Jeg er veldig glad i besøk. Vi er heldige og kjenner masse søte mennesker som vi er veldig glad i å tilbringe tid med. Fra jeg var 19 har jeg hatt hjem som alltid har hatt åpen dør for de som vil stikke innom, og det har jeg enda. Før pleide jeg å drikke kaffi og skravle med gjestene mine. Det var før pirayaene.
Når det nå dinger på døra springer først alle hylende i fryd til vinduet for å se hvem det er. Hvis det er noen de ikke ser så ofte så blir det gjerne litt skjelving i underleppa og alle tre klamrer seg til mammaen sin, som med en unge hengende i hvert bein og en unge på hofta roper ned at de må bare komme inn. Det er ikke lett å gå i trapper med tre pirayaer hengede på seg. Så alle sammen: Bare bank på og kom inn, ikke vent til døra blir åpna.
Hvis gjestene har barn med seg, og pirayaene kjenner dette barnet, kan det bli en aldeles fredfull ettermiddag i opptil flere minutter av gangen. Andre barn har nemlig en slags nøytraliserende effekt på mine, og i stedet for å krangle seg imellom så leker de sammen med gjesten sin. Nei alle må dele, ja det er din men når vi har besøk så må alle dele. Jo Lykke får være med og. Vær snill med Mathea! Ikke kjør på henne! Nei det er bare to mikrofoner til cd-spilleren, nå må dere vente på tur. Joda sånn er det. Nei ikke kvel Lykke med ledningen! Ikke slå Lykke! Nå blir mamma døv. Jeg tror vi setter vekk hele cd-spilleren, så kan vi leke med noe annet heller. Ikke skrik Lykke. Nei Kasper så trist var det ikke. Ikke grin er du snill.
Felles for alle små besøkende er at de oppfører seg ganske så eksemplarisk. Lurer på hvordan foreldrene får det til.
Pirayakallenavnet stammer fra et sånt besøk. Den lille gjesten lekte pent for seg selv, mens mine oppførte seg virkelig som noen - pirayaer. Eller tornadoer. Jeg var ganske svett etter å ha avvegret nedløping, putekrig, noen ufine slående "argumenter" for hvem sin tur det var, osv. Når en kommer på besøk til noen med tre små barn så må du bare stå på for å hevde deg. Det er survival of the fittest som gjelder.
Når den lille gjesten gjerne kommer aleine med mammaen sin bør mammaen komme forberedt med en del tålmodighet. For det blir mye halve setninger og gjerne ikke så mye tid til å høre svarene. Det betyr ikke at svarene ikke er interessante, men derimot at sikkerhet kommer først. Såeh...hvordan går det med deg da? NEI NEI NEI KASPER husker du hva mamma sa om å dele? Ja Lykke jeg kommer, så fliink du er å bæsje på doen! Ja, jeg hørte ikke, hvordan går det med deg KASPER! Slutt nå da! Nå tar mamma den vekk! Var du ute i helga? Urk, Mathea har du stinky i bleia? LUKK TRAPPEGRINDA ETTER DEG! Flink gutt. Jo vi må det, for ellers kan Mathea dette ned. Nei hun kan ikke gå i trappene uten mamma. Nei hun får ikke lov til det. Nei! Skal vi blåse ballonger? Finn dem da! Ikke hopp på mamma! Kan du gå å leke? Nei Kasper gå ned fra kjøkkenbenken! Nei det er ikke lørdag i dag!
Og mens mammagjesten tar seg en tur på toalettet så spurter jeg ned i kjelleren for å hive på en maskin med klær mens ørene henger igjen oppe for å høre at det ikke blir krig. Med tre maskiner om dagen så må en nytte hvert minutt. Hvis jeg er heldig så rekker jeg å feie opp smulene jeg såg og håpa at gjestene ikke såg samtidig.
De små magene vet akkurat når det nærmer seg kveldsmattid, jada mamma skal finne yoghurt, nei ikke den yoghurten for vi har ikke nok til alle. Vil din lille ha yoghurt og? Kan du gi til alle Kasper? Nei vi har bare en drageskei og nå var det Lykke sin tur. Nei mamma ødela ikke lokket, jammen kjære deg, jeg bare hjalp, du kan åpne resten. Jo du kan spise den allikevel, nei du får ikke ny. Nei det får du ikke. IKKE GÅ FRA YOGHURTEN DIN KASPER MATHEA TAR DEN ååå så flink du er Mathea. Spiser yoghurt med henda. Jaaa så blid. Jo mamma må vaske deg nå. Uff så trøtt du ble nå. Skal dere gå ja? Det var kjekt å se dere! Snakkes på face etterpå!
Texas i Pirayaland - velkommen til masse galskap, høyt tempo, masse kjærlighet og høyt blodtrykk. Vil du være med så hold deg fast, for her går det unna!
torsdag 28. juni 2012
tirsdag 26. juni 2012
Sosialt på badet
Når min eldste ble så stor at han bare sov en lur på dagtid, og den luren foregikk i vogna når vi trillet tur, begynte jeg å dusje med ham plassert i badekaret. Gjennom sjamponering og innsåping og spyling sang jeg bæbælillelam høyt og skjærende mens jeg gjorde masse ablegøyer så lillegullet mitt skulle ha tålmodighet nok til jeg var ferdig. Det var den gang det var rolig å dusje.
Når jeg nå prøver å lure meg inn på badet, blir jeg enten bøsta på veien inn eller i det jeg lukker døra. Snakker meg om å høre det de vil høre, for pappaen som roper i bakgrunnen at mamma kan få være i fred på badet, DET hører de IKKE. Men det ørlille dunket når jeg lukker døra forsiiiiktig inntil, DET hører de.
MAMMA DUSSSEEEEE! Eg vil værme? Eg og vil MENEE (Lykke sin versjon av værme).
Før jeg fikk unger synes det var litt frustrerende å gå på besøk til folk som ikke hadde nøkkel til dodøra. Dette huska jeg på når jeg fikk unger selv, så den lå bare litt diskret vekkgjemt, men allikevel greit tilgjengelig. Så fant klatremusa ut at det var veldig gøy å låse døra, og siden mammaen ikke synes noe om å klatre gjennom badevinduet for å redde innelåste klatremus med nøkler i vranglås så ble den lagt på et lurt sted. Så lurt at jeg ikke vet hvor selv. Dermed står det reelle valget mellom å springe inn og ut av dusjen og lukke døra for illsinte vrælende unger som blir jaga ut men kommer inn igjen som iherdige små bomeranger, eller jeg kan gjøre det beste (dvs alternativet med lavest vræle-grad) og godta tilskuere med en gang.
- Mamma skal du æsje?
- Nei, mamma skal bare tisse. Det er ikke lov å tisse i dusjen vettu.
- Åja. Få seeee! Få papir! Skal eg tørke deg mamma?
- Takk det går fint vennen min, mamma greier selv. Mamma har øvd på det i over tretti år.
Så var det av med fillene. Jeg slutta å veie meg med ungene tilstede når jeg ble speila: Plutselig oppdaget jeg at de niholdt seg fast i vasken og såvidt var borti vekta mens de holdt på å le seg ihjel av denne morsomme leken til mamma. Ops. Rødme rødme. Da ble vekta sparka godt innunder vasken.
Hvis Mathea skal være med må hun ta av tøyet og krabbe på et håndkle på gulvet, ellers blir det så vått at hun sklir og detter. Og det SVIR i øya å skulle stå i dusjen med sjampoen halvveis utav og trøste en lei liten frøken.
Kasper, kan du sitte fint på krakken? Nei ikke ta verktøy av buksa til pappa. Nei legg på plass. LEGG PÅ PLASS KASPER! Du og Lykke. Hallooo, mamma ser dere! Ja den var skikkelig kul, men den er pappa sin og han trenger den på jobb. Jo det gjør han. Ja du kan ønske deg sånn til bursdagen. Ikke skru på badeskapet! Nei ikke kom hit Lykke, da blir du våt på sokkene! Kan du ta av deg sokkene siden de er våte? Kasper LUKK DØRA ETTER DEG! Nei Lykke du må sitte fint der borte, NEI NEI NEI IKKE KOM INN I DUSJEN TIL MAMMA! Kan du sitte der? FÅ PÅ LYSET IGJEN KASPER! Ja så kan dere pusse tenna! Jaaa pusse tenna. Nei ikke så mye tannkrem! LEGG FRA DERE TANNKREMEN! Nå er mamma ferdig. LUKK DØRA ETTER DERE! Ikke krangle. Nei ikke fekte med skrujerna til pappa, legg de på plass sa jeg. Legg de på plass! Jo!
Neste magnet for ungene er når mamma skal sminke seg.
- Eg og vil male mamma!
Så nå får alle tre hver sin rougekost, men bare mamma får maling på.
En ting er at badet vårt kommer til å virke kjempestort når stellebordet vår en gang ryker. En annen ting er at det kommer til å virke GIGASTORT når jeg en gang får badet for meg selv igjen.
Når jeg nå prøver å lure meg inn på badet, blir jeg enten bøsta på veien inn eller i det jeg lukker døra. Snakker meg om å høre det de vil høre, for pappaen som roper i bakgrunnen at mamma kan få være i fred på badet, DET hører de IKKE. Men det ørlille dunket når jeg lukker døra forsiiiiktig inntil, DET hører de.
MAMMA DUSSSEEEEE! Eg vil værme? Eg og vil MENEE (Lykke sin versjon av værme).
Før jeg fikk unger synes det var litt frustrerende å gå på besøk til folk som ikke hadde nøkkel til dodøra. Dette huska jeg på når jeg fikk unger selv, så den lå bare litt diskret vekkgjemt, men allikevel greit tilgjengelig. Så fant klatremusa ut at det var veldig gøy å låse døra, og siden mammaen ikke synes noe om å klatre gjennom badevinduet for å redde innelåste klatremus med nøkler i vranglås så ble den lagt på et lurt sted. Så lurt at jeg ikke vet hvor selv. Dermed står det reelle valget mellom å springe inn og ut av dusjen og lukke døra for illsinte vrælende unger som blir jaga ut men kommer inn igjen som iherdige små bomeranger, eller jeg kan gjøre det beste (dvs alternativet med lavest vræle-grad) og godta tilskuere med en gang.
- Mamma skal du æsje?
- Nei, mamma skal bare tisse. Det er ikke lov å tisse i dusjen vettu.
- Åja. Få seeee! Få papir! Skal eg tørke deg mamma?
- Takk det går fint vennen min, mamma greier selv. Mamma har øvd på det i over tretti år.
Så var det av med fillene. Jeg slutta å veie meg med ungene tilstede når jeg ble speila: Plutselig oppdaget jeg at de niholdt seg fast i vasken og såvidt var borti vekta mens de holdt på å le seg ihjel av denne morsomme leken til mamma. Ops. Rødme rødme. Da ble vekta sparka godt innunder vasken.
Hvis Mathea skal være med må hun ta av tøyet og krabbe på et håndkle på gulvet, ellers blir det så vått at hun sklir og detter. Og det SVIR i øya å skulle stå i dusjen med sjampoen halvveis utav og trøste en lei liten frøken.
Kasper, kan du sitte fint på krakken? Nei ikke ta verktøy av buksa til pappa. Nei legg på plass. LEGG PÅ PLASS KASPER! Du og Lykke. Hallooo, mamma ser dere! Ja den var skikkelig kul, men den er pappa sin og han trenger den på jobb. Jo det gjør han. Ja du kan ønske deg sånn til bursdagen. Ikke skru på badeskapet! Nei ikke kom hit Lykke, da blir du våt på sokkene! Kan du ta av deg sokkene siden de er våte? Kasper LUKK DØRA ETTER DEG! Nei Lykke du må sitte fint der borte, NEI NEI NEI IKKE KOM INN I DUSJEN TIL MAMMA! Kan du sitte der? FÅ PÅ LYSET IGJEN KASPER! Ja så kan dere pusse tenna! Jaaa pusse tenna. Nei ikke så mye tannkrem! LEGG FRA DERE TANNKREMEN! Nå er mamma ferdig. LUKK DØRA ETTER DERE! Ikke krangle. Nei ikke fekte med skrujerna til pappa, legg de på plass sa jeg. Legg de på plass! Jo!
Neste magnet for ungene er når mamma skal sminke seg.
- Eg og vil male mamma!
Så nå får alle tre hver sin rougekost, men bare mamma får maling på.
En ting er at badet vårt kommer til å virke kjempestort når stellebordet vår en gang ryker. En annen ting er at det kommer til å virke GIGASTORT når jeg en gang får badet for meg selv igjen.
mandag 25. juni 2012
Gapahuken
Hvis du spør vår eldste om hvor han har lyst til å gå på tur, så kommer det nesten garantert GAPAHUKEN! tilbake. Gapahuken er egentlig ei veldig koselig hytte som ligger tjue minutters mamma-gange fra huset vårt. Altså halvannen times piraya-gange eller sykling.
