke alle dager som er like.

Vanligvis handler jeg klær og utstyr uten ungene med meg, med noen unntak.
Et av unntakene og et høydepunkt har blitt når vi skal kjøpe ny jakke. Da får den som skal ha jakke (alltid en og en, uansett om det er en eller flere som trenger jakke) en ettermiddag aleine med mammaen sin. Eller mammaen får en ettermiddag aleine med gullet sitt er vel mer rett å si <3

Nå sist var det eldstepiraya som var blitt enda større. Det var en nesten høytidlig stemning i bilen, når han slo fast at dette var bare hans og mamma sin tur. Det var en fornøyelse å la han takke nei til jakka i første butikk, andre butikk, tredje butikk, og se gliset når han fant SIN jakke i den fjerde butikken vi var i. Det var nesten julaften for oss begge når jeg kunne si ja til brus og is på kafe, selv om det var mandag. Ja mamma mener det. Nei vennen, det er ikke lørdag i dag. Ja, av og til går det an allikevel.

Telefonen ble pakka godt ned i lomma, og jeg håpte for en gangs skyld at jeg ikke traff på noen kjente.
Jeg hadde en nydelig ettermiddag og en koselig samtale med den vakre kloke sønnen min. Jeg håper så inderlig at en del av han kommer til å huske disse stundene, for i en snøstorm av minner så er det noen av de fineste snøfnuggene <3

Det er ikke SÅ lenge siden det var han som var lillebabyen min:

Trening og småbarnsliv

Jeg har tidligere skrevet litt om tidsknipa, og hvordan den gir seg utslag i vår hverdag.
Vi er en veldig vanlig familie slik jeg ser det: To foreldre, tre unger, to fulle jobber, fritidsaktiviteter for store og små, pågående byggeprosjekt på huset (en er aldri arbeidsløs når en eier hus) og tidvis et sosialt liv. Mye likt store deler av norges befolkning altså.

En grei prosentandel av denne befolkningen ble i går sterkt provosert av en milliardærfrue som vistnok skal ha uttalt at norske småbarnsmødre må trene mer. Jeg kjenner at jeg gidder ikke å la meg provosere av det, både fordi jeg vet at det hadde nok vært lurt å trene mer, men og fordi jeg er helt fornøyd med unnskyldningene mine for å la være. Og at noen mener noe annet enn meg eller er i en annen livssituasjon - er og helt greit. Jeg er tross alt dronningen av å snakke for mye og tråkke folk på tærne, uten at det var vondt ment. Og jeg har blitt feilsitert i media før.

Men jeg vil allikevel ta tak i temaet etter å ha skummet gjennom noen av kommentarene under artiklene fra gårsdagen, og fortelle hvordan VI får pressa litt fysisk inn i hverdagen. Så får du selv avgjøre om du synes det er til inspirasjon, gjenkjennelse eller avskrekkelse.

Morning. Tidlig. Natt for mange:
Dagen starter med mild styrketrening:
Første øvelse er å tvilholde på en sprellende unge som vil stå opp. Dette gjøres samtidig som at du prøver å gjøre avslappingsøvelser (sove).  Øvelsen avsluttes når ungen skriker høyt nok eller greier å sleppe unna grepet.
Neste styrkeøvelse er å tviholde på dyna når tre unger står og drar i den. Øvelsen avsluttes når slaget er tapt.

Bevegelighetstrening: Strekk alt du kan på vei til badet, mens du fyller lungene med luft (gjeesper).
Balansetrening: Få på deg klær mens tre unger drar i deg, og vil ha frokost/se Tom og Jerry/at du skal finne dukken. Det er ikke alltid like enkelt, jeg vet flere som har kantra mens de prøvde å få på seg trusa på morningen. Faktisk ikke meg, selv om det har vært nære på noen ganger.

Ungene får frokost, jeg lager kaffi, går og henter kleskorga, og begynner å brette sammen. Klær som er brettet sammen kan ikke legges i sirlige hauger for å bli bært på plass til slutt når ungene er til stede: De må bæres på plass med en gang de er ferdig bretta. Og hvis du har noen maskiner da, står i stua og bretter (for å holde ungene under kontroll samtidig), og går frem og tilbake til soverommene med de reine klærne - så blir det glatt 2.000 skritt. Jeg har testa MANGE ganger.