Nå på lørdag skulle jeg pakke med meg ungene og sykle bort dit, sånn i Mathea sin sovetid. Det er en god plan, for da kan minsta sove i vogna mens de to andre får litt mer oppmerksomhet. Rett i forkant hender det at jeg glemmer godheten med planen, for da er Mathea rasendeillsintveldigtrøttleiseg, hun vræler og vræler og vil ingenting, jaffal ikke ha på tøy og vente til de andre to får på seg tøy. Og de to som har mast siden klokka var halv seks om å gå ut, de har all verdens tid plutselig. Kan du ta på dressen Kasper? Du og Lykke? Nei det er Mathea sin, den er for liten til deg. Jo jeg lover deg, den er for liten til deg. Nei det er ikke urettferdig, du er jo stor jente nå! Nei mamma skal ikke ha på dress, bare regnbukse. Nei vi skal ikke ha med fiskestang (selv om det nesten regner nok). Ta på støvler. Andre foten. Jo de er på feil fot, kom, skal mamma hjelpe deg? NEI NEI NEI IKKE HELL ALL SANDEN UT PÅ GULVET! Gagh. Mamma skal bare finne noe å koste opp med. NEI NEI NEI IKKE KOST DET UTOVER. Sukk. Ja mamma gjør det etterpå. Det hender at jeg lurer på om de prøver å smugle med seg hele innholdet i sandkassa hjem, litt etter litt.
Når minsta er plassert i vogna med smaaale smale øyne og prøver seg på et jeg-skal-jaffal-ikke-sove-blikk, så er det bare å få bestemt fremkomstmiddel med de to andre. Før vi er ned bakken sover førstemann og prosjekt lære-toåring-å-sykle-selv-mens-treåring-ikke-må-sykle-fra-oss begynner.
Det går ikke veldig fort når en dytter vogna med ei hånd og halvveis med sideflesket, mens du bruker den andre hånda og av og til begge hendene på å vise hvordan en skal trø rundt for å få sykkelen til å gå fremover. Nei ikke bremse lille venn, når du trør bakover så bremser du. Fliink, nå gikk sykkelen fremover, merker du det? Nei du må trø samme veien hele tiden, når du trør bakover så bremser du. Nei det går ikke veldig fort, ja mamma holder deg. Nei ikke bremse. Den veien var bremse, da stopper sykkelen. Lykke, hvis mamma skal dytte deg så må du ikke bremse, da stopper jo mamma og. Trø den veien, sånn som mamma gjør med beina dine nå. Kasper? Ikke sykle så langt fra oss. Kasper? Kasper? KASPER?
Ulempen med å gå tur med barn med selektiv hørsel, forutenom at de faktisk ikke gjør som du sier og det er et sikkerhetshensyn som dermed fint blir ignorert, er at naboene hører ikke de første fjorten laveste ropene. De hører bare at jeg brøler KASPEEEEER! i det en bil kommer susende forbi og han sykler lenger ut mot veien enn hva blodtrykket mitt har godt av. Så just for the record: Jeg brøler ikke alltid.
Etter et kvarter = femten meter = mamma med vondt i ryggen allerede finner toåringen ut at vi har kommet til balansekanten. Hun hopper da glatt av sykkelen og skal balansere i stedet. Heldigvis går det fint an å balansere en sykkel på håndtaket på vogna samtidig som en holder toåringen på murkanten i hånda. Treåringen, som hadde glemt balansekanten, kommer da fresende tilbake for å delta i aktiviteten, og jammen er det plass til TO sykler på vogna. Nei mamma kan ikke holde begge to i hånda, for da tipper vogna. Nei det kan vi ikke prøve, Mathea sover oppi. Kan du ikke bare ha hjelmen på da? Jo jeg ser jo at du ikke sykler nå. Men du skal jo snart sykle igjen. Jooo ha hjelmen på. Jaja, jeg skal hjelpe deg av med din og Lykke, nei det går ikke an å dra den av, vent litt, neineinei du må ikke gjøre sånn, da kommer reima rundt halsen.
Balansekanten er ferdig, og begge skal sykle igjen. På med hjelmer igjen, ned med syklene igjen.
Jo du greier å trø opp bakken Kasper, mamma dytter deg litt så trør du alt du kan. Ja jeg skal dytte deg når en gang til når du stopper. Næmmen, du må jo trø da! Ja mamma dytter en gang til. Hallo, det der er latmannssykling. Husker du hvordan du skal trø Lykke? Nei den veien var bremse. Fremover, sånn. Nei ikke bremse. Ja mamma dytter igjen Kasper. Ja du kan gå litt Lykke, skal mamma ta sykkelen? Nei mamma vil ikke leie den med deg, da kan du leie den aleine. Jo. Jo. Jo. Hvis mamma skal ta den så må den ligge oppå vogna. Hvis du skal sykle må du ha på hjelmen. Nei mamma trenger ikke hjelm, jeg har jo bare vogna. Nei det er ikke det samme.
Og sånn går det.
Vel borte i Gapahuken er ungene så kjente og trygge at de springer avgårde hylende i fryd. Første gang jeg var der kom jeg i skade for å peke på den ene store steinen som er der. Tabbe. Det esje någen STEIN mamma, det e jo SKUTA TE SABELTANN! Sorry, my bad. Men innimellom sjørøverslagene og klatring i trær og spising av lørdagsgodter og leiting etter skatter i skogen og SE NÅ MAMMA! SE NÅ MAMMA! SE NÅ MAMMA! KOM DÅ MAMMA! får mammaen noen sekunders pause her og der. Det er godt for et hode som må være tuna på oppmerksomhets-kanalen en anelse utover komfortsonen store deler av dagen. En god soldat hviler når han kan!
På tilbakeveien nyter vi at det er sommmer, en veldig VÅT sommer, men allikevel sommer, og plukker blomster i veikanten. Jaaa så fine blomster Lykke! Kan du prøve å plukke med litt stilk og? VELDIG fine. Ja vi skal sette dem i vann når vi kommer hjem. Nei du må bære dem selv, mamma bærer sine egne. Ja veldig fine dine og Kasper. Ååå så søtt, skal mamma få dem? Tusen takk. Nei nå har mamma fått dem. Nei alle de var ikke dine, mamma har plukket dem. Nei mamma er ikke dum, mamma er faktisk skikkelig kul. Jo jeg er det. Joho. Joho. Joho. Det bestemmer ikke du. Vil du sykle nå Lykke? Ikke skrike sånn, vi kan finne nye blomster. Ja se på den snegla der da. Nei vi skal ikke følge den hjem. Nei for vi vet ikke hvor den bor også går den veldig seint. KASPER VENT PÅ MAMMA! Nå må vi skyndte oss litt, for nå våkna Mathea og hun er kjempesulten. Er du og det? Men du spiste jo nettopp. Nei vi spiste ikke pølser i dag. Åja er du bare sulten på pølser? Vi kan ta med det neste gang. Nei men nå har vi faktisk ikke det. Nei mamma kan ikke trylle. Nei sånn er det bare. KASPER VENT PÅ MAMMA!
Du vet at det har vært en fin formiddag når de to eldste frivillig går og legger seg når vi kommer hjem. Du vet at du kommer til å angre i kveld, når de blir umulige å legge og du er kubbeklar lenge før dem, fordi de har sovet på dagen.
Men av og til - er det så inderlig verdt det. Jeg kan ikke huske sist jeg leste i et blad på dagtid. Ahhhh!
Nå på lørdag skulle jeg pakke med meg ungene og sykle bort dit, sånn i Mathea sin sovetid. Det er en god plan, for da kan minsta sove i vogna mens de to andre får litt mer oppmerksomhet. Rett i forkant hender det at jeg glemmer godheten med planen, for da er Mathea rasendeillsintveldigtrøttleiseg, hun vræler og vræler og vil ingenting, jaffal ikke ha på tøy og vente til de andre to får på seg tøy. Og de to som har mast siden klokka var halv seks om å gå ut, de har all verdens tid plutselig. Kan du ta på dressen Kasper? Du og Lykke? Nei det er Mathea sin, den er for liten til deg. Jo jeg lover deg, den er for liten til deg. Nei det er ikke urettferdig, du er jo stor jente nå! Nei mamma skal ikke ha på dress, bare regnbukse. Nei vi skal ikke ha med fiskestang (selv om det nesten regner nok). Ta på støvler. Andre foten. Jo de er på feil fot, kom, skal mamma hjelpe deg? NEI NEI NEI IKKE HELL ALL SANDEN UT PÅ GULVET! Gagh. Mamma skal bare finne noe å koste opp med. NEI NEI NEI IKKE KOST DET UTOVER. Sukk. Ja mamma gjør det etterpå. Det hender at jeg lurer på om de prøver å smugle med seg hele innholdet i sandkassa hjem, litt etter litt.
Når minsta er plassert i vogna med smaaale smale øyne og prøver seg på et jeg-skal-jaffal-ikke-sove-blikk, så er det bare å få bestemt fremkomstmiddel med de to andre. Før vi er ned bakken sover førstemann og prosjekt lære-toåring-å-sykle-selv-mens-treåring-ikke-må-sykle-fra-oss begynner.
Det går ikke veldig fort når en dytter vogna med ei hånd og halvveis med sideflesket, mens du bruker den andre hånda og av og til begge hendene på å vise hvordan en skal trø rundt for å få sykkelen til å gå fremover. Nei ikke bremse lille venn, når du trør bakover så bremser du. Fliink, nå gikk sykkelen fremover, merker du det? Nei du må trø samme veien hele tiden, når du trør bakover så bremser du. Nei det går ikke veldig fort, ja mamma holder deg. Nei ikke bremse. Den veien var bremse, da stopper sykkelen. Lykke, hvis mamma skal dytte deg så må du ikke bremse, da stopper jo mamma og. Trø den veien, sånn som mamma gjør med beina dine nå. Kasper? Ikke sykle så langt fra oss. Kasper? Kasper? KASPER?
Ulempen med å gå tur med barn med selektiv hørsel, forutenom at de faktisk ikke gjør som du sier og det er et sikkerhetshensyn som dermed fint blir ignorert, er at naboene hører ikke de første fjorten laveste ropene. De hører bare at jeg brøler KASPEEEEER! i det en bil kommer susende forbi og han sykler lenger ut mot veien enn hva blodtrykket mitt har godt av. Så just for the record: Jeg brøler ikke alltid.
Etter et kvarter = femten meter = mamma med vondt i ryggen allerede finner toåringen ut at vi har kommet til balansekanten. Hun hopper da glatt av sykkelen og skal balansere i stedet. Heldigvis går det fint an å balansere en sykkel på håndtaket på vogna samtidig som en holder toåringen på murkanten i hånda. Treåringen, som hadde glemt balansekanten, kommer da fresende tilbake for å delta i aktiviteten, og jammen er det plass til TO sykler på vogna. Nei mamma kan ikke holde begge to i hånda, for da tipper vogna. Nei det kan vi ikke prøve, Mathea sover oppi. Kan du ikke bare ha hjelmen på da? Jo jeg ser jo at du ikke sykler nå. Men du skal jo snart sykle igjen. Jooo ha hjelmen på. Jaja, jeg skal hjelpe deg av med din og Lykke, nei det går ikke an å dra den av, vent litt, neineinei du må ikke gjøre sånn, da kommer reima rundt halsen.
Balansekanten er ferdig, og begge skal sykle igjen. På med hjelmer igjen, ned med syklene igjen.
Jo du greier å trø opp bakken Kasper, mamma dytter deg litt så trør du alt du kan. Ja jeg skal dytte deg når en gang til når du stopper. Næmmen, du må jo trø da! Ja mamma dytter en gang til. Hallo, det der er latmannssykling. Husker du hvordan du skal trø Lykke? Nei den veien var bremse. Fremover, sånn. Nei ikke bremse. Ja mamma dytter igjen Kasper. Ja du kan gå litt Lykke, skal mamma ta sykkelen? Nei mamma vil ikke leie den med deg, da kan du leie den aleine. Jo. Jo. Jo. Hvis mamma skal ta den så må den ligge oppå vogna. Hvis du skal sykle må du ha på hjelmen. Nei mamma trenger ikke hjelm, jeg har jo bare vogna. Nei det er ikke det samme.
Og sånn går det.
Vel borte i Gapahuken er ungene så kjente og trygge at de springer avgårde hylende i fryd. Første gang jeg var der kom jeg i skade for å peke på den ene store steinen som er der. Tabbe. Det esje någen STEIN mamma, det e jo SKUTA TE SABELTANN! Sorry, my bad. Men innimellom sjørøverslagene og klatring i trær og spising av lørdagsgodter og leiting etter skatter i skogen og SE NÅ MAMMA! SE NÅ MAMMA! SE NÅ MAMMA! KOM DÅ MAMMA! får mammaen noen sekunders pause her og der. Det er godt for et hode som må være tuna på oppmerksomhets-kanalen en anelse utover komfortsonen store deler av dagen. En god soldat hviler når han kan!
På tilbakeveien nyter vi at det er sommmer, en veldig VÅT sommer, men allikevel sommer, og plukker blomster i veikanten. Jaaa så fine blomster Lykke! Kan du prøve å plukke med litt stilk og? VELDIG fine. Ja vi skal sette dem i vann når vi kommer hjem. Nei du må bære dem selv, mamma bærer sine egne. Ja veldig fine dine og Kasper. Ååå så søtt, skal mamma få dem? Tusen takk. Nei nå har mamma fått dem. Nei alle de var ikke dine, mamma har plukket dem. Nei mamma er ikke dum, mamma er faktisk skikkelig kul. Jo jeg er det. Joho. Joho. Joho. Det bestemmer ikke du. Vil du sykle nå Lykke? Ikke skrike sånn, vi kan finne nye blomster. Ja se på den snegla der da. Nei vi skal ikke følge den hjem. Nei for vi vet ikke hvor den bor også går den veldig seint. KASPER VENT PÅ MAMMA! Nå må vi skyndte oss litt, for nå våkna Mathea og hun er kjempesulten. Er du og det? Men du spiste jo nettopp. Nei vi spiste ikke pølser i dag. Åja er du bare sulten på pølser? Vi kan ta med det neste gang. Nei men nå har vi faktisk ikke det. Nei mamma kan ikke trylle. Nei sånn er det bare. KASPER VENT PÅ MAMMA!
Du vet at det har vært en fin formiddag når de to eldste frivillig går og legger seg når vi kommer hjem. Du vet at du kommer til å angre i kveld, når de blir umulige å legge og du er kubbeklar lenge før dem, fordi de har sovet på dagen.
Men av og til - er det så inderlig verdt det. Jeg kan ikke huske sist jeg leste i et blad på dagtid. Ahhhh!
onsdag 20. juni 2012
Spisesituasjonen
"Spisesituasjonen" er vel egentlig et ord som brukes mer i miljøterapi enn i de private hjem, men det er bedre enn å kalle det "middagskaoset" eller "matkrigen". Selv om det og er dekkende.
Når alle har kommet seg inn og fått av sko og jakke (kan du sette skoa dine på plass Kasper? Du og Lykke. Jo du vet hvor de skal stå. Joda det er der de står hver dag. Nei ikke hiv de. Nei ikke spark de av. Au! Mamma får vondt i hodet når du sparker de av så de detter i hodet mitt! Her er den, kan du sette den på plass? Jo. Jo. JO! Og lua i skuffa di. Jo. Jo. JO! Kan du være ukens hjelper? Flink gutt, takk skal du ha. Ja du og er ukens hjelper Lykke. Ja dere er superhelter begge to. Neineinei ikke gå inn i kjellerstua. Ja se så fine pusebæibier. Nei vær snill med dem. Bare klappe fint. Ja Mathea mamma skal bare ta av dressen din. Vent litt Mathea. SLEPP NED PUSEBÆIBIEN! Nei jeg mente sett den fint ned, ikke bare slepp den! Sånn ja, se fine pusen. NEINEINEI MATHEA IKKE KLATRE I TRAPPA UTEN MAMMA!) så går vi opp og lager middag. Ja mamma skal holde hånda di Lykke. Nei Kasper du må gå opp selv, mamma har ikke flere hender. FØRSTEMANN OPP! Ja du vant. Jada du og Lykke. Mamma tapte, det er greit.
Alle vasker hender, og forhåpentligvis trenger vi ikke å bytte tøy eller tørke gulvet etter det. Vann er gøy :)
Så begynner moroa.
Alle skal sitte benk, og Mathea kan ikke snus ryggen til. Når en er ett år så er det blodig urettferdig at det ikke er lov å klatre på bardisken, bare fordi det er halvannen meter ned på den andre siden. Og når en er tre år så er det like urettferdig at det ikke er lov å leke med myntene som ligger på benken. Eller kortene til pappa. Eller tygge en bit i alle fruktene i skåla. Heldigvis kan en kjøpe seg opp til flere minutter med å la dem rote i bestikkskuffa. Og rydde - det kan jeg gjøre seinere en gang.
Nei du kan ikke få yoghurt. Ja jeg skjønner at dere er sultne. Nei du kan ikke få knekkebrød heller, vi holder jo på å lage middag! Ja du er veldig sulten. Selv om du spiste frukt og knekkebrød i barnehagen for en time siden. Nei du kan ikke få kjeks, se nå koker potetene! Jo du liker poteter. Jo det gjør du. Jo du spiser masse poteter, og i går sa du at du ELSKA det. Jo det sa du. Kan du sitte i ro Mathea? Neineinei ikke spis opp all maisen, den skal jo i middagen! Slepp boksen. SLEPP BOKSEN! Ja alle skal få litt. Nei nå må vi ha resten i middagen. Jo det må vi. Jo det må vi. Se nå skal bare mamma steike resten så er vi klare. Ja jeg skal hjelpe deg ned Kasper. Ja deg og Lykke. Ja deg og Mathea. Næmmen ikke vræle, du ville jo ned! Mamma kan jo ikke bære deg samtidig som jeg lager middag! Hvor ble den maisboksen av? Kasper?
Når middagen endelig er ferdig og alle nesten har dødd av sult mamma!, så må vi diskutere bestikk og tallerker. Og hvem som skal dekke på. Hvem vil være ukens hjelper nå da? Fint, her er gaffel og kniv. Ikke stikk Kasper med den Lykke. Nei Kasper legg det pent på bordet. Kan dere sette dere? Hva vil dere ha å drikke? Ja jeg skal se om jeg finner prinse-og prinsessekoppene. Nei du har ikke prinsessekopp Kasper, du har prinsekopp. Jo men når du er gutt så er du prins, ikke prinsesse. Det er ikke mamma som bestemmer det, sånn er det bare! Nei det er ikke urettferdig. Nå skal mamma legge opp middagen! Neineinei Mathea ikke snu koppen på hodet! Sukk. Kasper kan du finne klut? Vær så snill? Takk vennen min. Ikke skrike Mathea, det var du som snudde koppen på hodet, du skal få den tilbake når mamma setter seg. Shh.
Skulle seriøst hatt ei vifte til å kjøle ned maten, for den blir temperert alt for seint for små pirayaer. BLÅÅÅSE MAMMAAAA! AUAUAUAUAU! IKKJE BLÅS PÅ LYKKE SITT FØRST! DET BLIR JO AAALDRI MIN TUR!
Det er klart at bordmanerer er pent, men man velger sine kamper. Er de mette (eller skriker høyt nok), så får de gå. Det er uansett ikke lenge til kveldsmat. Og vil de komme tilbake for en skei til, så er det og greit. Spis litt mer enn mais da vennen min. Nei jeg har ikke sett at du har spist kjøtt. Ta et løvebit. Få se hvem som kan ta størst bit! Ikke gå fra bordet uten å vaske henda! Ketsjup på sofaen ja. Herlig.
Innimellom blir jeg overrasket over at unger kan være runde til tross for en "eg lige isje det"-periode. Andre ganger er jeg facinert av hvor enormt mye en unge kan stappe i seg. Heldigvis jevner det seg ut over tid :)
Når timeouter og matkriger og meklinger og blåsing og forklaring på hva alt er (eg lige ikkje det treet der mamma. Jo det heter brokkoli og alle superhelter spiser det. Spesielt hulken, det er derfor han er grønn og sterk) og ingen vil sitte i ro eller på fanget og deres middagsstund er over, og de to eldste har gått fra bordet, så er det bare å nyte måltidet sammen med Mathea. Hun spiser og koser seg og tar seg god tid uansett om det stormer rundt henne.
Jeg må bare huske å bytte tøy på henne før jeg setter henne ned, for ta mitt ord på det: Ris for eksempel, klistrer seg inni alle folder på tøyet (og ungen) og kan spres uteover MANGE kvadratmeter. Og det er ganske klissete. Også må gulvet vaskes ASAP, gjerne før det er satt i oppvaskemaskina, for å unngå at katter og unger spiser og tråkker oppå alt om en annen.
Jeg er veldig klar over at vi kunne ha spart en formue på matbudsjettet hvis vi hadde fått SPIST all maten, og ikke dumpet halvparten på gulvet. Mathea sin måte å si at hun er ferdig på er å legge koppen oppå tallerkenen, for så å fint sette alt i løse lufta på siden av stolen. Splætt.
Er du forsynt vennen min?
Og noen lurer på om det er kjipt å jobbe turnus. To kveldsvakter = to middager i uka uten unger. Det er ferie for en småbarnsmor ;)
Når alle har kommet seg inn og fått av sko og jakke (kan du sette skoa dine på plass Kasper? Du og Lykke. Jo du vet hvor de skal stå. Joda det er der de står hver dag. Nei ikke hiv de. Nei ikke spark de av. Au! Mamma får vondt i hodet når du sparker de av så de detter i hodet mitt! Her er den, kan du sette den på plass? Jo. Jo. JO! Og lua i skuffa di. Jo. Jo. JO! Kan du være ukens hjelper? Flink gutt, takk skal du ha. Ja du og er ukens hjelper Lykke. Ja dere er superhelter begge to. Neineinei ikke gå inn i kjellerstua. Ja se så fine pusebæibier. Nei vær snill med dem. Bare klappe fint. Ja Mathea mamma skal bare ta av dressen din. Vent litt Mathea. SLEPP NED PUSEBÆIBIEN! Nei jeg mente sett den fint ned, ikke bare slepp den! Sånn ja, se fine pusen. NEINEINEI MATHEA IKKE KLATRE I TRAPPA UTEN MAMMA!) så går vi opp og lager middag. Ja mamma skal holde hånda di Lykke. Nei Kasper du må gå opp selv, mamma har ikke flere hender. FØRSTEMANN OPP! Ja du vant. Jada du og Lykke. Mamma tapte, det er greit.
Alle vasker hender, og forhåpentligvis trenger vi ikke å bytte tøy eller tørke gulvet etter det. Vann er gøy :)
Så begynner moroa.
Alle skal sitte benk, og Mathea kan ikke snus ryggen til. Når en er ett år så er det blodig urettferdig at det ikke er lov å klatre på bardisken, bare fordi det er halvannen meter ned på den andre siden. Og når en er tre år så er det like urettferdig at det ikke er lov å leke med myntene som ligger på benken. Eller kortene til pappa. Eller tygge en bit i alle fruktene i skåla. Heldigvis kan en kjøpe seg opp til flere minutter med å la dem rote i bestikkskuffa. Og rydde - det kan jeg gjøre seinere en gang.
Nei du kan ikke få yoghurt. Ja jeg skjønner at dere er sultne. Nei du kan ikke få knekkebrød heller, vi holder jo på å lage middag! Ja du er veldig sulten. Selv om du spiste frukt og knekkebrød i barnehagen for en time siden. Nei du kan ikke få kjeks, se nå koker potetene! Jo du liker poteter. Jo det gjør du. Jo du spiser masse poteter, og i går sa du at du ELSKA det. Jo det sa du. Kan du sitte i ro Mathea? Neineinei ikke spis opp all maisen, den skal jo i middagen! Slepp boksen. SLEPP BOKSEN! Ja alle skal få litt. Nei nå må vi ha resten i middagen. Jo det må vi. Jo det må vi. Se nå skal bare mamma steike resten så er vi klare. Ja jeg skal hjelpe deg ned Kasper. Ja deg og Lykke. Ja deg og Mathea. Næmmen ikke vræle, du ville jo ned! Mamma kan jo ikke bære deg samtidig som jeg lager middag! Hvor ble den maisboksen av? Kasper?
Når middagen endelig er ferdig og alle nesten har dødd av sult mamma!, så må vi diskutere bestikk og tallerker. Og hvem som skal dekke på. Hvem vil være ukens hjelper nå da? Fint, her er gaffel og kniv. Ikke stikk Kasper med den Lykke. Nei Kasper legg det pent på bordet. Kan dere sette dere? Hva vil dere ha å drikke? Ja jeg skal se om jeg finner prinse-og prinsessekoppene. Nei du har ikke prinsessekopp Kasper, du har prinsekopp. Jo men når du er gutt så er du prins, ikke prinsesse. Det er ikke mamma som bestemmer det, sånn er det bare! Nei det er ikke urettferdig. Nå skal mamma legge opp middagen! Neineinei Mathea ikke snu koppen på hodet! Sukk. Kasper kan du finne klut? Vær så snill? Takk vennen min. Ikke skrike Mathea, det var du som snudde koppen på hodet, du skal få den tilbake når mamma setter seg. Shh.