Videre, ny styrketreningsøvelse: Kle på tre sprellende og ikke veldig enige unger. Kan og gå utover kondisen. Og blodtrykket.
Mer kondistrening: Gå til barnehagen med tre unger. Løp etter alle som springer feil vei eller ut i veien. Og når du er en og de er tre så blir det MYE springing. Vips, du er oppe i 4.000 steg. Og når minsta nekter å gå lenger får du enda mer styrketrening av å bære henne på hofta mens du springer etter de andre.

Etter litt avkobling på jobb fortsetter det. "Mamma, løft meg oppned!" "Mamma, ska me hoppa på trampolinen?" "Mamma, kan me sitte baki vogna mens du sykle?" (Det er sinnsykt tungt å sykle med en unge bakpå og to i vogna!!), "Mamma, nå e me løver også må me springe på alle fire på golvet og knurre og spise pappa", "Mamma, fustemann!!"

Hele dagen er faktisk bevegelse for aktive småbarnsforeldre.
Det er digg å trene: Komme seg ut, være litt voksen, og trening gir overskudd. Luksus!
Og en trenger ikke å være på et helsestudio for å få få bevegd seg.

 Så kjære medsmåbarnsmødre: Jeg synes at vi er flinke jeg! Kanskje vi burde begynne å strekke ut når ungene legges?

Det hender at jeg blir flau...

Jeg leste nylig en herlig artikkel i KK, som handlet om hva vi gir blaffen i. Damene i artikkelen droppa skjortestryking, briljering på kjøkkenet, rydding av leker og sortering av sokker.
Jeg elsker at folk kan gi litt blaffen av og til, og heller bruke noen minutter ekstra på noe annet (eller ingenting. Som av og til og er gudd å bruke tid på).
Mer nyting og mindre syting, jatakk!

Også tenker jeg at vi alle har vel ting vi gir blaffen i. De tilbakemeldingene jeg får på innleggene her er jaffal utelukkende at alle kjenner seg igjen i noe (pjuh!). Uansett hvor strøkent og perfekt noen har det, med sitt eget velpleide selv eller den godt betalte drømmejobben eller det fantastiske nyoppussa shabby chic-huset eller de perfekt glaserte cupcakesa eller hva det måtte være, så er det noe de gir blaffen i det. Selv om noen er mer åpne om det enn andre, så regner jeg med at alle har NOE de vil skjule.
Det er ikke det at jeg noensinne skal skryte på meg at det er strøkent hjemme hos oss, men det finnes tider det er bedre enn andre. De gangene er jeg veldig fornøyd, og fortrenger det jeg har gitt blaffen i. Jeg ser flere kvadratmeter av stuegulvet uten at det er et vegg-til-vegg-teppe av dyner (hva ER greia med dyner i stua?? Husker det fra når jeg var liten og), ark, fargeblyanter, tusjer (minn meg på at alle MÅ lokaliseres før kvelds, ellers blir det et nytt kunstverk på gulvet eller en eller annen vegg det øyeblikket jeg snur ryggen til), duplo (selv om vi ikke har lekt med duplo i dag en gang), noen dukker, en koseklut (som garantert har forsvunnet når jeg trenger den til leggetid) osv. Gardinene henger sånn noelunde rett ned uten synlige primmerker, de verste fingeravtrykkene er tørka av vinduene, ingen smuler eller annet bøss er å se ved første øyekast. Før jul rydda jeg til og med inni skapene i stua og på kjøkkenet (hva er greia der da? Feirer vi jul inni skuffer og skap kanskje? NEI!).

Menneh...stolthetsfølelsen varte bare til en av gjestene mistet noe som trillet under sofaen. Jeg vurderte et kjapt øyeblikk å hive meg foran han i beste heltestil og tilby meg å ofre min arm i stedet for hans (altså stikke den inn i ukjent territorium under sofaen), men den halvflaue nummenhetsfølelsen som nok hadde utviklet seg til rødme hvis jeg hadde vært av den rødmende typen forhindret meg.