Skulle seriøst hatt ei vifte til å kjøle ned maten, for den blir temperert alt for seint for små pirayaer. BLÅÅÅSE MAMMAAAA! AUAUAUAUAU! IKKJE BLÅS PÅ LYKKE SITT FØRST! DET BLIR JO AAALDRI MIN TUR!
Det er klart at bordmanerer er pent, men man velger sine kamper. Er de mette (eller skriker høyt nok), så får de gå. Det er uansett ikke lenge til kveldsmat. Og vil de komme tilbake for en skei til, så er det og greit. Spis litt mer enn mais da vennen min. Nei jeg har ikke sett at du har spist kjøtt. Ta et løvebit. Få se hvem som kan ta størst bit! Ikke gå fra bordet uten å vaske henda! Ketsjup på sofaen ja. Herlig.
Innimellom blir jeg overrasket over at unger kan være runde til tross for en "eg lige isje det"-periode. Andre ganger er jeg facinert av hvor enormt mye en unge kan stappe i seg. Heldigvis jevner det seg ut over tid :)
Når timeouter og matkriger og meklinger og blåsing og forklaring på hva alt er (eg lige ikkje det treet der mamma. Jo det heter brokkoli og alle superhelter spiser det. Spesielt hulken, det er derfor han er grønn og sterk) og ingen vil sitte i ro eller på fanget og deres middagsstund er over, og de to eldste har gått fra bordet, så er det bare å nyte måltidet sammen med Mathea. Hun spiser og koser seg og tar seg god tid uansett om det stormer rundt henne.
Jeg må bare huske å bytte tøy på henne før jeg setter henne ned, for ta mitt ord på det: Ris for eksempel, klistrer seg inni alle folder på tøyet (og ungen) og kan spres uteover MANGE kvadratmeter. Og det er ganske klissete. Også må gulvet vaskes ASAP, gjerne før det er satt i oppvaskemaskina, for å unngå at katter og unger spiser og tråkker oppå alt om en annen.
Jeg er veldig klar over at vi kunne ha spart en formue på matbudsjettet hvis vi hadde fått SPIST all maten, og ikke dumpet halvparten på gulvet. Mathea sin måte å si at hun er ferdig på er å legge koppen oppå tallerkenen, for så å fint sette alt i løse lufta på siden av stolen. Splætt.
Er du forsynt vennen min?
Og noen lurer på om det er kjipt å jobbe turnus. To kveldsvakter = to middager i uka uten unger. Det er ferie for en småbarnsmor ;)
lørdag 16. juni 2012
Snømåking på badet
Det å rydde og vaske med barn i huset er selve synonymet på å måke snø i en snøstorm.
Og hos oss er det tre stormer og en snømåker.
Badet: Er lurest å rydde/vaske mens de bader. Da er de opptatt i noen minutter, og må uansett holdes under oppsyn. Utfordringen er at ingenting må plasseres for nærme badekaret, da badevannet har en tendens til å bli splæsja overalt (se no mamma: Eg e ein hai! Se no mamma! Eg e ein superhelt! Se no mamma! Vi lage kaffi! Vil du ha? Her får du! IKKE HIV VANN PÅ MAMMA! Jammen det var jo bare kaffi mamma! Vil du ha mærræ?)
Siden skuffene under vasken står for nærme badekaret så kan de ikke ryddes i på dette tidspunktet, uten at det blir laget basseng oppi der og. I grunnen blir de nedprioriterte frem til det er noe jeg ikke finner, og må systematisere litt i min søken for å finne det savnede. Det fine med sånne skuffer er at de rommer mye og ikke er så lett å få opp, altså kan det være en gjemmeplass for veldig mye lurt. Av og til gjemmer jeg ting for meg selv og, det er litt mindre lurt.
Det er heller ikke lurt å sette toalettveska for nærme badekaret, da de er naturlig nysgjerrige og har veldig lange armer. See mamma denne er din! Ja ikke ta den nei nei nei nei nei. Dunk plopp. Ja vennen, den var min. Med all sminka mi oppi. Takk skal du ha. Jeg må definivt trene mer på eksplosiv fart, det har aldri vært min styrke. Dessuten kommer de alltid på det når jeg vasker under doen.
Gulvet er det letteste å vaske, siden de kaffiserverende badenymfene hjelper til med såpevann. Natusan-såpevann, men dog. Se opp for flygende veldig våte vaskekluter.
Under stellebordet ligger etterhvert håndklær og gulpekluter og vaskekluter og bleier i sirlige stabler, jeg gjør det igjen og igjen selv om det bare varer til badestunden er ferdig og alle skal tørkes. Kasper kan du vente til mamma er ferdig med Mathea? Nei nå sto Mathea opp først, det er øyeblikk din tur. Ja du skal få komme opp du og Lykke! Bare vente litt, mamma er øyeblikk ferdig. Se Mathea skal bare få bleie på. Nei Mathea du er ferdig å bade. Jo du ville opp lille venn, vi kan bade mer i morgen. Kasper mamma sa at du skulle vente i badekaret! Vær forsiktig så du ikke sklir på kanten! Nei nei nei mamma har funnet håndkle til deg! Årg. Ja selvfølgelig måtte du ha dinosaurhåndkleet. Siden det låg nederst. Nei det var selvfølgelig ikke din feil at alle de andre datt oppi det våte på gulvet. Nei Lykke vi har bare ett dinosaurhåndkle, du kan få krokodillehåndkleet. Jo det er kjempetøft det og. Jo det er det. Jo det er det. JO DET ER DET!
Når alle er ferdige med å bade og forhåpentligvis ingen har tissa på gulvet så blir de losja ut i stua for å spise kveldsmat. Da er det om å gjøre å huske å tørke badegulvet før alle skal inn igjen på badet og vaske fjes og hender og av og til bytte en primete eller grøtete pysj, pusse tenner, tisse og eventyelt bytte kveldens tjernobylbleie. Eller bare hente klut til kveldens kveldsmatfest.
Når alle er i seng har badevannet blitt kaldt, mammaen er svett, klærne mine er fremdeles halvvåte av flygende vaskekluter og sprellende badenymfer som skulle tørkes, det er noen lite diskret tannkremflekker her og der (jo vi må pusse tenna! Jo alle må pusse tenna! Mamma og pappa og farmor og farfar og morfar og tante og onkel og alle må pusse tenna! Mamma såg Karius og Baktus der inne! Gap opp så jeg får se! Der er de! Når tar jeg de med tannkosten! Ånei, nå sprang de opp, vi må skynde oss å pusse oppe og! Ja du skal få pusse selv etterpå. Mamma først. Jo mamma først. Jo alle mammaer må pusse tenner. Jo. JO!).
Så gjenstår det bare å samle sammen våte håndkler og vaskekluter, lokalisere alle tannkoster og passe på at ingen har lurt med seg tannkrem eller fluortablettboks inn i senga, tømme badekaret, hive alle badelekene oppi igjen, ta en ny runde med vann og nei det er natta nå, før det er min tur til å dusje. Aleine på badet. Og det er en lykke for en småbarnsmor :)
Og hos oss er det tre stormer og en snømåker.
Badet: Er lurest å rydde/vaske mens de bader. Da er de opptatt i noen minutter, og må uansett holdes under oppsyn. Utfordringen er at ingenting må plasseres for nærme badekaret, da badevannet har en tendens til å bli splæsja overalt (se no mamma: Eg e ein hai! Se no mamma! Eg e ein superhelt! Se no mamma! Vi lage kaffi! Vil du ha? Her får du! IKKE HIV VANN PÅ MAMMA! Jammen det var jo bare kaffi mamma! Vil du ha mærræ?)
Siden skuffene under vasken står for nærme badekaret så kan de ikke ryddes i på dette tidspunktet, uten at det blir laget basseng oppi der og. I grunnen blir de nedprioriterte frem til det er noe jeg ikke finner, og må systematisere litt i min søken for å finne det savnede. Det fine med sånne skuffer er at de rommer mye og ikke er så lett å få opp, altså kan det være en gjemmeplass for veldig mye lurt. Av og til gjemmer jeg ting for meg selv og, det er litt mindre lurt.
Det er heller ikke lurt å sette toalettveska for nærme badekaret, da de er naturlig nysgjerrige og har veldig lange armer. See mamma denne er din! Ja ikke ta den nei nei nei nei nei. Dunk plopp. Ja vennen, den var min. Med all sminka mi oppi. Takk skal du ha. Jeg må definivt trene mer på eksplosiv fart, det har aldri vært min styrke. Dessuten kommer de alltid på det når jeg vasker under doen.
Gulvet er det letteste å vaske, siden de kaffiserverende badenymfene hjelper til med såpevann. Natusan-såpevann, men dog. Se opp for flygende veldig våte vaskekluter.
Under stellebordet ligger etterhvert håndklær og gulpekluter og vaskekluter og bleier i sirlige stabler, jeg gjør det igjen og igjen selv om det bare varer til badestunden er ferdig og alle skal tørkes. Kasper kan du vente til mamma er ferdig med Mathea? Nei nå sto Mathea opp først, det er øyeblikk din tur. Ja du skal få komme opp du og Lykke! Bare vente litt, mamma er øyeblikk ferdig. Se Mathea skal bare få bleie på. Nei Mathea du er ferdig å bade. Jo du ville opp lille venn, vi kan bade mer i morgen. Kasper mamma sa at du skulle vente i badekaret! Vær forsiktig så du ikke sklir på kanten! Nei nei nei mamma har funnet håndkle til deg! Årg. Ja selvfølgelig måtte du ha dinosaurhåndkleet. Siden det låg nederst. Nei det var selvfølgelig ikke din feil at alle de andre datt oppi det våte på gulvet. Nei Lykke vi har bare ett dinosaurhåndkle, du kan få krokodillehåndkleet. Jo det er kjempetøft det og. Jo det er det. Jo det er det. JO DET ER DET!
Når alle er ferdige med å bade og forhåpentligvis ingen har tissa på gulvet så blir de losja ut i stua for å spise kveldsmat. Da er det om å gjøre å huske å tørke badegulvet før alle skal inn igjen på badet og vaske fjes og hender og av og til bytte en primete eller grøtete pysj, pusse tenner, tisse og eventyelt bytte kveldens tjernobylbleie. Eller bare hente klut til kveldens kveldsmatfest.
Når alle er i seng har badevannet blitt kaldt, mammaen er svett, klærne mine er fremdeles halvvåte av flygende vaskekluter og sprellende badenymfer som skulle tørkes, det er noen lite diskret tannkremflekker her og der (jo vi må pusse tenna! Jo alle må pusse tenna! Mamma og pappa og farmor og farfar og morfar og tante og onkel og alle må pusse tenna! Mamma såg Karius og Baktus der inne! Gap opp så jeg får se! Der er de! Når tar jeg de med tannkosten! Ånei, nå sprang de opp, vi må skynde oss å pusse oppe og! Ja du skal få pusse selv etterpå. Mamma først. Jo mamma først. Jo alle mammaer må pusse tenner. Jo. JO!).
Så gjenstår det bare å samle sammen våte håndkler og vaskekluter, lokalisere alle tannkoster og passe på at ingen har lurt med seg tannkrem eller fluortablettboks inn i senga, tømme badekaret, hive alle badelekene oppi igjen, ta en ny runde med vann og nei det er natta nå, før det er min tur til å dusje. Aleine på badet. Og det er en lykke for en småbarnsmor :)
torsdag 14. juni 2012
Hålle hånnaaaa
Vi er kjempeheldige og bor rett på siden av barnehagen.
Dette gjør at vi ofte kan spasere eller sykle til og fra. Når jeg går aleine eller med vogn så bruker jeg syv minutter, seks hvis jeg sniker meg gjennom skolegården. Når jeg går med ungene er det ikke uvanlig å bruke tre kvarter. Rekorden er fra den morningen vi forlot huset ti over syv, for å rekke frokosten klokka åtte. Ti på halv ni sto jeg på kjøkkenet i barnehagen og forklarte at jeg hadde feilberegna tiden, værsåsnillkadefålittmatselvomvierforsein, jegvetomatvimåværeherførkvartoverogdetvarvirkeligikkemeningenåværesåseine! Vi møtte heldigvis stor forståelse og noen fnis. Det mest fantastiske med den utrooooliiiiigeeeegååååsaaaaakteeeeeeeaksjooooneeeen den morningen er at det ikke var noe ligge-på-bakken-trassing ute og gikk, heller ikke behov for motivasjon til å komme oss til barnehagen (selv om begge deler hender). Det handler ikke om at de ikke er flinke til å gå, for det er de virkelig!