Julevasken strakk ikke til under sofaen. Og det er egentlig ikke det at jeg gir blaffen. Eller jo, jeg gjør det, men det mest fordi at der ser jo ingen. Også har vi et stuebord som må flyttes for å komme til, og det veier 125 kg (og må demonteres for å flyttes).  Gode grunner eller unnskyldninger? Det vites ikke. Jeg vet at det ligger mye rart under der.

Men når vi mister fjernkontrollen bak og ikke greier å fiske den lett frem igjen, da må vi til pers. Bordet demonteres og fjernes, sofaen dras frem, gulvene vaskes og alt under sorteres: Boss, leker, tutter, en gaffel, deeeer var månedsplanen ja! En sokk som har vært savnet så lenge at partneren muligens har måttet bøte med livet for det, linjal, tamburin, en bok, en bayblade osv osv osv. Heldigvis ingen fremmede livsformer. NASA go home.

Litt seint å blogge om kaoset

Egentlig er det litt i seineste laget å blogge om kaoset ved småbarnslivet. Minsta nærmer seg to år (fyller i april), og eldste er fire. Alle kan gå, bare ei sover (såvidt) på dagtid, ingen insisterer på å ligge på magen min til lenge etter at jeg selv ville lagt meg (noen unntak der), alle kan til uttrykke seg, minsta med få ord og ellers peking og Æ -Æ-Æ! men det holder som oftest rikelig (!!!).
Jeg har slutta å drive psykisk terror av naboen ved å stå uten tøy men med ikeaposer under lukkede øynene midt på natta for å varme melk til en sulten baby for ørtende gang (som har sovna i det jeg kommer inn igjen), alle tre kan sitte aleine i badekaret så no more backpains på grunn av det, alle tre kan både klemme og slå hverandre så de er ganske jevnbyrdige sånn sett, og alle tre går i barnehagen. Det hender at de i barnehagen ser litt rart på meg når jeg takker dem for at de finnes.
Nå kan endatil alle tre leke aleine i opptil flere minutter av gangen på gode dager. Og det er flere og flere aktiviteter vi kan gjøre sammen, uten at halvparten av deltakerne spiser papiret/malingen/brikkene osv.

Jeg nyyyter å ha så "store" unger, og om ikke lenge kan det være at vi begynner å sove på natta og.
Tenk når den tid kommer at jeg kan sette meg ned å lage et kort på dagtid. Eller gå i butikken uten at det blir galehus slik beskrevet i et tidligere innlegg. Eller når de kan kle på seg selv.

I helga viste jeg midterste frøkna babybilder av segselv, en pitteliten babypudding som skreik og skreik og skreik og nektet å spise og sov rundt første natta når vi kom hjem fra sykehuset med minsta. Som har noen meltdowns uten like, en vilje som utklasser min (og da snakker vi....!!), en storebror som bare var femten måneder når hun kom, og femten måneder etter kom minsta - før Lykke kunne gå. Det var tider det.
Selv om fornuften (og søvnmangelen) vinner (for øyeblikket), så ringlet det i eggstokkene.
Oh djis.

Nyttårsfeiring

Nyttårsaften igjen!
En begivenhet jeg lenge synes var VELDIG oppskrytt, men som de siste årene virkelig har vært et høydepunkt. De siste årene betyr etter at jeg fikk barn faktisk. Det er nok mange grunner til det, og de som vil filosofere mer om det får ta med seg ei flaske vin og en barnevakt så ordner vi det.

Men jaffal. Nyttår igjen, og vi begynte dagen med en tur til Melsheia, et av de vakreste stedene i området. Der varierte føret fra våt vestlandsvinter, til snø, til speilblank is med vann oppå. Mannen mener at han er flink til å ikke klage, men han glemmer at overdreven nesten dramatisk halting og et AUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUUJEGSLOOOOOOOOOOOOMEEEEEEEEEEEGDET ER VEEEEEEEEEEEEEELDIG SYND PÅ MEG!-blikk sier mer enn litt syting.
Vi var altså litt forslåtte og tvers gjennom søkkvåte og bra fornøyde med en finfin tur når vi kom tilbake til bilen, og vi håpet at ungene (og ikke bare foreldrene) skulle være så slitne at de tok seg en siesta sånn at de holdt ut på kvelden. Tross alt er det bare to dager i året vi er galne og bryter rutinene: Nyttår og St Hans.