Det er bare det at veien til og fra barnehagen er så utrolig spennende. Både det kjente og ukjente. Vi må innom det samme hver gang: Hvis vi går langs hovedveien på morningen så er det:
* Om å gjøre å finne det største gjørmehullet rett utenfor døra, for så å komme inn i gangen og lure på hvor mamma er. Takk søtnos, mamma kommer, skal bare vaske gulvet først.
Eller springe som bare pokker motsatt vei når jeg ber dem komme. Dette fører rett som det er til dagens tredje skift (hvis pysj er inkludert), dagens andre vask av unge, og dagens første vask av sko. Fortvilte utrop fra mammaer og pappaer som NEINEINEI har tydeligvis en annen betydning i pirayaverdenen, for det fungerer som "få se hvor fort du greier å springe!".
* Sånn under både påkledning og helt frem til vi har forlatt eiendommen pågår diskusjonen om hvorvidt det er lekedag (som er tirsdag), og eventuelt motvillig legge fra seg det de måtte ha funnet av leker. Nei betyr fremdeles ikke nei, det betyr "jo mammaaaaaa! Eg vil at det ska vere leikedaaaaaaag". Lille skatt, hvis mamma hadde kunnet trylle dager så hadde det definitivt ikke vært tirsdag hver dag.
* Videre må vi diskutere om vi skal gå eller sykle, og sparkesyklene får være med, om traktor og trehjulssykkel får være med. Nei vi kan ikke ha med både traktoren til Kasper som skal dras, OG trehjulssykkelen til Lykke som skal dyttes. Mamma har bare to hender, og Mathea har førstepri på transport siden hun ikke kan gå. Ja det er kjempedumt. Jaaa veldig urettferdig. Men du er stor gutt/jente og kan gå eller trø sjøl. Nei jeg kan ikke dra deg Kasper uten at Lykke får med seg sykkelen. Nei Lykke jeg sa ikke at du fikk ta med deg sykkelen. Jada, selvfølgelig har mamma tenner som jeg kan holde fast tauet med sånn som han sterke mannen på tv. Jajaja. Mamma kan alt. Mer enn en gang har jeg dradd to store pirayaer og dytta vogna med magen. Eller holdt de to største i hånda og dytta vogna med magen. Der det er vilje er det vei har jeg hørt rykter om. Og det gjelder vel både for store og små ;)
De to første svangerskapene var jeg veldig utålmodig og ville ha babyene ut - nå siste svangerskap var jeg realistisk nok til å innse at det var veldig praktisk at hun var inni magen - da hadde jeg nok hender til unger.
* Når transportmåte er avgjort må vi gå forbi den store traktoren, "pappa sin". Den kommenteres og beundres like entusiastisk hver dag, og alle under tre år vil gjerne fortelle om sine turer med pappa og traktoren. Så er det videre til neste punkt på lista, bilen. Familiens biler må ramses opp, mamma sin svarte bil, pappa sin gråe bil, jobbebilen som er sporløst borte. Kanskje den er på jobben. Innimellom blir det store triste øyne når de kommer på at pappa hadde en motorsykkel før, som ble solgt til tross for deres iherdige protester.
Når alt dette er overstått har det som oftest gått ca tjue minutter, og vi har gått femten meter.
Ned bakken og bort på fortauet pleier det å gå ganske greit, husk å se etter biler!
Så kommer neste sett med utfordringer: Klatre opp på muren, balansere på kanten, nei isse du hålla meg mamma! i det ene øyeblikket og Hålle hånnaaaaa! i det andre øyeblikket. I hele vinter ble båten i gården til ene naboen kommentert, siden april har de lurt på hvor den har blitt av. Så er det mer beundring av traktorer, iherdig vinking til de som kjører forbi (gjør et barn lykkelig: Tut og vink når du kjører forbi).
Vær snill å hold fartsgrensa da. PRØV ihvert fall. Det er dessverre mange sjåfører som suser gjennom Sviland i åtti i stedet for førti, selv om de ser at jeg går der med tre små barn. SÅ dårlig tid nekter jeg å tro at de har. I så fall kan de ta kontakt med undertegnede for tips om hvordan effektivisere tiden sin ;) Og selv om vi går så sakte av og til at vi nesten går bakover, så ta mitt ord for det: Pirayaer springer fort når de vil.
Når vi nærmer oss barnehagen er det nye forhandlinger, for ungene vil aller helst til gapahuken.
----
Veien hjem går ofte om skolegården. Vi er da først innom ballbingen (kan vi spele fotball mamma? kan vi kan vi kan vi kan vi kan vi mammaaaa? mammaaaaaa? mammaaaaa? mammaaaaaa? Kan vi spele fotball? Mammaaaa? Mamma!) Min lille sønn har enda ikke forstått at fotball er et lagspill da, eller en konkurranse for den saks skyld, for hans ide av fotball er at han skal spille mens jeg og jentene skal se på. (NÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆI LYKKE TOK BALLEN MAMMAAAAAAAA!!!!!!! UÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ. NEI MAMMA DU FÅSJE VER MEEEEE, EG SPELE NÅÅÅ!)
Så må vi kikke på den lille bekken som renner ned i ei rist. Lenge. Så må vi prøve alle lekeapparatene i skolegården. Det er faktisk så viktig, at når Lykke var lam i vinter og bare var stabla opp i vogna så var det en av de få tingene som fikk frem et stort smil: At Kasper satt på den ene enden på vippedissa og jeg satt henne I vogna oppå den andre delen - og vippa.
Når vi endelig er gjennom skolegården så må vi kikke på sauene som går øverst i byggefeltet, før vi begynner på bakken ned til huset. Nei de er ikke farlige. Ja de er naboen sine. Ja de er fine. Ja det er en babybæ. De heter lam. Ja de leker, akkurat sånn som dere i barnehagen. Men de krangler litt mindre, ser dere det? Også er det ingen som griner. Nei det var ikke grining, det var bæ-ing. Se! Mammabæ-en fikk kos av babybæ-en! Kan mamma og få kos? Mamma vil ha kooos! Sukk. Neivel.
Det er lite en kan gjøre for å påskynde disse hellige ritualene, så det er bare å ta livet med ro og nyte disse turene. Tross alt er det begrensa hvor mye det går an å multitaske når vi går sånn: Jeg får ikke vaska tøy eller laga mat eller kikka på nettet eller rydda eller prøvd å lure meg til å sitte i tre sekunder eller noe som helst på veien, det handler bare om å tilbringe tid med ungene. Og egentlig så er det noe av det beste jeg vet.
Dette gjør at vi ofte kan spasere eller sykle til og fra. Når jeg går aleine eller med vogn så bruker jeg syv minutter, seks hvis jeg sniker meg gjennom skolegården. Når jeg går med ungene er det ikke uvanlig å bruke tre kvarter. Rekorden er fra den morningen vi forlot huset ti over syv, for å rekke frokosten klokka åtte. Ti på halv ni sto jeg på kjøkkenet i barnehagen og forklarte at jeg hadde feilberegna tiden, værsåsnillkadefålittmatselvomvierforsein, jegvetomatvimåværeherførkvartoverogdetvarvirkeligikkemeningenåværesåseine! Vi møtte heldigvis stor forståelse og noen fnis. Det mest fantastiske med den utrooooliiiiigeeeegååååsaaaaakteeeeeeeaksjooooneeeen den morningen er at det ikke var noe ligge-på-bakken-trassing ute og gikk, heller ikke behov for motivasjon til å komme oss til barnehagen (selv om begge deler hender). Det handler ikke om at de ikke er flinke til å gå, for det er de virkelig!
Det er bare det at veien til og fra barnehagen er så utrolig spennende. Både det kjente og ukjente. Vi må innom det samme hver gang: Hvis vi går langs hovedveien på morningen så er det:
* Om å gjøre å finne det største gjørmehullet rett utenfor døra, for så å komme inn i gangen og lure på hvor mamma er. Takk søtnos, mamma kommer, skal bare vaske gulvet først.
Eller springe som bare pokker motsatt vei når jeg ber dem komme. Dette fører rett som det er til dagens tredje skift (hvis pysj er inkludert), dagens andre vask av unge, og dagens første vask av sko. Fortvilte utrop fra mammaer og pappaer som NEINEINEI har tydeligvis en annen betydning i pirayaverdenen, for det fungerer som "få se hvor fort du greier å springe!".
* Sånn under både påkledning og helt frem til vi har forlatt eiendommen pågår diskusjonen om hvorvidt det er lekedag (som er tirsdag), og eventuelt motvillig legge fra seg det de måtte ha funnet av leker. Nei betyr fremdeles ikke nei, det betyr "jo mammaaaaaa! Eg vil at det ska vere leikedaaaaaaag". Lille skatt, hvis mamma hadde kunnet trylle dager så hadde det definitivt ikke vært tirsdag hver dag.
* Videre må vi diskutere om vi skal gå eller sykle, og sparkesyklene får være med, om traktor og trehjulssykkel får være med. Nei vi kan ikke ha med både traktoren til Kasper som skal dras, OG trehjulssykkelen til Lykke som skal dyttes. Mamma har bare to hender, og Mathea har førstepri på transport siden hun ikke kan gå. Ja det er kjempedumt. Jaaa veldig urettferdig. Men du er stor gutt/jente og kan gå eller trø sjøl. Nei jeg kan ikke dra deg Kasper uten at Lykke får med seg sykkelen. Nei Lykke jeg sa ikke at du fikk ta med deg sykkelen. Jada, selvfølgelig har mamma tenner som jeg kan holde fast tauet med sånn som han sterke mannen på tv. Jajaja. Mamma kan alt. Mer enn en gang har jeg dradd to store pirayaer og dytta vogna med magen. Eller holdt de to største i hånda og dytta vogna med magen. Der det er vilje er det vei har jeg hørt rykter om. Og det gjelder vel både for store og små ;)
De to første svangerskapene var jeg veldig utålmodig og ville ha babyene ut - nå siste svangerskap var jeg realistisk nok til å innse at det var veldig praktisk at hun var inni magen - da hadde jeg nok hender til unger.
* Når transportmåte er avgjort må vi gå forbi den store traktoren, "pappa sin". Den kommenteres og beundres like entusiastisk hver dag, og alle under tre år vil gjerne fortelle om sine turer med pappa og traktoren. Så er det videre til neste punkt på lista, bilen. Familiens biler må ramses opp, mamma sin svarte bil, pappa sin gråe bil, jobbebilen som er sporløst borte. Kanskje den er på jobben. Innimellom blir det store triste øyne når de kommer på at pappa hadde en motorsykkel før, som ble solgt til tross for deres iherdige protester.
Når alt dette er overstått har det som oftest gått ca tjue minutter, og vi har gått femten meter.
Ned bakken og bort på fortauet pleier det å gå ganske greit, husk å se etter biler!
Så kommer neste sett med utfordringer: Klatre opp på muren, balansere på kanten, nei isse du hålla meg mamma! i det ene øyeblikket og Hålle hånnaaaaa! i det andre øyeblikket. I hele vinter ble båten i gården til ene naboen kommentert, siden april har de lurt på hvor den har blitt av. Så er det mer beundring av traktorer, iherdig vinking til de som kjører forbi (gjør et barn lykkelig: Tut og vink når du kjører forbi).
Vær snill å hold fartsgrensa da. PRØV ihvert fall. Det er dessverre mange sjåfører som suser gjennom Sviland i åtti i stedet for førti, selv om de ser at jeg går der med tre små barn. SÅ dårlig tid nekter jeg å tro at de har. I så fall kan de ta kontakt med undertegnede for tips om hvordan effektivisere tiden sin ;) Og selv om vi går så sakte av og til at vi nesten går bakover, så ta mitt ord for det: Pirayaer springer fort når de vil.
Når vi nærmer oss barnehagen er det nye forhandlinger, for ungene vil aller helst til gapahuken.
----
Veien hjem går ofte om skolegården. Vi er da først innom ballbingen (kan vi spele fotball mamma? kan vi kan vi kan vi kan vi kan vi mammaaaa? mammaaaaaa? mammaaaaa? mammaaaaaa? Kan vi spele fotball? Mammaaaa? Mamma!) Min lille sønn har enda ikke forstått at fotball er et lagspill da, eller en konkurranse for den saks skyld, for hans ide av fotball er at han skal spille mens jeg og jentene skal se på. (NÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆI LYKKE TOK BALLEN MAMMAAAAAAAA!!!!!!! UÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ. NEI MAMMA DU FÅSJE VER MEEEEE, EG SPELE NÅÅÅ!)
Så må vi kikke på den lille bekken som renner ned i ei rist. Lenge. Så må vi prøve alle lekeapparatene i skolegården. Det er faktisk så viktig, at når Lykke var lam i vinter og bare var stabla opp i vogna så var det en av de få tingene som fikk frem et stort smil: At Kasper satt på den ene enden på vippedissa og jeg satt henne I vogna oppå den andre delen - og vippa.
Når vi endelig er gjennom skolegården så må vi kikke på sauene som går øverst i byggefeltet, før vi begynner på bakken ned til huset. Nei de er ikke farlige. Ja de er naboen sine. Ja de er fine. Ja det er en babybæ. De heter lam. Ja de leker, akkurat sånn som dere i barnehagen. Men de krangler litt mindre, ser dere det? Også er det ingen som griner. Nei det var ikke grining, det var bæ-ing. Se! Mammabæ-en fikk kos av babybæ-en! Kan mamma og få kos? Mamma vil ha kooos! Sukk. Neivel.
Det er lite en kan gjøre for å påskynde disse hellige ritualene, så det er bare å ta livet med ro og nyte disse turene. Tross alt er det begrensa hvor mye det går an å multitaske når vi går sånn: Jeg får ikke vaska tøy eller laga mat eller kikka på nettet eller rydda eller prøvd å lure meg til å sitte i tre sekunder eller noe som helst på veien, det handler bare om å tilbringe tid med ungene. Og egentlig så er det noe av det beste jeg vet.
tirsdag 12. juni 2012
Multitasking og mindfulness
Mindfulness er veldig i tiden. Det står til sterk kontrast mot den berømte tidsklemma som de fleste arbeidende småbarnsforeldre har snakket om de siste årene. Stikkord, etter som jeg har forstått det, er oppmerksomt nærvær. Gudd. Jeg har definitivt et forbedringspotensiale der. For siden det er sabla mange ting som skal huskes på hele tiden, like mange ting som må gjøres på autopilot, og en del ærend som står på vent til enhver tid, så er det veldig viktig å ha være konsentrert om våre søte små når jeg er med dem. Forbedringspotensiale ja.
12.juni = feriepengedag. En av årets festdager. Burde vært nasjonal flaggdag, men ikke helligdag, for butikkene må jo være åpne. Skjebnen var sånn at jeg reiste nordover i en begravelse nettopp denne dagen. Flighten gikk fra Sola til Bergen, og mannen var aleine hjemme. Med pirayaene.
Når jeg parkerte på Sola fikk jeg et lydklipp av en RASENDE Lykke som satt jet-desibel på sin høye C. Når jeg spilte det av for kveldens vert, broren min, foreslo han at jeg skulle ha det som ringetone. Det har så absolutt sin underholdningsverdi, men med tanke på eventuelt erstatningsansvar for alle vinduene som ryker hver gang telefonen ringer så ble forslaget rejected.
Så fikk jeg mms av en hylskrikende liten gutt. Han hadde måttet dele middagen med søstrene sine. Til info så er det altså nok middag til alle. Men det er underordnet når du er tre år og ikke vil dele.
Jeg sjekket inn, og etter å ha sprunget ut igjen i bilen med sjampoflaskene så fikk jeg komme gjennom sikkerhetskontrollen og (hvis noen vil kapre et fly så kan en jo true med å sprute sjampo på besetningen). Telefonen ringte, og det var en hulkegråtende liten gutt som ville ha mammaen sin. Jeg forklarte at jeg kom igjen i morgen, med pakke, men det hjalp ikke. Han ville bare ha mammaen sin. Jeg spurte hvilke pakke han ville ha, men han ville fremdeles bare ha mammaen sin. Da ville Lykke snakke i telefonen, for hun hadde innspill der.
"Hva slags pakke vil du ha da Lykke?" "EN ROSA!"
Broren min sin kommentar til dette var at i det lange løp så er det Kasper sitt svar som vil gi de dyreste gavene. Mulig han har rett der ;)
Flyet suste til Bergen, og jeg måtte ta en snartur innom og gjøre en del ærend som jeg ellers aldri får tid til. Det vil komme et seinere innlegg som omhandler å ha barn med seg i butikken. Nå var jeg aleine, med en time til rådighet (og feriepenger på konto), så da var det bare å sette det effektive giret i gang. På en time fikk jeg endelig funnet spidermansolbriller, etter mange tårer og leie stunder for at de forrige forsvant på mystisk vis. Det ble Kittysolbriller til Lykke, for det går IKKE an å gjøre forskjell. "De må lære seg til at det er forskjell"-blablabla gjelder bare til en viss grad. Og egentlig ikke når de er to og tre og har jetdesibel på de høye C-ene. For egen mental helse, for å unngå blødende ører, og for nabolagets fred så ble det en til hver. En bok til hver, for mamma er VELDIG lei av de bøkene vi har. De har blitt lest noen tusen ganger alle sammen. Ooooooiii se Lynet McQueen vant jo oooioioi. Denne gangen og. Og deeeer var paraplyen til Ole Brum. Har du sett.
Lilla koffert til å ha alt i, flott, solbriller som forhåpentligvis ingen barn får tak i med det første (jaffal ikke før torsdag), powerwalk videre, fire par sko, shorts til mannen, T-skjorte til eldste, Kitty-veske til midsterste og litt småplukk til minsta, noe klær til meg, dop på apoteket siden dagen starta med å trekke ei tann, øredobber som matcher morgenens antrekk, u name it. Det er fantastisk så mye en småbarnsmor kan få unnagjort på en time uten barn.
Nå har sjåpperøsjet roet seg, alt er pakket i den nye kofferten, jeg er klar for begravelse i morgen, og gleder meg i grunnen til å sove litt i natt.
Men først skal jeg spise middag i fred og ro. Uten at noen klatrer på meg eller vil sitte på fanget eller hiver mat på meg eller spiser min mat eller vil ha ny gaffel fordi den andre datt på golvet, eller vil ha Kittygaffelen som er i vaskemaskina, eller hiver vannglasset vegg i mellom fordi han vil ha brus på en tirsdag. Jeg skal spise så pent av gulvet ikke må vaskes etterpå, eller stolene og bordet for den saks skyld. Jeg skal nyte de siste solstrålende på terassen. Og fokusere på at livet er godt. Mindfulness er digg.
12.juni = feriepengedag. En av årets festdager. Burde vært nasjonal flaggdag, men ikke helligdag, for butikkene må jo være åpne. Skjebnen var sånn at jeg reiste nordover i en begravelse nettopp denne dagen. Flighten gikk fra Sola til Bergen, og mannen var aleine hjemme. Med pirayaene.
Når jeg parkerte på Sola fikk jeg et lydklipp av en RASENDE Lykke som satt jet-desibel på sin høye C. Når jeg spilte det av for kveldens vert, broren min, foreslo han at jeg skulle ha det som ringetone. Det har så absolutt sin underholdningsverdi, men med tanke på eventuelt erstatningsansvar for alle vinduene som ryker hver gang telefonen ringer så ble forslaget rejected.
Så fikk jeg mms av en hylskrikende liten gutt. Han hadde måttet dele middagen med søstrene sine. Til info så er det altså nok middag til alle. Men det er underordnet når du er tre år og ikke vil dele.
Jeg sjekket inn, og etter å ha sprunget ut igjen i bilen med sjampoflaskene så fikk jeg komme gjennom sikkerhetskontrollen og (hvis noen vil kapre et fly så kan en jo true med å sprute sjampo på besetningen). Telefonen ringte, og det var en hulkegråtende liten gutt som ville ha mammaen sin. Jeg forklarte at jeg kom igjen i morgen, med pakke, men det hjalp ikke. Han ville bare ha mammaen sin. Jeg spurte hvilke pakke han ville ha, men han ville fremdeles bare ha mammaen sin. Da ville Lykke snakke i telefonen, for hun hadde innspill der.
"Hva slags pakke vil du ha da Lykke?" "EN ROSA!"
Broren min sin kommentar til dette var at i det lange løp så er det Kasper sitt svar som vil gi de dyreste gavene. Mulig han har rett der ;)
Flyet suste til Bergen, og jeg måtte ta en snartur innom og gjøre en del ærend som jeg ellers aldri får tid til. Det vil komme et seinere innlegg som omhandler å ha barn med seg i butikken. Nå var jeg aleine, med en time til rådighet (og feriepenger på konto), så da var det bare å sette det effektive giret i gang. På en time fikk jeg endelig funnet spidermansolbriller, etter mange tårer og leie stunder for at de forrige forsvant på mystisk vis. Det ble Kittysolbriller til Lykke, for det går IKKE an å gjøre forskjell. "De må lære seg til at det er forskjell"-blablabla gjelder bare til en viss grad. Og egentlig ikke når de er to og tre og har jetdesibel på de høye C-ene. For egen mental helse, for å unngå blødende ører, og for nabolagets fred så ble det en til hver. En bok til hver, for mamma er VELDIG lei av de bøkene vi har. De har blitt lest noen tusen ganger alle sammen. Ooooooiii se Lynet McQueen vant jo oooioioi. Denne gangen og. Og deeeer var paraplyen til Ole Brum. Har du sett.
Lilla koffert til å ha alt i, flott, solbriller som forhåpentligvis ingen barn får tak i med det første (jaffal ikke før torsdag), powerwalk videre, fire par sko, shorts til mannen, T-skjorte til eldste, Kitty-veske til midsterste og litt småplukk til minsta, noe klær til meg, dop på apoteket siden dagen starta med å trekke ei tann, øredobber som matcher morgenens antrekk, u name it. Det er fantastisk så mye en småbarnsmor kan få unnagjort på en time uten barn.
Nå har sjåpperøsjet roet seg, alt er pakket i den nye kofferten, jeg er klar for begravelse i morgen, og gleder meg i grunnen til å sove litt i natt.
Men først skal jeg spise middag i fred og ro. Uten at noen klatrer på meg eller vil sitte på fanget eller hiver mat på meg eller spiser min mat eller vil ha ny gaffel fordi den andre datt på golvet, eller vil ha Kittygaffelen som er i vaskemaskina, eller hiver vannglasset vegg i mellom fordi han vil ha brus på en tirsdag. Jeg skal spise så pent av gulvet ikke må vaskes etterpå, eller stolene og bordet for den saks skyld. Jeg skal nyte de siste solstrålende på terassen. Og fokusere på at livet er godt. Mindfulness er digg.
mandag 11. juni 2012
Teflonhjerne
Som småbarnsforeldre er det absurde mengder ting som må huskes.
Hver gang vi skal ut på noe, og har pakket bleier og drikkeflasker og våtservietter og telefoner og lommebøker og kosekluter og tutter og riktig caps og skrifteklær og vogna og og og i bilen, så pleier jeg å dumpe ned på passasjersetet og spørre mannen: Har vi husket alt? Hvorpå mannen svarer: Tre unger i baksetet, det er det viktigste.
Og han har jo rett. De er aller viktigst. Og vanskelig å glemme forsåvidt, med tanke på hvor mye hver enkelt gjør utav seg.
Men det er så mye annet som er ganske (VELDIG) greit å huske på, hver eneste dag. La meg nå se hva jeg husker når jeg sitter i ro og mak og kan gjennomgå de såkalte mamma-jobber-dagvakt-og-alle-skal-ut-av-huset-seinest-ti-over-sju-rutinene være:
Vi glemmer ikke å stå opp. I huset vårt er det faktisk ikke mulig å forsove seg. Men det hender at jeg glemmer telefonen på soverommet, for du kan være sikker på at den dagen jeg ikke har satt på alarm, daaa hadde de bestemt seg for å sove. Jeg lurer noen ganger på om det faktisk hadde vært verdt det. Ohh zzzove!
Vi glemmer heller ikke å fore pirayaene: Minsta er så rutinert at hvis jeg prøver å endre noe i handlingskjeden hennes på morningen så sier hun fra. La meg omformulere det: Hun hyler fra. Hun skal sitte på kjøkkenbenken mens jeg lager grøt til henne, hun kan maks tålerere at søskene får en yoghurt, for det haster veldig med frokost. Så må vi gå i sofaen og kose (hun får grøt på flaske). Det er kvalitetstid. Og selv om jeg vet at jeg må finne klut til den tidligere nevnte yoghurten rett etterpå, så vet jeg at jeg ikke kommer noe sted før minsta har spist opp - så det nytes. Da kan jeg prate litt med de eldste, eller være litt mindre supermamma og sjekke face. Eller multitaske og kombinere begge deler, selv om det ofte innebærer at jeg ikke husker hva jeg leste på face og svarte litt i hytt og pine til ungene. Småbarnsmødre er racere på å multitaske, noen bedre enn andre.