Jentene var inneforstått med planen, og la seg pent når vi kom hjem. Størstepirayaen derimot...hadde sin egen versjon av å "sove".
Pappaen: "Kasper, skal du sove no?"
Kasper: "Men pappa, eg har sovet FIRE GONGER! Se!" Så lukker han øynene fire ganger. Her snakker vi powernap.
Jaja, så lenge han lå stille på sofaen til dagens dose Tåmm å Jejji ble det sjans til en turbodusj, sånn at gjestene slapp å bli møtt med svette, småhullete, kakaoflekkede velbrukte ullsingletter og bartrenålpyntet hår.

Maten ble forberedt, Mathea ble sint fordi hun ikke ikke fikk spise garnityren, femretteren ble seksretter når vi fikk trilla sammen pizzasnurrer til de minste gjestene, jeg skottet på klokka og tenkte at nyttårsmeldingene, de får vi sende i morgen, og gikk for å forbedre fjeset en anelse.
Jeg kom igjen på at jeg må kjøpe en ny sminkekost, etter at Mathea duppet den gamle i do og smakte på den. Jah, den ungen hadde overlevd biologisk krigføring etterhvert altså, bænkers. Endelig har hun forstått at dokosten (ihvert fall når jeg ser på) er OFF LIMIT, så da finner hun til stadighet alternativer. Det var sånn sett mye lettere med Lykke, som nøyde seg med å lage konfetti av dopapiret.

Gjestene ble klemt velkommen, både de fire venta og de to hjertelig velkomne overraskelsene, og følte meg brått veldig naken: Nyttårsøredobbene mine! IIIK! Vill i blikket ut på badet, på med dem, ahhh klar! Er det bare meg som suger på å planlegge antrekk? Klær skal bare passe - ligge der jeg leiter (ofte den største utfordringen) - og make me look smashing. Er det for mye forlangt?

Så var vi klare for årets siste helaften. En kjekk kveld for store og små, alle hadde noen å leke med, skravle med, klemmepå.
Ungene var med på første og siste bordsetning (pizzasnurrer og dessert), og mellom der var det fri flyt av sukker og koffein (for de to som drikker cola jaffal). Av og til blir det tydelig at det enkleste kan være like greit: Vi hadde en forholdsvis fansisjmænsi meny, som alle gledet seg til. Men det var pizzalukta som fremkalte vann i munnen når gjestene kom ;)

Innimellom rettene ble det skutt opp litt raketter (ikke av meg, for jeg har tre pirayaer som nektet å gå ut til smell og lys - vi satt pent i vinduet og så på. Det er IKKE lett å prøve å overtale dem til å gjøre noe de ikke har lyst til, jeg prøvde å lokke og lure, forhandle meg frem til hva som kunne gjøre det greit å være ute bare LITT, men nei. De la ned veto.
Videre spilte vi pakkeleken. Det var stor glede når de såg pakkene på bordet, usikker tvil når de forsto at det ikke bare var å hive seg over dem, stormende jubel eller bunnløs fortvilelse når terningen jobbet med eller mot dem, og forvirring når de hadde fått en pakke og allikevel ikke fikk åpne den med en gang. Det er sannelig ikke lett. Bytte vekk en pakke? Ja ok! NÆHÆÆÆÆÆI DU FÅR`KKJE TA MINE PAKKAAAAAA!

I fjor ble minsta lagt i vognbaggen sin i syv-tiden, midterste sovna på sofaen klokka ni, og eldste holdt ut til vi kjørte hjem kvart på ett - da sovna han i bilen før vi var ute av porten (to meter).
I år sovna begge jentene klokka ti. Da henta minsta koseklut, spurte etter tutten, og vinka "hadet". Midterste tok med seg ipaden inn i senga, men sovna før hun fikk åpnet den. Og Kasper - ja Kasper var så nærme så nærme. Kvart på tolv sovnet han på sofaen.

Så midnatt sto vi ute og såg på raketter og susset godt nyttår helt uten barn. De sov seg gjennom alle smell og hvininger (er nok ikke store forskjell fra lydnivået til vanlig hos oss, kan ha noe med saken å gjøre).

Godt nyttår, jeg håper at vi alle får et fantastisk 2013!
Vær positiv, spre glede, vær snillere enn du har lyst til og nyt livet.


 Takk for at du leser bloggen min!