Så kommer alt som skal huskes.
Alle skal ha nye klær, fra innerst til ytterst. Ikke alle treåringer bryr seg om at det er yoghurt på T-skjorta, så det er om å gjøre å følge med at ikke genseren går oppå en skitten T-skjorte. Nei Kasper, ta av, den er skitten, du må ta på ny. Mamma har funnet til deg. Jo Lykke, du må ha bukse på, du kan ikke bare ha genser og truse. Ja det er en fin truse. Ja det er prinsesse på. Ja du og er fin. Ja du er mamma sin prinsesse. Mathea kan du sitte i ro sånn at mamma får fast knappene? Kasper har du fått på deg genseren? Fint, så flink du er, ja du er superhelten min. Ja Lykke det er du og. Når vi så kommer til barnehagen så oppdager jeg at T-skjorta med yoghurtflekker allikevel var under, og jeg lurer på hvor jeg finner den nye jeg hadde lagt frem når vi kommer hjem igjen i ettermiddag. Treåringen nekter å ta på seg buksa, og jeg sjekker størrelsen. Det demrer noe om at det låg ei bukse oppi som var for liten. 98 ja. Passer til søstra. Oops. Skulle vært gjennom kommoden hans snart igjen. Til helga kanskje =P
Oppi dette hender det at jeg får servert en deilig kopp kaffi. Jeg elsker kaffi. Sterk sterk kaffi. Den er jo så varm og ungene er så tett oppi meg at jeg setter den opp på hylla så ingen skal få noe på seg. Bare vente til den blir litt kaldere, også skal jeg bare-bare først.
Jeg husker at det er turdag, og smører matpakke til Kasper. Jeg smører samtidig matpakke til megselv, og ber mannen pent om å fordele kaffien på to termoser sånn at jeg og kan få litt, for kaffien på hylla har blitt kald. Minn meg på at jeg setter koppen i oppvaskemaskina når jeg kommer hjem. Jammen Lykke, du har ikke sekk med deg på tur enda! Det skal du ha til høsten, når du begynner på stor avdeling. Jajajaja du kan ha resten av brødskiva di i kittymatboksen din. Men hvor er tursekken til Kasper da? Ikke på kroken der den skal være jaffal. Og ikke på rommet hans. Mannen mener å ha sett den på vaskerommet, men nei. I min søken ser jeg at dressene henger i gangen, altså må vi huske dem. Treåringen er storfornøyd, for han får bruker monstersekken som absolutt ikke er egronomisk korrekt men veldig gøy. Også må han få med seg en kulijuice, for sekken er for liten for drikkeflaska. Uffda...Sukkerreflekterte barnehage, tilgi meg! Den rosa kittymatboksen har ikke lenger brødskive i seg, men koseklut og tutt. Jeg tar en raid bortom stua for å plukke opp skorper.
Jeg finner frem veska mi, og håper at lommeboka ligger i bilen. Hiver oppi termos og matboks og vannflaske og telefon og paracet mot den møkkatannpinen. Ber mannen ta minsta med seg ned i gangen, mens jeg holder toåringen i hånda. Nei vi kan ikke ha sandaler på i dag. Nei det kan vi ikke. Fordi det regner ute! Da blir alle tærne dine våte! Ja jeg vet at de blir våte når du bader og, men det er IKKE det samme. Du har jo sånne kule blinkesko? Jo de er kule. Jo det er de. JO DET ER DE TA DE PÅ DEG! Jammen du greier jo å ta på deg skoa selv! Du er jo snart fire år vennen min. Mamma må ta på sine egne. Prøv da jaffal. Hvis du begynner å ta dem på, så kan mamma hjelpe med resten. Se det ja, det er ikke så lett når de bretter seg ned bak. Sånn, nå er de på. Kan du finne jakke nå, så skal mamma ta på Lykke sko?
Mannen bærer minsta ut i bilen, hun har tutten i munnen. Så setter han toåringen inn, hun har fremdeles tutt og koseklut i kittymatboksen, og jeg gir minsta kosekluten. Så må jeg tilbake for å hente dressene, lukker døra, låser, låser opp igjen og slukker lyset, setter treåringen med en absolutt ikke rein jakke inn i bilen min (må huske å vaske den i ettermiddag), ser at mannen har sovevogna til minsta i bilen sin, det var godt, da var den og husket.
Vi kjører bort til barnehagen, mannen leverer jentene og vogn og tutter og kosekluter og dresser nede, jeg leverer treåringen oppe og finner tursekken som tydeligvis har hengt der siden forrige mandag. Snakker meg om at dagene flyr jah. Åpner den litt bekymret og ser at termosflaska med en uke gammel romtemperert juice jaffal ikke er grønnsvart, men tenker at jeg må huske å kjøpe ny allikevel. Juiiiice mamma! Kan eg få litt? Nei vennen min, tror ikke den er så god lenger. Tar sekken litt flau med meg igjen og håper at ingen kommenterer noe (har du glemt å henge den fra deg du daaaa?).
Det minner meg om - er det nok skiftetøy i boksen hans? Og er det rett størrelse? Snakker meg om at det er troll i skapet mitt som syr inn MITT tøy, tror samme trolltype bor i barnehageskapene. Jeg klemmer gullgutten, mamma er glad i deg og stolt av deg, jo nå må mamma gå, kan du gå å vinke i vinduet? Jo mamma må gå. Mamma skal gå på jobben vettu! Ja mamma og pappa kommer og henter dere alle sammen etter jobben. Da skal vi lage middag sammen. Jo jeg må gå. Spring og vink da! Førstemann!
Jeg husker å vinke når jeg kommer på nedsiden av bygget, selv om jeg prater med alle jeg møter på veien sånn i forbifarten. Vinker utav vinduet mens jeg kjører ut av parkeringsplassen.
Vel ute på veien setter jeg på musikk, åpner matboks, heller meg kaffi, og nyyyyter røsjet til jobb.
Jeg håper at mannen huska å skru av kaffitrakteren.
Hver gang vi skal ut på noe, og har pakket bleier og drikkeflasker og våtservietter og telefoner og lommebøker og kosekluter og tutter og riktig caps og skrifteklær og vogna og og og i bilen, så pleier jeg å dumpe ned på passasjersetet og spørre mannen: Har vi husket alt? Hvorpå mannen svarer: Tre unger i baksetet, det er det viktigste.
Og han har jo rett. De er aller viktigst. Og vanskelig å glemme forsåvidt, med tanke på hvor mye hver enkelt gjør utav seg.
Men det er så mye annet som er ganske (VELDIG) greit å huske på, hver eneste dag. La meg nå se hva jeg husker når jeg sitter i ro og mak og kan gjennomgå de såkalte mamma-jobber-dagvakt-og-alle-skal-ut-av-huset-seinest-ti-over-sju-rutinene være:
Vi glemmer ikke å stå opp. I huset vårt er det faktisk ikke mulig å forsove seg. Men det hender at jeg glemmer telefonen på soverommet, for du kan være sikker på at den dagen jeg ikke har satt på alarm, daaa hadde de bestemt seg for å sove. Jeg lurer noen ganger på om det faktisk hadde vært verdt det. Ohh zzzove!
Vi glemmer heller ikke å fore pirayaene: Minsta er så rutinert at hvis jeg prøver å endre noe i handlingskjeden hennes på morningen så sier hun fra. La meg omformulere det: Hun hyler fra. Hun skal sitte på kjøkkenbenken mens jeg lager grøt til henne, hun kan maks tålerere at søskene får en yoghurt, for det haster veldig med frokost. Så må vi gå i sofaen og kose (hun får grøt på flaske). Det er kvalitetstid. Og selv om jeg vet at jeg må finne klut til den tidligere nevnte yoghurten rett etterpå, så vet jeg at jeg ikke kommer noe sted før minsta har spist opp - så det nytes. Da kan jeg prate litt med de eldste, eller være litt mindre supermamma og sjekke face. Eller multitaske og kombinere begge deler, selv om det ofte innebærer at jeg ikke husker hva jeg leste på face og svarte litt i hytt og pine til ungene. Småbarnsmødre er racere på å multitaske, noen bedre enn andre.
Så kommer alt som skal huskes.
Alle skal ha nye klær, fra innerst til ytterst. Ikke alle treåringer bryr seg om at det er yoghurt på T-skjorta, så det er om å gjøre å følge med at ikke genseren går oppå en skitten T-skjorte. Nei Kasper, ta av, den er skitten, du må ta på ny. Mamma har funnet til deg. Jo Lykke, du må ha bukse på, du kan ikke bare ha genser og truse. Ja det er en fin truse. Ja det er prinsesse på. Ja du og er fin. Ja du er mamma sin prinsesse. Mathea kan du sitte i ro sånn at mamma får fast knappene? Kasper har du fått på deg genseren? Fint, så flink du er, ja du er superhelten min. Ja Lykke det er du og. Når vi så kommer til barnehagen så oppdager jeg at T-skjorta med yoghurtflekker allikevel var under, og jeg lurer på hvor jeg finner den nye jeg hadde lagt frem når vi kommer hjem igjen i ettermiddag. Treåringen nekter å ta på seg buksa, og jeg sjekker størrelsen. Det demrer noe om at det låg ei bukse oppi som var for liten. 98 ja. Passer til søstra. Oops. Skulle vært gjennom kommoden hans snart igjen. Til helga kanskje =P
Oppi dette hender det at jeg får servert en deilig kopp kaffi. Jeg elsker kaffi. Sterk sterk kaffi. Den er jo så varm og ungene er så tett oppi meg at jeg setter den opp på hylla så ingen skal få noe på seg. Bare vente til den blir litt kaldere, også skal jeg bare-bare først.
Jeg husker at det er turdag, og smører matpakke til Kasper. Jeg smører samtidig matpakke til megselv, og ber mannen pent om å fordele kaffien på to termoser sånn at jeg og kan få litt, for kaffien på hylla har blitt kald. Minn meg på at jeg setter koppen i oppvaskemaskina når jeg kommer hjem. Jammen Lykke, du har ikke sekk med deg på tur enda! Det skal du ha til høsten, når du begynner på stor avdeling. Jajajaja du kan ha resten av brødskiva di i kittymatboksen din. Men hvor er tursekken til Kasper da? Ikke på kroken der den skal være jaffal. Og ikke på rommet hans. Mannen mener å ha sett den på vaskerommet, men nei. I min søken ser jeg at dressene henger i gangen, altså må vi huske dem. Treåringen er storfornøyd, for han får bruker monstersekken som absolutt ikke er egronomisk korrekt men veldig gøy. Også må han få med seg en kulijuice, for sekken er for liten for drikkeflaska. Uffda...Sukkerreflekterte barnehage, tilgi meg! Den rosa kittymatboksen har ikke lenger brødskive i seg, men koseklut og tutt. Jeg tar en raid bortom stua for å plukke opp skorper.
Jeg finner frem veska mi, og håper at lommeboka ligger i bilen. Hiver oppi termos og matboks og vannflaske og telefon og paracet mot den møkkatannpinen. Ber mannen ta minsta med seg ned i gangen, mens jeg holder toåringen i hånda. Nei vi kan ikke ha sandaler på i dag. Nei det kan vi ikke. Fordi det regner ute! Da blir alle tærne dine våte! Ja jeg vet at de blir våte når du bader og, men det er IKKE det samme. Du har jo sånne kule blinkesko? Jo de er kule. Jo det er de. JO DET ER DE TA DE PÅ DEG! Jammen du greier jo å ta på deg skoa selv! Du er jo snart fire år vennen min. Mamma må ta på sine egne. Prøv da jaffal. Hvis du begynner å ta dem på, så kan mamma hjelpe med resten. Se det ja, det er ikke så lett når de bretter seg ned bak. Sånn, nå er de på. Kan du finne jakke nå, så skal mamma ta på Lykke sko?
Mannen bærer minsta ut i bilen, hun har tutten i munnen. Så setter han toåringen inn, hun har fremdeles tutt og koseklut i kittymatboksen, og jeg gir minsta kosekluten. Så må jeg tilbake for å hente dressene, lukker døra, låser, låser opp igjen og slukker lyset, setter treåringen med en absolutt ikke rein jakke inn i bilen min (må huske å vaske den i ettermiddag), ser at mannen har sovevogna til minsta i bilen sin, det var godt, da var den og husket.
Vi kjører bort til barnehagen, mannen leverer jentene og vogn og tutter og kosekluter og dresser nede, jeg leverer treåringen oppe og finner tursekken som tydeligvis har hengt der siden forrige mandag. Snakker meg om at dagene flyr jah. Åpner den litt bekymret og ser at termosflaska med en uke gammel romtemperert juice jaffal ikke er grønnsvart, men tenker at jeg må huske å kjøpe ny allikevel. Juiiiice mamma! Kan eg få litt? Nei vennen min, tror ikke den er så god lenger. Tar sekken litt flau med meg igjen og håper at ingen kommenterer noe (har du glemt å henge den fra deg du daaaa?).
Det minner meg om - er det nok skiftetøy i boksen hans? Og er det rett størrelse? Snakker meg om at det er troll i skapet mitt som syr inn MITT tøy, tror samme trolltype bor i barnehageskapene. Jeg klemmer gullgutten, mamma er glad i deg og stolt av deg, jo nå må mamma gå, kan du gå å vinke i vinduet? Jo mamma må gå. Mamma skal gå på jobben vettu! Ja mamma og pappa kommer og henter dere alle sammen etter jobben. Da skal vi lage middag sammen. Jo jeg må gå. Spring og vink da! Førstemann!
Jeg husker å vinke når jeg kommer på nedsiden av bygget, selv om jeg prater med alle jeg møter på veien sånn i forbifarten. Vinker utav vinduet mens jeg kjører ut av parkeringsplassen.
Vel ute på veien setter jeg på musikk, åpner matboks, heller meg kaffi, og nyyyyter røsjet til jobb.
Jeg håper at mannen huska å skru av kaffitrakteren.
søndag 10. juni 2012
Søndag er slappeavdagen
Jeg og mannen bytter på å være aleineforeldre. Dette skyldes at jeg jobber turnus, og han arbeider med å grave/støpe/bygge på huset. Det er sånn det må være, og det går jo bra, men jammen gleder vi oss til å se hverandre litt mer. når huset er ferdig. Ikke minst at vi da får flere soverom oooog walkincloset!
Sånn inntil videre er jaffal de søndagene jeg ikke jobber familiedag, og da er vi sammen alle fem. Det trenger vi, det er verdifull tid som blir brukt til å gjøre kjekke ting og skape minner. Noen søndager er lettere å overleve enn andre...
Og siden søndagene dermed er den dagen vi har to til tre bemanning på barna så blir det ukas roligste dag. En myk begynnelse for bloggleserne altså ;)
I dag sto jeg og jentene opp ti på seks. Da var det ikke håp lenger, det var full fest i senga. I løpet av natta kom først toåringen Lykke snikende inn, deretter henta jeg ettåringen Mathea på et uvisst tidspunkt (men det var veldig mørkt ute). Nei det er ikke lurt å legge ungene inn i senga di når de krever det på natta. Ja de skjønner fort at det funker. Men er vi desperate etter søvn? Jepp. Så hos oss gjelder reglen: Sov hvor du vil, bare du sover.
Men jaffal, etter at jentene høylydt hadde uttrykka sin glede over å starte en ny dag, så tusla vi ut i stua. Nei det er ikke gattidag (nugattidag, dvs lørdag) i dag. Ja du kan få grøt. Ja mamma skal bære den. Ja du kan få juice. Åneidu, den vil mamma bære for deg. Uff ja jeg glemte den, skal bare gi Mathea litt mat før jeg henter den. Neineineinei ikke hent den selv, ja mamma skal finne klut. Å kjære lille venn Mathea, du spiste selv du ja. Hurraaaa. Ja du er veldig flink. Og veldig blid. Lykke kan du finne en klut til?
Når den første frokosten var fortært, jenter og gulv og bord vasket og serviset satt på kjøkkenet (haha! Den har vi gått på før! I tell you - smuler overALT! Selv om fatene såg tomme ut før pirayaene fikk tak i dem).
Jeg og Lykke rigga oss til i sofaen og prøvde å se resten av en film som vi begynte på i går, mens jeg underholdt Mathea (Hvordan lages i grunnen barn som leker selv??)
Så kom Kasper, treåringen, og jeg laga frokost til ham. Han satt seg i sofaen med jentene og jeg gikk for å rydde kjøkkenet. Dessverre har vi ingen husnisser som gjør sånt for oss etter at vi har lagt oss :(
Når kjøkkenet var tålig så var det på an igjen med å vaske biola og prim og tre kvadratmeter med pulverisert brød siden Kasper ikke ville ha frokosten sin men lot Mathea herje med den i stedet.
Filmen tok slutt etter at interessen til pirayaene tok slutt, og da var Mathea blitt forferdelig trøtt. Ingenting var greit lenger, og jeg prøvde å legge henne i senga. Det resulterte i en rasende liten frøken som var veldig fornærmet for at mamma kunne finne på å gjøre noe sånt. Jeg vekket mannen (vekket...haha...jaget han utav senga heter det, det er vanskelig å sove i huset vårt når noen ikke vil). Han sto opp for å passe på at de to eldste ikke rev ned noe, tegna på noe med sprittusj (nei de ligger ikke og slenger. Jeg aner virkelig ikke hvor de finner dem), klatrer på noe som kan være farlig (selv om alt er skrudd fast så hadde det ikke overraska meg om jeg fant en av dem i taket en dag altså) eller spiste nugatti med skei (det har skjedd. Mer enn en gang. Her kommer den klatringa inn)
Hvis noen lurer på hvorfor jeg liker å gå tur så kommer svaret nå: En unge sovner i vogna, de to andre er inne og jeg kan ikke høre dem. Ahhhh! Livet er godt noen ganger!
Sånn inntil videre er jaffal de søndagene jeg ikke jobber familiedag, og da er vi sammen alle fem. Det trenger vi, det er verdifull tid som blir brukt til å gjøre kjekke ting og skape minner. Noen søndager er lettere å overleve enn andre...
Og siden søndagene dermed er den dagen vi har to til tre bemanning på barna så blir det ukas roligste dag. En myk begynnelse for bloggleserne altså ;)
I dag sto jeg og jentene opp ti på seks. Da var det ikke håp lenger, det var full fest i senga. I løpet av natta kom først toåringen Lykke snikende inn, deretter henta jeg ettåringen Mathea på et uvisst tidspunkt (men det var veldig mørkt ute). Nei det er ikke lurt å legge ungene inn i senga di når de krever det på natta. Ja de skjønner fort at det funker. Men er vi desperate etter søvn? Jepp. Så hos oss gjelder reglen: Sov hvor du vil, bare du sover.
Men jaffal, etter at jentene høylydt hadde uttrykka sin glede over å starte en ny dag, så tusla vi ut i stua. Nei det er ikke gattidag (nugattidag, dvs lørdag) i dag. Ja du kan få grøt. Ja mamma skal bære den. Ja du kan få juice. Åneidu, den vil mamma bære for deg. Uff ja jeg glemte den, skal bare gi Mathea litt mat før jeg henter den. Neineineinei ikke hent den selv, ja mamma skal finne klut. Å kjære lille venn Mathea, du spiste selv du ja. Hurraaaa. Ja du er veldig flink. Og veldig blid. Lykke kan du finne en klut til?
Når den første frokosten var fortært, jenter og gulv og bord vasket og serviset satt på kjøkkenet (haha! Den har vi gått på før! I tell you - smuler overALT! Selv om fatene såg tomme ut før pirayaene fikk tak i dem).
Jeg og Lykke rigga oss til i sofaen og prøvde å se resten av en film som vi begynte på i går, mens jeg underholdt Mathea (Hvordan lages i grunnen barn som leker selv??)
Så kom Kasper, treåringen, og jeg laga frokost til ham. Han satt seg i sofaen med jentene og jeg gikk for å rydde kjøkkenet. Dessverre har vi ingen husnisser som gjør sånt for oss etter at vi har lagt oss :(
Når kjøkkenet var tålig så var det på an igjen med å vaske biola og prim og tre kvadratmeter med pulverisert brød siden Kasper ikke ville ha frokosten sin men lot Mathea herje med den i stedet.
Filmen tok slutt etter at interessen til pirayaene tok slutt, og da var Mathea blitt forferdelig trøtt. Ingenting var greit lenger, og jeg prøvde å legge henne i senga. Det resulterte i en rasende liten frøken som var veldig fornærmet for at mamma kunne finne på å gjøre noe sånt. Jeg vekket mannen (vekket...haha...jaget han utav senga heter det, det er vanskelig å sove i huset vårt når noen ikke vil). Han sto opp for å passe på at de to eldste ikke rev ned noe, tegna på noe med sprittusj (nei de ligger ikke og slenger. Jeg aner virkelig ikke hvor de finner dem), klatrer på noe som kan være farlig (selv om alt er skrudd fast så hadde det ikke overraska meg om jeg fant en av dem i taket en dag altså) eller spiste nugatti med skei (det har skjedd. Mer enn en gang. Her kommer den klatringa inn)
Hvis noen lurer på hvorfor jeg liker å gå tur så kommer svaret nå: En unge sovner i vogna, de to andre er inne og jeg kan ikke høre dem. Ahhhh! Livet er godt noen ganger!
Mamma og minstegullet i Fugleparken litt seinere på dagen <3
En pluss en blir...fem :)
Sterkt inspirert av casakaosbloggen til Marte og Sjur har jeg funnet ut at jeg har jammen litt galskap å dele med verden jeg også. Som mamma til tre små, på ett, to og tre år, så går det ganske vilt for seg til tider.
Litt om oss:
Jeg er 32 år og jobber som miljøterapeut innen rus og psykiatri. Jeg er gift med Jan Henrik, som er elektriker og handymanny. Sammen har vi de ovennevnte tre barn, også kalt pirayaene.
Vi bor i ei bygd rett utforbi Sandnes i Rogaland, og huset er vårt hjem, vår borg, vårt paradis. Huset er aldri ryddig eller reint i mer enn noen sekunder i slengen, selv om jeg bruker altfor mange timer på å rydde og vaske. MEN det er åpent for små og store venner (uten støv på hjernen, host host), rett som det er lukter det middag eller bollebakst eller vafler eller nysteikte knekkebrød (eller tjernobylbleier eller eple som har falt bak sofaen og blitt glemt). Vi er ikke minst glad for besøk fordi det har en nøytraliserende effekt på ungene våre, som oppfører seg mye penere sammen med andre. Oooog det er mulig at lunta til de voksne blir litt lenger når det er flere som finner på rampestreker, enn bare våre egne.
Vi har veldig dårlig humor, men ler mye. Vi kan bli ganske slitne, men pleier å holde aktivitetsnivået oppe. Tross alt - dagene som fyker forbi, det er jo de som er livet! :)
Nå er mitt sterke håp at blogginga ikke skal føre til bekymringsmeldinger til barnevernet, men derimot litt fnising eller gjenkjenning (eller sympati. Vi tar imot sympati). Og kanskje noen støtteerklæringer. I tillegg er det veldig fint å kunne gi andre en liten innsikt i hvor kaotisk småbarnslivet er for oss som ikke alltid har strøkne rene veloppdragne barn og stålkontroll. For det hender at statistene i hverdagslivet må tre hjelpende til. Det kommer jeg tilbake til ;)
Litt om oss:
Jeg er 32 år og jobber som miljøterapeut innen rus og psykiatri. Jeg er gift med Jan Henrik, som er elektriker og handymanny. Sammen har vi de ovennevnte tre barn, også kalt pirayaene.
Vi bor i ei bygd rett utforbi Sandnes i Rogaland, og huset er vårt hjem, vår borg, vårt paradis. Huset er aldri ryddig eller reint i mer enn noen sekunder i slengen, selv om jeg bruker altfor mange timer på å rydde og vaske. MEN det er åpent for små og store venner (uten støv på hjernen, host host), rett som det er lukter det middag eller bollebakst eller vafler eller nysteikte knekkebrød (eller tjernobylbleier eller eple som har falt bak sofaen og blitt glemt). Vi er ikke minst glad for besøk fordi det har en nøytraliserende effekt på ungene våre, som oppfører seg mye penere sammen med andre. Oooog det er mulig at lunta til de voksne blir litt lenger når det er flere som finner på rampestreker, enn bare våre egne.
Vi har veldig dårlig humor, men ler mye. Vi kan bli ganske slitne, men pleier å holde aktivitetsnivået oppe. Tross alt - dagene som fyker forbi, det er jo de som er livet! :)
Nå er mitt sterke håp at blogginga ikke skal føre til bekymringsmeldinger til barnevernet, men derimot litt fnising eller gjenkjenning (eller sympati. Vi tar imot sympati). Og kanskje noen støtteerklæringer. I tillegg er det veldig fint å kunne gi andre en liten innsikt i hvor kaotisk småbarnslivet er for oss som ikke alltid har strøkne rene veloppdragne barn og stålkontroll. For det hender at statistene i hverdagslivet må tre hjelpende til. Det kommer jeg tilbake til ;)
Abonner på:
Innlegg (Atom)